3
KESKA: midten av begge tvillingparene.» Adrian introduserte meg for kompisen sin. «Shh, du skal ikke si det til noen.» Jeg tysjet på ham lekent, vel vitende om at onkel og tante fulgte med fra sidelinjen. Kina så forvirret ut. «Jeg trodde de sa at du ikke kom.» «Jada, familien min. En gjeng med tullinger.» Jeg lo litt, falskt og kort.
Så gikk jeg bort for å hilse på onkel Asa og tante Gina. Jeg ga dem en klem hver. Jeg fikk knapt noe tilbake, bare en halvhjertet klapp på ryggen som om jeg var en fjern bekjent.
Deretter gikk jeg til besteforeldrene mine.
«Mimi, Papa Sutter.» Jeg rakk så vidt å bøye meg inn for å klemme dem begge, før det smalt. En hard ørefik som sved og slo hodet mitt til siden, som et vindkast over fjellet.
«Hvordan våger du!» skrek Mimi til meg. «Å kalle meg det. Mimi er forbeholdt barnebarna mine! Du er ikke barnebarnet mitt!»
Jeg stod bare der og svimlet, helt satt ut. Hadde jeg nettopp blitt avvist av besteforeldrene mine? Vel, av bestemoren min, i hvert fall. Jeg hadde alltid trodd at besteforeldre skulle elske deg. Men ikke du. Tydeligvis.
Avvisningen hennes skar dypt. Alle innen hørevidde – og det var mange, med tanke på at vi var ulver – stirret på meg. Jeg senket bare blikket og blunket bort tårene som presset på, som om jeg kunne holde dem tilbake med vilje alene.
ADRIAN: Da jeg hørte oppstyret bestemoren min hadde skapt, kjente jeg sinnet slå opp i meg. Jeg visste at hun ikke var glad i Keska. Men å avvise henne så brutalt, foran alle, og attpåtil i dag av alle dager… det fikk det til å svartne for meg.
Jeg marsjerte bort dit de stod.
«Hva i all verden er meningen med dette?» brølte jeg, og litt av alfa-auraen min slapp ut før jeg rakk å stoppe den. Jeg var så forbanna.
Alle i nærheten av meg, bortsett fra andre alfaer, senket hodet og blottet halsen mot meg. Mor og far prøvde å roe meg, men ingenting bet. Det var først da min kjære make nådde inn.
«Adrian, kjære… ro deg ned,» sa hun, mykt. «Du må slippe flokken fri, kjære. Greit?»
Stemmen hennes var som stille musikk, som små, lyse toner helt inntil øret mitt. Det var nok til å dempe både mitt og ulvens raseri. Jeg trakk auraen tilbake.
Jeg snudde meg mot Keska for å se til henne. Hun ga meg et tegn om ikke å lage mer oppstyr på grunn av henne.
Så vendte jeg meg mot bestemoren min igjen.
«Hvorfor?!» spurte jeg gjennom sammenbitte tenner.
«Hun er ikke et av barnebarna mine!» sa bestemoren min høyt, altfor høyt. «Hun har ingen rett til å kalle meg Mimi.»
Hun fortsatte, like høylytt, som om hun ville at hele salen skulle få det med seg.
«Hun ligner jo ikke på noen av dere, bare se på henne! Ikke svart hår, ikke blå øyne. Hun har ikke engang blondt hår slik den såkalte moren hennes har.»
Jeg kokte.
«Så bare fordi hun kalte deg Mimi, må du lage en scene på dagen min!» knurret jeg mot henne. Selv ulven min, Coros, var rasende og gikk rastløst rundt inne i hodet mitt.
KESKA: Jeg kunne ikke la Adrian fortsette nedover den stien. Jeg visste at hvis han gjorde det, ville det bli mer bråk. Og jeg ville få skylda. Så jeg gjorde det jeg måtte.
«Unnskyld meg, Alfa Adrian,» sa jeg lavt.
Så snudde jeg meg mot bestemoren min. «Jeg beklager dypt at jeg har påført deg slik uro, fru Sutter.» Jeg svelget. «Jeg skal huske det. Og jeg skal vite min plass.» Igjen var stemmen min nesten ikke til å høre.
Deretter snudde jeg meg og gikk.
Det kjentes som om jeg nettopp var blitt revet i to. Smerten gikk gjennom meg som en kald kniv, helt inn i margen. Det var som om det gapte et stort, tomt hull inni meg.
Nei, jeg lignet ikke søsknene mine. James og Jessie var som speilbilder av faren vår, med ravnesvart hår og blå øyne. Blå som når sola treffer en safir og lyset slår tilbake. Lissa og Liam var som speilbilder av moren vår. Honninggyllent blondt hår og blå øyne, klare som en norsk sommerhimmel.
Og så var det meg.
Jeg var som mors mor. Rødbrunt hår. Og hasselgrønne øyne som skiftet fra lys peridot til kremet karamell, avhengig av hva jeg hadde på meg. Eller av humøret mitt.
Jeg var et merkelig tilbakeslag i genetikken. To foreldre med blå øyne får ikke et barn med hasseløyne. Ikke vanligvis. Men jeg tror det hadde noe med morfar å gjøre. Han hadde platinafarget hår og øyne som nesten var sølv.
Det gikk hvisking om at han var en slags hybrid. Eller kanskje en spesiell ulv, eller noe i den retningen. Men han døde da jeg var fire. Og de eneste som sikkert vet noe om bestefar, snakker ikke om ham. De bytter alltid tema når noen nevner ham. Som om navnet hans er en dør man ikke får lov til å åpne.
ADRIAN: Jeg kan ikke tro bestemoren min. Jeg visste at hun alltid måtte stå i sentrum. Men jeg trodde, bare én gang, at hun kunne gi seg. La noen andre få være i front. Men nei. Ikke en eneste dag. Ikke engang for meg.
Jeg lar henne bli stående der mens alle stirrer. Så bare går jeg fra henne.
Hvis hun vil fortsette med dette tullet, får hun gjøre det uten meg. Jeg nekter å stå der og gjøre det til en «ordentlig sak».
Jeg går for å finne Keska. Og jeg tar med meg maken min, så bestemoren min ikke får forgiftet henne mot kusinen min.
Jeg går inn i flokkens hus gjennom hoveddøra. Den åpner inn til en stor hall. Til venstre ligger den formelle spisestua og ballsalen, med franske dører ut mot hagen. Det er der seremonien skal holdes. Like utenfor rommet går en trapp opp til andre etasje. Det finnes også en heis som går til alle etasjene.
Til høyre ligger flokkens spiserom og et spillrom. Ved kjøkkenet er det enda en trapp opp til andre etasje. Og enda en heis. Kjøkkenet tar omtrent halve baksiden av vestveggen. Den andre halvdelen er lager og fryserom.
Huset vender mot øst. Bak, bak kjøkkenet, har vi et basseng som flokken kan bruke.
Jeg finner Keska på kjøkkenet. Hun hjelper omegaene med å gjøre klar maten til etter seremonien.
I det øyeblikket hun ser meg, begynner tårene å renne.
«Jeg er så! så! lei meg, Adrian. Jeg ødela dagen din. Hvis jeg hadde visst at hun kom til å gjøre det der, hadde jeg aldri gått bort til henne!»
Hun snakker så lavt at jeg må bruke ulvehørselen min for å få med meg alt.
«Hysj, hysj. Du ødela ikke dagen min,» sier jeg. «Det var hun som gjorde det. Vi vet begge hvordan bestemor er. Hun er ikke fornøyd før hun står i rampelyset. Jeg trodde bare at akkurat i dag, av alle dager, skulle hun klare å oppføre seg.»
Jeg ser på ansiktet hennes. «Kom. La oss få litt is på det før det blir blåmerker.»
Hun rister bare på hodet.
«Nei? Hvorfor ikke?» spør jeg.
«Jeg skal bære det som et hederstegn,» sier hun og trekker på skuldrene. «Og hvis noen spør, skal jeg si at dette er det du får når den tidligere Lunaen, og eldre fru Sutter, avviser deg som familie.»
Jeg går rett inn til henne og holder henne tett. Jeg har ingen ord som kan gjøre det mindre vondt.
Når jeg trekker meg litt tilbake, tegner jeg med hendene: Jeg elsker deg.
Hun svarer med tegn tilbake: Jeg elsker deg.
