4

Mannen ventet tydelig på at Ava skulle svare. Hun nikket uten å møte blikket hans.

"Og hva heter du?" spurte han.

"Ava," svarte hun med en tynn stemme.

"Ava Cobler?" ville han vite. Navnet hennes hadde aldri hørtes så vakkert ut før, det overrasket henne. Hun glemte nesten å nikke. "Mitt navn er Zane Velky," introduserte han seg selv og rakte ut en hånd. Avas øyne ble større da hun hørte navnet. Å nei, ikke det, alt annet enn det, tenkte hun. "Du har hørt om meg," smilte han tilfreds. Ava nikket. Alle som bodde i byen kjente til navnet Velky, det var den største mafiagruppen i staten med sitt senter i byen. Og Zane Velky var familiens overhode, donen, den store sjefen, den moderne verdens Al Capone. Ava følte at hennes panikkslagne hjerne gikk ut av kontroll. "Ro deg ned, engel," sa Zane til henne og la hånden på skulderen hennes. Tommelen hans gled ned foran halsen hennes. Hvis han klemte, ville hun slite med å puste, innså Ava, men på en eller annen måte roet hånden hans tankene hennes. "Det er en god jente. Du og jeg må snakke," sa han til henne. Avas sinn protesterte mot å bli kalt jente. Det irriterte henne selv om hun var redd. "Hvem slo deg?" spurte han. Zane flyttet hånden for å vippe hodet hennes til siden slik at han kunne se på kinnet hennes og deretter på leppen.

"Mr. Tiny," sa Ava før hun rakk å stoppe seg selv. Hun bannet over sine vandrende tanker, hun måtte holde seg fokusert. Men hun var sliten og redd og hadde løpt på ingenting annet enn adrenalin i et par timer. Zane slapp ut en rumlende latter. Selv i sin hypertilstand registrerte Ava hvor sexy lyden var. Magen hennes knøt seg ved synet av en smilegrop i Zanes kinn. Mannen var ren, ufortynnet sex på et par bein.

"Mr. Tiny, ja? Jeg liker navnet," smilte han til henne. Så ble øynene hans mørkere, og humøret hans skiftet til alvorlig, det var en kant ved ham. Han ga Ava nakkesleng med humørskiftene sine. "Han skal betale for det. Vi skader ikke kvinner," sa han med en mørk stemme. Ava hadde lyst til å fnise og le av uttalelsen hans. Hvem trodde han at han lurte? Hun hadde sett tanta si bli slått, kneblet og bundet, Ava selv hadde blitt slått, truet og kidnappet, alt på en kveld. Hun hadde aldri vært så redd i sitt liv, og han sto der og sa at de ikke skadet kvinner. "Du tror meg ikke?" spurte han, med en lattermild tone. Ava lurte på hvordan han kunne lese tankene hennes. Det var skremmende og fikk henne til å føle seg enda mer utsatt og sårbar. Hun trakk på skuldrene. "La oss gå et sted litt mer avslappende," sa han til henne og la en hånd på midjen hennes for å få henne til å forlate hjørnet sitt. Avas frykt steg igjen, og hun kjempet mot grepet hans. "Ava, jeg vil ikke skade deg. Men vi må snakke. Du kan bli med meg frivillig, eller du kan bli med sparkende og skrikende over skulderen min. Det kan faktisk være mer moro," flirte han til henne. Avas hjerte begynte å slå raskere. Hun likte ingen av alternativene. Hun visste at dette var en dårlig mann som var i stand til å gjøre dårlige ting. Hun hadde sett konsekvensene av ham og gjengen hans på legevakten. Hun begynte motvillig å bevege seg fremover, nølende gå forbi ham mot døren. "Kjedelig," hvisket han i øret hennes, og hun hoppet. Han lo og la en hånd på korsryggen hennes for å lede henne.

De gikk motsatt vei i den hvite korridoren fra der Ava hadde kommet inn. Hun gjettet at de var på vei dypere inn i bygningen. Bassen fra musikken ble høyere da de nærmet seg døren i enden av gangen. Zane låste opp døren og åpnet den. Ava ble truffet av en vegg av lyd og lys og mennesker. Klubben var full av alle tre. Strobelysene blinket, musikken flommet høyt fra høyttalerne, og menneskene var som en kompakt masse. Hun sto der, i døråpningen, og bare så på det hele. Med kunnskapen om hvem mannen ved siden av henne var, tvilte hun på at hun kunne forvente hjelp fra noen i dette stedet. Hun trodde ikke hun engang kunne be noen om hjelp, vel vitende om at de sannsynligvis ville dø på stedet.

"Flytt deg," sa Zane bestemt. Hun hadde ikke noe annet valg enn å gjøre som han sa. Hun begynte å bevege seg gjennom mengden. De så ut til å trekke seg til side når de så Zane komme, det var som om han var Moses som skilte Rødehavet. Han styrte henne med små bevegelser av kroppen sin bak hennes, Ava hadde aldri møtt en mann som denne før. Han gjorde henne både skremt og oppspilt samtidig, hun hatet ham for det. Han ledet henne til en annen dør hvor han brukte kortet sitt og en tilgangskode for å komme inn. Bak den var det en trapp. Ava trengte ikke at Zane fortalte henne å begynne å klatre opp trinnene. De endte opp på en liten avsats med to dører rett overfor hverandre. Zane guidet henne mot den til venstre og låste den opp før han lot henne gå inn. Ava endte opp i et kontor. Musikk kunne knapt høres. Det var et stort vindu til venstre for Ava. Det så ut over nattklubben, og Ava kunne se at de var i tredje etasje. Foran det store vinduet var det noe som så ut som en blanding av et moderne kunstverk og et skrivebord. Det hadde en obelisk som så ut som den var lagt på siden i svart marmor. I en nitti-graders vinkel fra den var det en bordplate i svart marmor, som ble holdt oppe i den andre enden av en kule som så ut som messing.

På innerveggen var det to svarte skinnsofaer og to lenestoler. Under sofabordet som sto mellom sofaene lå det et herlig mykt, kremfarget teppe. Ved siden av døra var det en bokhylle med en innebygd bar, og på den andre siden av den en annen dør.

"Sett deg," sa Zane til Ava og gestikulerte mot sofaene. Ava gikk motvillig bort til dem, hun valgte å sette seg i en lenestol. Hun håpet at den overveldende trettheten hun følte ikke ville vinne og få henne til å sovne i den utrolig komfortable lenestolen. "Vil du ha noe å drikke?" spurte han mens han helte noe som så ut som whisky i et glass.

"Nei takk," sa Ava. Hun var allerede sliten og full av adrenalin. Hun trengte ikke å legge til alkohol i miksen. Hun trengte de få fungerende delene av hjernen som var igjen.

"Vann?" spurte han. Ava nølte. Hun hadde virkelig lyst på litt vann. Å tilbringe en kveld med gråt og roping gjorde virkelig sitt med halsen. Men hun lurte på om hun kunne stole på ham, hva om han blandet noe i vannet? På den andre siden hadde han ingen grunn til å dope henne. Tanken på at hun skulle klare å kjempe mot den store mannen fikk henne nesten til å le. De var i hans kontor, alene, og fra lyden av det var kontoret tungt lydisolert.

"Ja takk," sa hun. Han så på henne med et underholdt uttrykk før han åpnet et skap som tydeligvis skjulte et lite kjøleskap. Zane kom bort til henne og rakte henne en flaske med kaldt vann. "Takk," sa hun da han satte seg på salongbordet foran henne.

"Er du alltid så høflig?" spurte han.

"Jeg har aldri blitt kidnappet før, så jeg er ikke helt oppdatert på etiketten. Men jeg vil tro at det er lurt å unngå å irritere kidnapperen," svarte Ava og kunne ha bitt tungen av seg selv. Hun trengte virkelig å få kontroll på hva hun sa. Hun åpnet vannflasken og drakk halvparten i en slurk mens Zane humret.

"Er det derfor jeg må kjøpe en ny seddelteller?" spurte han.

"Det var annerledes, de skulle..." stemmen hennes døde ut. Ava klarte ikke å få ordet voldtekt over leppene. Hun ville ikke innrømme hvor nær hun hadde vært. I sin tid på legevakten hadde hun sett resultatene av voldtekter. Hun hadde holdt hånden til kvinner mens legene tok bilder, gjorde prøver og undersøkelser. Ava hadde vært ubehagelig nær å bli en av de kvinnene. Et rynke dukket opp i Zanes ansikt. Det fikk ham til å se hard og farlig ut, Ava spente seg og så bort.

"Familien din skylder meg mye penger, Ava," sa han til henne.

"Nei, onkelen min skylder deg penger. I det minste sier du det," rettet Ava ham.

"Kaller du meg en løgner?" spurte Zane, det var en skarp kant i stemmen hans.

"Nei, jeg sier bare at jeg ikke vet noe om dette," svelget Ava.

"Onkelen din har en smak for poker, dessverre er han ikke god på det. De vanlige casinoene har for lengst nektet ham å spille, så han har vært en fast gjest på mine casinoer," fortalte Zane henne. Det hørtes sant ut, Ava visste at onkelen hennes hadde hatt et problem med poker tidligere. Men han sa at han hadde sluttet å spille. Av en eller annen grunn trodde hun mer på mannen som satt foran henne enn hun trodde på onkelen sin. Det betydde at onkelen hadde løyet for henne.

"Og du lar ham bare fortsette å spille?" spurte hun.

"Engel, jeg driver ikke et veldedighetshus eller en barnehage. Hvis gjesten vil spille kort, hvem er jeg til å stoppe dem?" smilte han.

"Men de andre casinoene nektet ham fordi han er en spilleavhengig," protesterte Ava. Det hadde vært det riktige å gjøre i hennes øyne.

"I min verden finnes det ingen regler unntatt mine. Og du bør vite at mine regler alltid fungerer i min favør," fortalte han henne.

"Mennene dine tok meg som betaling? Planlegger du å selge kroppen min for å betale ned gjelden hans?" Avas stemme skalv da hun stilte spørsmålet.