Kapittel 1 Mister uventet jomfruelighet
Alice Blair lå naken på sengen, hendene hennes strøk over kroppen, en brennende lyst raste inni henne, og etterlot henne tom og rastløs.
Utenfor raste stormen videre, vinden og regnet hylte, tordenen buldret. Hun beveget seg i takt med stormen, kroppen vred seg, brystvortene harde og verket fra hennes egen berøring.
Hun kunne ikke holde tilbake stønnene som matchet stormens raseri.
Alices sinn var tåkete, øynene ufokuserte.
Men én ting var klart: Hennes egen søster hadde dopet henne med et afrodisiakum!
Den sleipe halvsøsteren!
Lynet lyste opp det dunkle rommet av og til, kastet hennes vridende silhuett på veggen.
Alices ben gned seg ukontrollert mot hverandre, hendene gled over huden, opp til brystet.
Hun lengtet etter en manns berøring for å fylle tomheten inni seg.
I tåken hørte hun skritt nærme seg, sammen med en svak, behagelig duft.
Hun åpnet øynene, så vidt i stand til å skimte en høy skikkelse.
Hun hørte tung, rask pusting i øret, som fikk hjertet hennes til å slå raskere.
Lynet blinket, ga henne et glimt av et fantastisk ansikt, brente bildet inn i minnet hennes.
Hun kjente en varm kropp presse seg mot hennes, mannens pust kilte øret hennes.
Hun ville skyve ham vekk, men kroppen adlød ikke. I stedet klamret hun seg til ham.
Et nytt stønn slapp ut.
Skyggene deres danset på veggen, kroppene sammenflettet.
Regnet trommet mot vinduet som en desperat bønn.
Utenfor hylte vinden, grenene pisket.
Den tunge pusten matchet stormen, og Alice følte seg som om hun svevde.
'Ikke rør meg!' skrek hun inni seg, prøvde å motstå.
Men hun kunne ikke stoppe kroppens respons.
Prikkingen fra de sensitive punktene fikk henne til å holde ham tettere, hviske, "Fortere, jeg vil ha mer!"
"Er det dette du vil ha?" Mannens pust ble tyngre, og Alices motstand smuldret.
"Jeg... jeg vil ha mer."
Hennes begjær nådde toppen.
Mannen trengte inn i henne, traff sjelen hennes.
Alices bevissthet svant hen, en bølge av tretthet skyllet over henne, som om hun var fanget i en drøm.
Inntil en kjent stemme utenfor døren vekket henne. Hun åpnet øynene for å se sin nakne kropp, innså at natten før ikke var en drøm.
"Pappa, ikke klandre Alice. Hun mente det ikke. Jeg så henne bare med en mann her. Vi vet ikke hva som egentlig skjedde," sa søsteren hennes.
"Hvordan våger hun å gjøre dette?"
Døren spratt opp.
Alice så på de to personene som kom inn. Mannen med det tynne håret var faren hennes, James Blair!
Og bak ham var søsteren som hadde dopet henne, Nova Blair!
Sannheten var klar, og James' ansikt var dystert. "Alice! Du skal gifte deg med Zachary Hall, hvordan kunne du gjøre noe så umoralsk? Hvordan kan jeg møte Hall-familien?"
"Pappa, det er ikke sånn. Nova satte meg opp," ba Alice.
"Hold kjeft! Nova er søsteren din. Hun har alltid vært veloppdragen. Hvordan kunne hun gjøre noe slikt?" James raste.
"Alice, jeg vet at du alltid har sett ned på meg fordi jeg er et uekte barn. Hvis det å anklage meg får deg til å føle deg bedre, bryr jeg meg ikke. Jeg var bare redd den mannen skulle skade deg, så jeg ringte pappa for å redde deg." Novas tårer rant, ordene hennes var oppriktige og overbevisende.
"Hold kjeft, din hykler! Du satte meg opp, jeg..." Alices ord ble avbrutt av et slag fra James.
Hun holdt tårene tilbake, utholdt smerten og ydmykelsen.
"Nok! Nova bryr seg så mye om deg, selv nå forsvarer hun deg. Og du? Hvordan våger du! Du gjorde noe så skammelig, og nå prøver du å skylde på søsteren din?" James pekte sint på henne. "Du er en skam, helt uten moral. Jeg har ingen datter som deg. Kom deg ut av Blair-familien!"
James stormet ut, og etterlot Alice i sjokk.
"Pappa, la meg forklare..." ropte Alice, mens hun klemte et teppe rundt seg. Men uansett hvor mye hun ropte, stoppet ikke James.
"Hvorfor satte du meg opp?" krevde hun, og vendte seg mot Nova.
"Alice, hva snakker du om? Jeg forstår ikke," svarte Nova, og lot som om hun var uskyldig.
Alice stirret på henne, full av avsky. "Slutt med skuespillet, pappa er borte. Siden du dukket opp, har det bare vært problemer. Bursdagsgaven jeg kjøpte til pappa ble byttet med en død rotte, hele familien fikk matforgiftning, og jeg var den eneste som ikke ble syk, noe som fikk det til å se ut som om jeg sto bak. Jeg trodde det var pappas fiender! Men nå ser jeg at det var deg hele tiden!"
Da hun la sammen brikkene, skjønte Alice at søsteren hadde planlagt mot henne fra starten.
Novas rolige smil ble overlegen, med et hint av stolthet i øynene. "Ja, jeg gjorde det. Og hva så? Den forgiftningshendelsen? For å ramme deg tok jeg dobbelt dose. Hadde jeg blitt sendt til sykehuset litt senere, kunne jeg vært i virkelig fare."
"Du er nådeløs!" ropte Alice.
Etter den hendelsen hadde James' holdning til henne endret seg drastisk, mens han begynte å favorisere Nova mer og mer.
"Alice, fra den dagen jeg kom inn i Blair-familien, så du ned på meg med det overlegne blikket ditt. Fra det øyeblikket sverget jeg å ta alt fra deg." Nova så ned på Alice, og følte endelig den overlegenheten Alice en gang hadde.
Den følelsen av overlegenhet, uanfektet og medfødt!
Uten å gjøre noe, bare et blikk fikk Nova til å trekke seg tilbake.
"Dine karakterer var bedre, ditt talent høyere, til og med din forlovede var bedre enn noen fyr jeg har datet." Novas ansikt mørknet, stemmen var behersket, øynene fylt med galskap. "Hvorfor er du bedre i alt? Hvorfor får du alle ressursene? Hvorfor har du alt?"
Nova, opprørt, grep Alice om halsen, skrekkslagent.
Etter å ha fått utløp, så hun på Alices sta ansikt, et overlegent smil bredte seg over leppene hennes.
Av en eller annen grunn så Alice bitterhet i det smilet.
"Hva så om jeg er et uekte barn? Hva så om jeg ikke er like god som deg? Til slutt har jeg dratt deg ned til ingenting," hånlo Nova. "Alice, du var alltid stolt av å være edel, men se på deg nå, brakt ned av meg, et uekte barn."
Alice stirret på Nova med hat. Hun hatet at hun skjønte det for sent og ikke gravde dypere i de tidligere hendelsene.
"Det er riktig, det blikket i ansiktet ditt. Det hvor du hater meg så mye at du vil ha meg død, men du kan ikke gjøre noe med det." Nova lo, og kastet nonchalant Alices hake til side som søppel.
"Jeg har ventet lenge på dette. Du må være så sjalu på meg nå, ikke sant? Jeg har tatt alt fra deg!" Nova så på henne med medlidenhet. "Alice, du kan like gjerne dø stille i et ubemerket hjørne som en rotte."
Med det tenkte Nova på noe morsomt og bestemte seg for å dele det med Alice. "Å, og en ting til, Alice, klærne dine var for skitne, så jeg kastet dem i søpla. Tross alt, Blair-familien kan ikke ha ubrukelige, skitne ting, ikke sant, Alice?"
Alice stirret på Nova, fast bestemt på å huske ansiktet hennes. Hun skulle få sin hevn!
Jo mer Alice hatet, jo mer fornøyd ble Nova. Inntil hun var lei av å erte henne, sa hun trøtt, "Nå, kom deg ut!"
Alice sa ingenting, reiste seg, pakket seg inn i teppet, og dro sin utmattede kropp bort.
Men i det øyeblikket snakket Nova igjen, "Stopp!"
Alice snudde seg, sjokkert.
Nova sa, "Det teppet er også Blair-familiens!"
Alice så på sin ukjente søster i sinne, og hadde ikke forventet at til og med det eneste teppet som dekket kroppen hennes skulle bli tatt fra henne!
"Hvis du ikke gir det, tar jeg det selv!" smilte Nova.
