Kapittel 2 Piper, Tyven
"Jeg har aldri blitt rørt av en mann i hele mitt liv. Jeg har forblitt ren og kysk" – Ava Goodchild
Tilbake til virkeligheten
Jeg sperret opp øynene da jeg innså hvorfor jeg var her. Jeg kunne ikke forstå noe av dette. Men det som ga litt mening, var hvem denne mannen var.
Udyret, som jeg var valgt til.
"H-Hvor er T-Tabitha?" stotret jeg, og spurte.
Ingen svar kom fra ham.
Tabitha var jenta som var bundet til treet sammen med meg. Det siste jeg husket, var hennes håpløse og motløse ansikt, som stirret på meg med utallige flekker på det.
"Hvor har du gjort av Tabitha?!!"
"Ikke hev stemmen til meg, lille en!!" hans kraftige stemme tordnet.
Jeg merket at det rumlet dypt fra brystet hans. Og mellom stemmen lå det en annen uforklarlig og mer vindblåst lyd.
Det var som om en annen skapning levde inni ham.
Et grusomt udyr.
I panikk så jeg ned på de skjelvende hendene mine og tok et skritt tilbake fra ham.
Et annet skritt tilbake, brystet mitt hevet seg av frykt.
"Du vet... du trenger ikke være redd for meg, lille en," grimmet han, og tok ett eller to skritt mot meg.
"Det er regler her," la han til. "Regler som må følges, og når de brytes, blir du straffet, skikkelig ille."
Han tok sitt siste skritt mot meg.
På dette tidspunktet skalv jeg allerede så mye, og lurte på hvilken straff han hadde i tankene for meg.
De faste hendene hans løftet seg til kjeven min, i det dårlig opplyste rommet.
Jeg lukket øynene, og ventet på det.
Døren slo plutselig opp.
"Kaptein!"
Kaptein?
"Hva er det, Helen?" knurret han til kvinnen som nettopp hadde kommet inn.
Ansiktet hans vendte seg fra mitt til hennes, men hendene hans grep fortsatt fast rundt kjeven min.
"Koden er brutt! Den andre jenta stjal en av båtene og er på vei bort!"
"HVA??!!!" knurret han enda kraftigere denne gangen.
Han dumpet grepet han hadde om meg, som om jeg var skitt.
"Du blir her!" spyttet han ut. "Prøv noe morsomt, og du er død."
Jeg så på mens de tunge skrittene hans trakk seg tilbake utenfor, med jenta som fulgte etter ham.
Hendene mine ristet, og jeg nådde mot brystet mitt, og lurte på hva som kunne ha skjedd hvis jenta ikke hadde stormet inn.
Ville han ha avlet på meg, for å teste for et barn?
Jeg satte meg ned med haken mellom knærne.
Tabitha.
Jeg håpet hun var ok!
Jeg håpet også mamma var det.
Og for Guds skyld, Moses...
...
Det tok til daggry før jeg innså at jeg var på et skip.
Først trodde jeg det var et sted nær turbulente bølger, fra lydene jeg hørte. Jeg trodde også det var hyppige jordskjelv, fra landets ustabilitet.
Men det var et skip.
Det var ikke et eneste vindu i sikte, som førte ut. Dette var grunnen til at jeg ikke kunne forstå hvor jeg var.
Men fra "seil ho!" lydene jeg hørte; og kvinnen som kalte udyret kaptein, visste jeg at jeg var ombord på et skip.
Noen minutter senere knirket døren opp.
"Blir her! Gjør noe sånt igjen, og du er død!"
Det var Helens stemme.
Hun hadde kastet noen i en sekk inn i det dårlig opplyste rommet. I det øyeblikket hun lukket døren bak seg, reiste jeg meg fra hvor jeg satt.
Med langsomme, forsiktige skritt gikk jeg mot sekken.
Et forvirret uttrykk var skrevet over hele ansiktet mitt, med litt nysgjerrighet på hvem det faktisk var.
"H-hallo?" Min svake, hese stemme ropte ut.
Jeg gikk til toppen av sekken og løsnet den. Det neste jeg hørte var skrik; lyder av en liten stemme som hylte.
"I-ikke skad meg! Vær så snill, ikke skad meg! D-det var ikke min hensikt. Jeg lover det var ikke!"
Akkurat da jeg hjalp personen ut av sekken, sperret jeg øynene i så stor overraskelse over hvem det var.
En ung jente, som så ut til å være rundt 12 år gammel, kom ut av sekken.
Hun hadde blondt hår og vakre blå øyne. Kledd i en ferskenfarget kjole, med en kragehals.
"Hei, hei... Det er okei nå. Du er trygg, jeg vil ikke skade deg, jeg lover,"
sa jeg, og rakte ut hånden til henne.
"Fingerløfte?" sa hun, og rakte ut sin minste finger.
Ut fra ansiktsuttrykket hennes kunne jeg se at hun hadde hatt det vanskelig på dette skipet. Og at folkene hadde vært virkelig slemme mot henne.
Jeg lurte på hvem hun var.
Hvorfor var noen så ung her?
"Ja, du kan stole på meg,"
Jeg rakte ut til skuldrene hennes og klemte henne. Deretter guidet jeg henne til stedet hvor jeg tidligere hadde sittet og sovet.
"Hva heter du?" spurte jeg.
"P-Piper," svarte hun.
"Vel Piper, det er et så vakkert navn."
"T-Takk,"
"Jeg heter Ava Goodchild, en av de utvalgte jomfruene. Er du her av samme grunn?"
"N-nei, jeg er ikke gammel nok ennå. Det er en feil at jeg er her," svarte hun.
"En feil? Hva slags feil, kjære?"
"Jenta som var i mitt sted slapp unna, og arrangerte for folk å putte meg i en boks,"
En følelse av medlidenhet spredte seg i ansiktet mitt da hun mumlet disse ordene.
"Jeg ble stjålet, l-låst og bundet i boksen, der de utvalgte jomfruene ble holdt. Jeg kunne ikke engang skrike etter hjelp. Da kaptein Caspian og mannskapet hans fant meg... v-var det for sent."
"De hadde allerede seilt så langt, og kunne ikke returnere meg," avsluttet hun.
"J-jeg er så lei meg, kjære..."
"J-ja..." mumlet hun, svarende.
"Du er en av de utvalgte, ikke sant?"
"På en måte, valgt på grunn av mine spesielle evner til å lese en bok..."
"For mitt folk, er enhver jente som det hekser og djevelens verk," fortsatte jeg.
"I landsbyen min, skjer det dårlige ting med folk som prøver å unnslippe skjebnen sin," forklarte jeg.
"Da må jeg advare deg om Lydia," sa hun.
"Lydia?? Hvem er hun?" Med en fast rynke i pannen spurte jeg.
"De sier hun er lederen av jentene. Hun forbereder dem for udyret. Ryktene sier at hun er lumske og rampete,"
"Eh... Var ikke du også låst inne som meg? Hvordan vet du alt dette?" spurte jeg henne.
"Ja... Det var jeg. Jeg plukket den gamle låsen." hvisket hun.
"Derfor var fru Helen sint. Hun fant meg avlyttende disse opplysningene,"
Jeg fniste av ordene hennes.
"Jeg beklager, jeg mente ikke å gjøre det,"
Jeg lo en gang til.
"Det er okei,"
"Selv i min unge alder, i landsbyen min, var jeg kjent som Piper tyven,"
Samtalen fortsatte en stund, og vi ble bedre kjent med hverandre. Hun var et hjemløst barn, hvis foreldre døde mens hun fortsatt var en baby.
Dette gjorde at hun måtte jobbe for ulike folk i samfunnet sitt. Hun fikk knapt et måltid om dagen og måtte ty til lommetyveri.
Jeg la merke til at Piper var for smart for en 12-åring. Hun visste praktisk talt alt mulig og endte opp med å lære meg mer.
Vi lo, og gjorde det beste ut av vår korte tid sammen.
...
Jeg var fortsatt låst i rommet, med jenta som sov dypt. For at hun skulle føle seg trygg, sørget jeg for at hun sov på beina mine.
Mens jeg masserte kroppen hennes og sang en sang, klikket låsen på døren opp.
"Her har du," en streng stemme sa mens hun rakte over noen tallerkener.
Jeg visste at det var middag og tok det forsiktig. I det øyeblikket hun var ute, vekket jeg Piper.
"Det er litt mat!" sa jeg lykkelig.
Stirrende på de to fiskestykkene og en brødskive, delte jeg brødet i to og ga henne den ene.
"Takk, Ava"
sa hun, før hun tygde lykkelig på det, sammen med fisken sin.
Dette var et godt tegn. De hadde servert oss et måltid, noe som betydde at vi ikke ville bli drept med det første.
Eller så trodde jeg.
