


2
Ava prøvde å stoppe gråten. Hun klarte ikke å stanse tårene eller frykten, men hun fortsatte å gråte i stillhet. Mennene hadde åpnet garasjeporten og rygget ut, unngikk å treffe bilen hennes, og begynte å kjøre nedover veien. Ava ble igjen med frykten sin og en klump i magen mens hun lurte på hvor de tok henne.
De kjørte i det som føltes som timer for Ava. Men siden de aldri forlot byen, virket det usannsynlig. På et tidspunkt stoppet tårene, ikke fordi hun hadde gitt opp, men av ren utmattelse. Hun hadde vært trøtt da hun kom hjem, og nå som adrenalinet begynte å avta, følte hun seg som en ballong som hadde mistet luften, tom og slapp. De to kidnapperne hennes hadde ikke sagt et ord siden de forlot huset hennes. I tankene hennes hadde hun kalt den korte for Mr. Liten og den andre for Mr. Muskler. Det gjorde situasjonen mindre skremmende. Det var bare en mestringsmekanisme, men det fungerte godt.
Bilen saknet farten. Fra Avas synspunkt var det vanskelig å se annet enn toppen av bygningene og nattehimmelen. Men hun kunne høre den jevne rytmen av klubmusikk og av og til rop fra folk. Ava kviknet til, hvis det var folk rundt, kunne hun bli reddet. Hun hadde en sterk tro på menneskers iboende godhet. Man skulle tro at etter tre år på akuttmottaket ville hennes noe naive verdenssyn ha falmet. Men hun fant eksempler hver dag på det gode folk gjorde for hverandre. Hun var derfor overbevist om at hvis hun bare kunne la folkene utenfor bilen vite at hun trengte hjelp, ville de gi henne den hjelpen. Hun måtte bare finne ut hvordan hun kunne gi dem beskjed om at hun var der. Mens hun tenkte, svingte bilen inn i det som så ut til å være en bakgate, ut fra hvor nær bygningene var på hver side av bilen. Mr. Liten snudde seg og ga henne et intenst blikk. Ava ville helst ikke tenke på hva som lå i det blikket.
"Du gjør best i å være stille, kjerring, hvis du vet hva som er godt for deg. Hvis du prøver å skrike og noen kommer for å sjekke deg, setter jeg en kule i dem. Er jeg tydelig?" spurte han. Ava kjente at hun ble blek. Der gikk planen hennes rett ut av vinduet. Hun ville aldri sette et annet menneske i fare på den måten. Hun nikket. "Ser ut som kjerringa endelig skjønte at hun ikke skulle snakke," lo Mr. Liten til vennen sin. Mr. Muskler humret mens begge gikk ut av bilen. Ava spente seg og kjente adrenalinet komme tilbake da bakdøren åpnet seg. Noen kuttet stripsene fra anklene hennes og dro henne opp på beina. Bena hennes føltes stive etter å ha vært i en ubehagelig posisjon så lenge. Ingen brydde seg da Mr. Muskler dyttet henne fremover, hendene fortsatt bundet. De var virkelig i en bakgate, la Ava merke til. Den var bred nok for bilen, men ikke mye mer. Lenger ned var det et par søppelkasser og tre flimrende lamper på siden av en av bygningene som ga litt lys. De var på vei mot en grønn ståldør, den eneste døren i sikte.
Mr. Liten banket på døren, og etter et øyeblikk ble den åpnet av en blond mann i en mørkeblå dress. Han så ut som om han kom rett fra et styremøte. Selv gjennom frykten og panikken kunne Ava se at han var en uimotståelig mann. Den typen mann som gjorde kvinner gale. Han så på henne uten å møte øynene hennes, og en av øyenbrynene hans skjøt opp.
"Jeg trodde dere to var ute på en innkrevingsrunde," sa han med en kjølig stemme. Ava ville trygle ham om hjelp, om ikke å la de andre to mennene ta henne bort. Men han virket å kjenne dem, og hun hadde en synkende følelse av at han ikke ville hjelpe henne.
"Ser det ut som om vi kommer tilbake tomhendte?" sa Mr. Tiny til den blonde mannen. Den blonde mannen så ned på Mr. Tiny, som ikke engang nådde opp til skuldrene hans. Den blonde guden så på Mr. Tiny en stund, det eneste som kunne høres var den jevne rytmen av musikken fra bygningen.
"Ta henne til telle-rommet," sa den blonde mannen, og Ava følte alt håp dø. Mr. Tiny og Mr. Muscles gliste, og dyttet Ava gjennom døren og inn i en lang, hvit korridor med dører på begge sider. "Løsne hendene hennes og vent på meg," sa den blonde mannen da de stoppet foran en dør. Han tok frem et adgangskort og holdt det opp mot en leser ved døren og tastet inn en tallsekvens. Låsen klikket, og Mr. Tiny åpnet døren. Ava ble grovt eskortert inn i rommet, og døren lukket seg bak dem med et dunk. For Ava var lyden den endelige forseglingen av hennes skjebne. Hun hadde ingen sjanser igjen til å flykte. Mr. Muscles tok frem en kniv, og Ava skvatt til. Han humret og kuttet av bindingene rundt håndleddene hennes. Ava førte armene frem, gned håndleddene og begynte å kjenne blodstrømmen bli gjenopprettet i armene. Høyre skulder, armen som Mr. Muscles hadde vridd bak ryggen hennes, verket. Hun trodde ikke den var alvorlig skadet, kanskje en liten rift i muskelvevet eller strekte leddbånd. Mens Ava gned håndleddene sine, begynte hun å rygge, og passet på å ha et øye på begge mennene. De fulgte med på henne mens baksiden av beina hennes traff bordet som sto midt i rommet. Ava fulgte forsiktig bordets form, uten å se bort fra Mr. Muscles eller Mr. Tiny. Den blonde guden hadde ikke sluttet seg til dem i rommet. Hun kom til kanten av bordet og begynte å rygge igjen, og satte bordet mellom seg og de to mennene.
"Kom igjen nå, lille venn. Ingen grunn til å være redd for oss," gliste Mr. Muscles. Hvis Ava ikke allerede var skremt fra vettet, ville det gliset ha skremt henne sanseløs.
"Ja, kjerring, vi er snille," sa Mr. Tiny enig.
"Hold dere unna," sa Ava til dem med en tydelig skjelving i stemmen.
"Den lille kjerringa har funnet stemmen sin igjen," ertet den korte mannen.
"Hold dere unna, ikke kom nær meg," gjentok Ava, desperat.
"Men vi må teste varene," sa han til henne med et bredt glis.
"H-hvilke varer?" spurte Ava og så seg rundt for å se hva hun kunne bruke for å forsvare seg. Rommet var tomt bortsett fra bordet i midten. På toppen av bordet lå det et par blyanter, en seddelteller og en stiftemaskin. Ava hatet livet sitt i det øyeblikket.
"Du, du er varene, lille venn," informerte Mr. Muscles henne.
"Er dere gale? Jeg er en person, ikke en ting," skrek hun til dem.
"Kjerring, du er en person som vi vil selge til andre personer. Du vil få dem til å kose seg en stund, og så blir det neste persons tur," sa Mr. Tiny til henne. "Men først må jeg prøve deg, vi må vite hvilken pris vi skal sette," gliste han og begynte å bevege seg mot henne. Ava hadde gått utover panikk på dette punktet. De skulle selge kroppen hennes til menn for å ha sex med? Tanken gjorde henne kvalm og kald av frykt. Nei, hun kunne ikke la det skje. Hun måtte gjøre noe, hva som helst. Ava kunne ikke la den motbydelige mannen som beveget seg mot henne voldta henne. Han var avskyelig og grusom, og hun hadde ikke ventet på den rette mannen for at han skulle være hennes første. Hun innså at det ikke var mye hun kunne gjøre. Men hun måtte prøve. Noe brast i henne, og hun tok opp seddeltelleren fra bordet og kastet den mot Mr. Tiny.