2
DAVE: «Hei, Pete, hva skjer? Jeg trodde du hadde vakt i dag,» sa David. «Det har jeg. Jeg er på vei til Moon Rise-flokken sammen med alfafamilien, akkurat nå,» svarte Pete. «Hvorfor ringer du da? Er alt i orden? Har det vært et angrep eller noe?» Dave hørtes litt småpanisk ut. «Nei, nei. Slapp av, Dave. Ikke noe sånt. Har laget trening i dag?» spurte Pete. «Ikke før ved tolvtida. Hvorfor?» spurte Dave. «Jeg trenger at du gjør oss en tjeneste, greit? Jeg lover at jeg skal gjøre det godt igjen,» sa Pete. «Hva trenger du at jeg gjør? Og hvem er ‘oss’?» Dave hørtes faktisk glad ut for å kunne hjelpe storebroren sin.
(KESKA:) (Det er vel sånn det må føles når du har en familie som faktisk bryr seg om deg.) tenkte jeg.
PETE: «Ja. Keska sitter på med oss i den siste SUV-en. Og tydeligvis har Jessie fått det for seg at hun ikke ble med på turen. Hun spammer telefonen hans om Seth. Kan du gå og avlede ham? Kanskje få ham ut på isen tidlig, før trening? Det hadde vært en enorm hjelp,» sa Pete. «Jeg skal prøve, Pete, men helt siden han rota seg borti Jessie, har han vært et helvete å ha med å gjøre,» svarte Dave. «Kjipt å høre, Dave. Jeg hadde ikke spurt, men hvis Seth ikke blir avledet på en eller annen måte, kommer Jessie til å gjøre denne turen uutholdelig for alle,» sa Pete til lillebroren sin. «Jeg får med meg et par av gutta til å hjelpe. Treneren maser jo om at vi skal få inn mer skøytetid uansett,» svarte Dave. «Takk, Dave. Når jeg kommer hjem, tar jeg deg med på den filmen du har hatt lyst til å se. Jeg spanderer, greit?» sa Pete. «Avtale,» sa Dave, og samtalen ble avsluttet.
KESKA: «Takk, Pete,» sa jeg til ham. «Jeg er virkelig lei for at jeg fikk deg til å gjøre det der, men du hadde rett om én ting. Jessie hadde vært et rent mareritt hvis ingen gjorde noe med Seth. La oss bare håpe Dave klarer det.» Det la igjen en bitter smak bakerst i halsen å bruke folk på den måten. Jeg måtte finne en måte å takke dem på. Telefonen min plinget et par ganger til, men jeg lot være å se. Så, etter fem minutter eller så, ble det stille. Jeg antar at Dave hadde klart å avlede Seth.
MACKIE: Jeg gledet meg til å få litt tid på matta, eller ute på bueskytebanen, for å få ut litt damp. Jeg var, som Keska, et mellomste barn, men vi var bare tre i familien. Storebroren min, Wyatt, spilte amerikansk fotball sammen med James, Kescas storebror. Lillesøsteren min, Demi, var den lille prinsessa som aldri kunne gjøre noe galt i foreldrenes øyne. Hun var på samme alder som Lissa og Liam, Kescas yngste tvillingsøsken. Og så var jeg i midten. Og akkurat som med Keska: hvis jeg ikke sto rett foran nesa på dem, fantes jeg ikke. Forskjellen var at jeg bare hadde gamma-blod. Jeg hoppet på sykkelen og tråkket av gårde mot huset til bestemor Lilly. Hun er Kescas mormor. Jeg likte egentlig tanken på å bake småkaker sammen med henne. Vi hadde akkurat tatt ut det første brettet fra ovnen da mobilen min plinget. Jeg kastet bare et raskt blikk for å se hvem som skrev, og så at det var fra Keska.
FRA KESKA: Hei, bare så du vet det: Jessie sa ikke til Seth at vi kom til å være borte hele dagen, og helt i klassisk Jessie-stil tror hun at jeg er hjemme. Jeg vet han har trening klokka tolv, men ville bare gi deg et lite varsel i tilfelle han trengte en skulder å gråte på (gråtefjes).
Jeg begynte å le etter at jeg hadde lest meldingen fra Keska.
«Hva er det som er så morsomt, vennen?» spurte Nana Lilly.
«Seth–Jessie-drama, Nana,» sa jeg.
«Å,» var alt hun svarte, og det fikk meg til å le enda mer.
«Jaja. Da får vi vel sjekke de kakene. Vil ikke at de skal svi seg,» slo Nana fast, som om det var verdens mest selvfølgelige ting.
Jeg var sammen med Nana Lilly fra langt utpå formiddagen og helt til seint på ettermiddagen. Hun var den eneste som virket å legge merke til både Keska og meg.
KESKA: Vi rullet inn mot portene til Moon Rise-flokken, og den første SUV-en stanset for å vise vakta invitasjonen vår. Vi fikk beskjed om hvor vi skulle parkere. Den første bilen måtte bort til parkeringen sammen med sikkerheten til de andre flokkene. Familiebilen fikk stå nærmere flokk-huset, fordi vi var familie.
Flokk-huset var enormt. Det var fire etasjer høyt, med to fløyer som skjøt ut fra hver side i en svak vinkel oppover. Tenk en Y, bare at stammen lå på siden. Fløyene var to etasjer hver. Fasaden var en blanding av murstein i mellomrødt, lysere rødt og krem.
Den siste SUV-en måtte igjen parkere sammen med resten av sikkerheten. Selv om jeg satt i den, betydde det at jeg ikke var sammen med familien da alle ble tatt imot. Jeg så tilbake mens vi kjørte bort for å parkere. Jeg fikk øye på Adrian. Uttrykket hans strammet seg, som om han ble litt lei seg.
ADRIAN: Jeg var skikkelig gira mens jeg ventet på at tante og onkel skulle komme med søskenbarna mine. Etter i dag skulle jeg ta over etter faren min som alfa for Moon Rise-flokken. Maken min og jeg hadde også noen endringer vi skulle gjennomføre.
Jeg visste at enkelte av dem ikke kom til å bli spesielt populære. Det brydde jeg meg egentlig ikke om. Det var jeg som skulle bestemme hvilken retning flokken skulle gå.
Jeg fulgte med mens de lastet ut foran huset. Men jeg så ikke Keska sammen med dem.
«Kom ikke Keska?» spurte jeg.
I kor svarte de alle: «NEI.»
Da skjønte jeg at de hadde glemt henne igjen. Jeg var ikke blid. Men jeg måtte holde maska og være hyggelig.
Jeg presenterte bare maken min for dem.
«Kina, dette er onkelen min, alfa Drake, og maken hans, luna Carla.» Så fortsatte jeg, til Kina og Carla: «Og dette er barna deres: tvillingene James, Jessie, Lissa og Liam.»
Kina håndhilste på dem alle mens jeg introduserte dem.
KESKA: Jeg gikk tilbake til flokk-huset fra parkeringsplassen for sikkerhetsfolkene og stilte meg i kø for å hilse på søskenbarnet mitt og maken hans. I det øyeblikket Adrian fikk øye på meg, satte han rett kurs. Han kom som et skudd, løftet meg opp og snurret meg rundt.
«Sett meg ned, Adrian, før maken din bestemmer seg for å ta en bit av meg!» lo jeg.
«Kina! Kina!» ropte han på maken sin. «Dette er kusina mi, Keska. Hun er også en av Drake og Carlas. Hun er i…»
