Kapittel 5
Sandras synsvinkel
De neste dagene gikk glatt. Jeg dro ikke til universitetet etter festkvelden. I stedet ble jeg hjemme og nøt tiden min. Jeg så filmer, søkte på tilfeldige videoer på YouTube og nøt min favoritt capricciosa pizza. Sløve dager er alltid de beste. Jeg følte det var bedre enn å håndtere de uinteressante folkene på universitetet.
"Sanny, hvor lenge har du tenkt å bli hjemme? Vil du at jeg skal få et foreldremøte-kort fra universitetet?" Mamma kjeftet fra kjøkkenet. Hun kunne bare ikke se meg være lat.
Jeg himlet med øynene og svelget glasset med juice i hånden før jeg ropte tilbake så hun kunne høre meg, "mamma, seriøst? Jeg er ikke på skolen lenger, dessuten er det ingen viktige timer der. Å hoppe over noen dager skader ingen."
"Ikke gi meg den unnskyldningen. Selv om det ikke er timer, synes jeg du burde gå og henge med vennene dine. Jeg mener, hvem blir hjemme som deg? Du blir feit av å spise og sove hele tiden."
"Feit?" Jeg stønnet, "kom igjen mamma, jeg er i god form, og for din informasjon er det bare én 'venn' du snakker om," sa jeg mens jeg stappet chips i munnen.
"En eller to, det spiller ingen rolle. Du burde tilbringe tid med vennen din og nyte tiden din mer enn å bli hjemme og bli en lat katt," mamma rynket pannen, tydelig misfornøyd.
"Mamma, vær så snill..." stønnet jeg.
Akkurat da mamma var ferdig med å snakke, ringte telefonen min. Jeg tok den opp og så at det var Cat. Jeg sukket og svarte på samtalen. Jeg hadde ignorert henne i noen dager, ikke tatt telefonen hennes eller svart på meldingene hennes.
"Hei," sa jeg med min mest kjedelige tone.
"Din drittsekk, jeg skal definitivt vri nakken din," bjeffet Cat fra den andre linjen. "Hvordan våger du å ignorere meg sånn? Jeg har prøvd å ringe deg som... som... tusen ganger allerede, og likevel ignorerer du meg."
"OK, ro deg ned. Jeg ville bare være alene," sa jeg mens jeg presset leppene sammen.
"Hva skjedde med deg? Jeg har ikke sett deg siden den kvelden. Jeg trodde nesten noen hadde kidnappet deg. Vent... hvor dro du den kvelden? Du var ikke der da jeg kom tilbake."
"Ingenting, jeg føler ikke for å gå noe sted. Dessuten er jeg ikke interessert i å se andre akkurat nå," svarte jeg.
"Kom igjen jente, du kan ikke ignorere dem for alltid, jeg mener i det minste ikke før du er ferdig utdannet."
"Jeg vet," sukket jeg. Jeg var virkelig dum som trodde at Liam hadde noen oppriktige følelser for meg. For en person som ham er det ingen sjanse for kjærlighet og romantikk eller en lykkelig slutt. Han fortjener virkelig en kvinne som Shaelyn som ville spre bena for hvem som helst hun liker.
"Kommer du eller ikke?" spurte Cat og rev meg ut av tankene mine. Hun ville ikke la meg være før jeg sa ja.
"Greit, jeg møter deg i klassen, fornøyd?"
"Veldig," jeg kunne føle at hun smilte, "så gjør deg klar først, vi sees snart."
Motvillig dro jeg kroppen min for å gjøre meg klar, ellers ville hun spise hodet mitt. Jeg tok en taxi til universitetet og fant Cat som ventet ved porten. Hun vinket da hun så meg komme.
"Jeg trodde nesten du ikke skulle komme," smilte hun.
"Jeg kunne ikke hjelpe meg selv," trakk jeg på skuldrene. Hvem tør å trosse denne kvinnen. Hun vet hvordan å banne til ens ører blør.
"Kom igjen, disse dagene er for kjedelige bortsett fra det bitchy paret som viser seg på campus," hun rullet med øynene.
"Har jeg gått glipp av noe?" spurte jeg da vi gikk inn på campus sammen.
"Ingenting nytt. Etter den kvelden ble de nærmere. Jeg mener, de ser alltid ut til å være sammen, nesten klamrende til hverandre. Noen ganger tenker jeg på hvorfor vi ikke limer dem sammen så de ikke kan skille seg for livstid."
Jeg nikket "de er laget for hverandre."
"Riktig, en bitch parret med en drittsekk. En perfekt match faktisk," Cat sa, og vi fniste.
"Jeg skal hente bøkene mine fra skapet."
"OK, vi sees i klassen," nikket hun og vinket før hun gikk mot klassen. Jeg sukket og gikk mot skaprommet. Jeg hadde ikke deltatt i timene disse dagene og håper professorene bare vil overse meg.
Jeg fikk bøkene mine fra skapet og var i ferd med å lukke det da noen lyder fanget oppmerksomheten min. Jeg rynket pannen. Det er skoletid, så skapområdet er øde og dette... Jeg vippet hodet til siden. Det var et annet rom bak skapene som ble brukt som et lager, men for det meste holdt det seg lukket. Jeg gikk sakte mot det, uten å lage lyder. Da jeg nærmet meg døren, begynte lydene å bli høyere.
Ah~
Å herregud~
Ahhhh~
Øynene mine ble store, og jeg dekket munnen med hånden. Hva i all verden? Noen som har sex i lagerrommet på denne tiden? Nysgjerrigheten tok over hjertet mitt, og hjernen min skrek etter å få kikke. Vel, ikke for selve handlingen, men for å se hvem som var der inne og gjorde det.
Jeg bøyde meg ned og kikket gjennom det lille hullet i døren nær håndtaket. Hullet var ikke stort, men det var nok til å se hvem som var der inne. Hjernen min holdt på å eksplodere da Shaelyns rødmende ansikt kom til syne. Øynene hennes var lukket, og hun svettet. Håret hennes var rotete, og kjolen hennes var løftet opp til livet mens brystene hennes var frie og svaiet mens hun ble tatt bakfra.
"Å gud, du er så god baby, vær så snill, knull meg hardere," stønnet hun.
"Faen så bra, kjære," hørte jeg Liams stemme ved siden av henne. Faen, bannet jeg. Jeg flyttet meg litt for å se Liam som knullet henne hardt med lukkede øyne. Han støtet raskt og hardt mens han stønnet. Shaelyns bryster hoppet med hvert støt.
"Å baby, jeg kommer," purret hun.
"Kom baby, faen ja," knullet Liam henne enda hardere. Jeg kunne høre lydene lene meg mot døren.
Ansiktet mitt ble varmt, og jeg rettet meg opp umiddelbart. Jeg kunne høre stønningene og stønnene deres fra innsiden. Jeg sukket og ristet på hodet, jeg følte at jeg hadde vært vitne til et skittent bilde. Jeg må si at denne ludderen og denne fuckboyen virkelig har nerver til å gjøre dette her på campus. Selv om jeg har forestilt meg dem slik flere ganger, hadde jeg aldri trodd de ville gjøre det hvor som helst de fikk sjansen. Før de kom ut, skyndte jeg meg å forlate garderobeområdet. Det var en god beslutning å holde seg unna Liam. Jeg vet ikke hvor mange kvinner han har knullet hvor som helst han ville frigjøre seg.
Og når jeg tenker på det, i stedet for å la tankene mine løpe løpsk, finner jeg det heller motbydelig. Kat satt allerede i klassen da jeg kom. Hun smilte, og vi satte oss sammen og fulgte undervisningen. Det er bra at professorene ikke la merke til at vi ikke hadde vært til stede på flere dager, og jeg er glad de gjorde det. Jeg er ikke i humør til å komme med unnskyldninger i det hele tatt.
Etter tre timer gikk vi mot kaféen. Kat så begeistret ut da hun satte seg ned. "Matpause er alltid bra, vet du," gliste hun.
"Ja, du kan nyte den uten at noen avbryter," smilte jeg.
"Helvete, ja," nikket hun.
Vi kjøpte burgere og kaffe til oss selv. Vi pratet da noen trakk ut en stol og satte seg på den.
"Hei, jenter."
"Ben," smilte Kat.
"Så du husket oss endelig," hevet jeg et øyenbryn. Han lo. Han er den eneste italienske gutten på campus. Faren hans flyttet til Oslo for jobb, og han begynte på utdanningen her.
"Beklager, søsteren min dro til London for å studere, så jeg måtte følge henne dit. Jeg antar at jeg gikk glipp av Valentinsdagen også?" Han smilte.
"Det gjorde du, og gjett hva, Sandra ble full," lo Kat.
"Er det noe å sladre om?" gliste jeg til henne.
"Ble du det?" Ben så meningsfullt på meg.
"Ikke våg å starte igjen," advarte jeg ham.
"Jeg skal ikke. Jeg vil leve noen år til, fredelig må jeg legge til," han løftet hånden i en overgivende gest.
Jeg himlet med øynene og tok en stor bit av burgeren min. Øynene mine landet på døren, og jeg så Liam og Shaelyn komme inn som et himmelsk par. Jeg tygde maten, og visse scener blinket i tankene mine og fikk meg til å sette maten i halsen.
"Å herregud, er du ok?" Kat rakte meg et glass vann.
Jeg hostet noen ganger til. "Jeg er fin."
"Hva skjedde? Hvordan klarte du plutselig å sette maten i halsen?" spurte Ben.
"Det er ingenting, jeg var ikke forsiktig nok mens jeg spiste," ristet jeg på hodet.
"Det kunne vært alvorlig," gliste Kat.
"Ja, beklager," smilte jeg til henne. Hvordan kunne jeg fortelle henne om den hendelsen? Faen, hvorfor måtte de bildene blinke i hodet mitt mens jeg spiste? Jeg så på den halvveis spiste burgeren min og følte plutselig at appetitten min var borte. Jeg skjøv tallerkenen til side og tok kaffekoppen i stedet.
"Skal du ikke spise?" Kat så på burgeren min.
Jeg ristet på hodet. "Halsen min gjør vondt på grunn av hostingen. Det er bedre å drikke noe," unnskyldte jeg meg med en løgn.
"Ok."
"Så hvordan gikk Valentinsdagen?" spurte Ben.
"Hvordan tror du den gikk?" Kat himlet med øynene. "Mesteparten av tiden gikk med til at det bitchy paret viste seg frem for andre. Så ble Sandra full, og så...." Plutselig stoppet hun og rynket pannen.
"Eh ... jeg husket at du ikke har sagt hvor du var den kvelden?" spurte hun meg.
Plutselig følte jeg meg i trøbbel med hennes plutselige spørsmål. Begge så på meg for et svar. Jeg svelget hardt. Hva skal jeg si til henne nå?
































































