Kapittel 2: Det er opp til deg

Charlotte følte seg litt ukomfortabel. Frederick steg ut av bilen som en gentleman og åpnet døren for henne.

Den gyldne Bentleyen kjørte sakte bort. Et vindkast blåste forbi, og Charlotte innså at hun fortsatt hadde på seg Fredericks jakke. Akkurat da hun vurderte om hun skulle løpe etter ham, ringte telefonen hennes.

Det var Maria Scott, stemmen hennes var hastig og gråtkvalt. "Charlotte, faren din har problemer. Kom hjem raskt."

Charlotte fikk raskt tak i en taxi og skyndte seg hjem. Så snart hun åpnet døren, ble hun møtt av en tung atmosfære. I stuen satt Maria på sofaen, stirrende tomt foran seg med røde, hovne øyne, tydelig etter å ha grått. Charlotte så seg rundt, uroen steg i henne, og hun spurte: "Maria, hva skjer? Hvor er pappa?"

Maria var Charlottes fars andre kone.

Maria tok et dypt pust, øynene hennes fyltes igjen med tårer. "Faren din har blitt meldt. De sier det er et stort underskudd i selskapet, og nå har politiet tatt ham med for etterforskning."

Charlotte følte en bølge av svimmelhet. "Hvordan kunne dette skje? Pappa har alltid styrt selskapet så bra."

Maria ble plutselig opprørt. "Det er alt på grunn av Ethan! For noen år siden, da Cooper Group slet, sto du ved hans side. Nå som han er vellykket, ikke bare slo han opp med deg, men han prøver også å sende faren din i fengsel."

Da hun hørte Ethans navn, kjente Charlotte en skarp smerte i hjertet. Dette var mannen hun hadde vært sammen med i fire år, som hadde forlatt henne for den rike Chloe Hawkins. De hadde annonsert forlovelsen sin i går kveld, noe som fikk Charlotte til å drikke seg full på baren og ende opp i seng med Frederick under påvirkning av alkohol og fristelse. Hun hadde aldri forventet at Ethan ville gå etter faren hennes. Hun trodde at selv om de ikke kunne være sammen, ville det fortsatt være noen følelser igjen, og at Ethan ikke ville gå til slike ytterligheter.

"Maria, ikke bli sint," prøvde Charlotte å roe henne ned. "Jeg skal snakke med Ethan."

Charlotte tok ut telefonen og ringte Ethans nummer. Han svarte raskt, stemmen hans kald. "Hva er det?"

"Ethan, jeg vil snakke med deg," sa Charlotte, og prøvde å holde seg rolig. "Om faren min."

Det var en kort stillhet i den andre enden, og så sa Ethan, "Noen må være ansvarlig for et så stort underskudd."

Charlotte tok et dypt pust og ba mykt, "Ethan, vi har allerede slått opp. Vær så snill, la faren min være. Han behandlet deg alltid som sin sønn."

Ethan satte fra seg kaffekoppen og flirte, "Charlotte, jeg kan la Mr. Russell gå, men det avhenger av deg. Bli min elskerinne i tre år."

Charlottes øyne videt seg ut i vantro. "Hvordan kan du komme med et så skamløst krav? Du frastøter meg!"

Han ville ikke bare ha sin lysende fremtid, men også kroppen hennes!

Ethan trakk på skuldrene likegyldig. "Så hva? Bare husk, et massivt bedriftsunderskudd betyr minst ti år i fengsel og konfiskering av alle personlige eiendeler. Er du sikker på at du vil at Mr. Russell skal møte det?"

Charlotte bet tennene sammen. "Jeg vil ikke være din elskerinne! Ethan, drøm videre!"

Ethan lo, "Da gjør deg klar til å hyre en advokat for Mr. Russell."

Charlotte fnyste, "Jeg skal få den beste advokaten!"

"Du mener Frederick?" Ethan smilte rolig. "Charlotte, glemte du at han er broren til min fremtidige kone? Tror du han vil hjelpe deg?"

Charlotte ble lamslått!

Ethan la likegyldig til, "Charlotte, jeg venter på at du skal bønnfalle meg."

Så la han på.

"Han drømmer! Selv om vi går konkurs, vil vi ikke la ham ydmyke deg," sa Maria, tårene rant nedover ansiktet hennes. "Mr. Hawkins er broren til hans fremtidige kone. Hvordan kan vi hyre ham? Charlotte, tenk på noe."

Charlotte senket blikket. Hun bestemte seg for at uansett hva, måtte hun prøve, selv om det bare var et lite håp.

Hun trøstet Maria, "Jeg har møtt Mr. Hawkins en gang. Jeg skal prøve."