Kapittel 6

Sandras synsvinkel

Uansett hvilken unnskyldning jeg gir henne, ville hun ikke tro på den. Jeg ransaket hjernen min raskt for å komme opp med en god unnskyldning for å overbevise henne. Når det gjelder å få Cat til å tro på historien, er det virkelig vanskelig.

"Hvorfor spør du meg om det? Jeg var full, hvordan skulle jeg vite hva som skjedde etter det? Da jeg våknet om morgenen, var jeg allerede på rommet mitt. Jeg trodde det var du som hadde fulgt meg hjem," sa jeg og latet som om jeg ble sint. Men inni meg håpet jeg at hun bare ville la dette ligge.

Cat rynket pannen. "Det gjorde jeg ikke," så hun forvirret ut. "Da jeg kom tilbake, var du ikke der. Så jeg—"

"OK, la oss la denne saken ligge. Siden hun var i orden, er det ingenting å snakke om," sa Ben og avsluttet saken, noe jeg var glad for. Endelig, ja.

"Ja, jeg tror du har rett," nikket Cat og jeg sukket av lettelse. "Men jeg må si at du gikk glipp av kvelden. Jeg trodde vi kunne nyte den sammen siden vi er de eneste med begrensede venner."

"Beklager," smilte Ben. "Jeg visste ikke at det ville ta så lang tid å ordne opp der inne. Jeg kunne ikke bare forlate henne uten å forsikre meg om at hun var trygg."

"Det går bra, Ben, du trenger virkelig ikke å bære noen skyldfølelse. Dessuten var festen for kjedelig. Det var ingenting å se i det hele tatt," ristet jeg på hodet.

"Wow, se på dem, husker de at dette er et universitetsområde og at de i det minste burde vise litt respekt for stedet?" Cat pekte mot et bord og rullet med øynene. Jeg snudde hodet bare for å se Shaelyn sitte på Liams fang, snakke og le med vennene sine som ikke så ut til å bry seg i det hele tatt.

"De brydde seg ikke engang om at alle så på, og deres oppførsel virket mer som et skittent show i øynene," ristet Ben på hodet.

Sammenlignet med deres tidligere aktiviteter var dette ingenting i det hele tatt. Når jeg tenker på handlingen som fant sted i lagerrommet, synes jeg de viser litt respekt her.

"Bare ignorer dem. Tross alt er det deres frihet å gjøre hva de vil," trakk jeg på skuldrene.

"Virkelig," fnøs Cat, "er det deres frihet å vise live porno?" Ben lo plutselig.

"Noen ganger lurer jeg på hvorfor hun i det hele tatt har på seg den kjolen? Det er bedre for henne å ikke ha på seg noe. Alt kan sees, så om hun har på seg noe eller ikke gir ingen mening," la Cat til med et frustrert sukk. "Hvis hun kunne, ville hun gått rundt naken, ikke sant?" Denne gangen lo Ben og kastet hodet bakover.

"Hva er så morsomt?" Hun stirret på ham. "Jeg er seriøs her."

"Jeg kan ikke hjelpe det," sa han, fortsatt leende.

Jeg rullet med øynene til dem. "Hvorfor gir dere dem oppmerksomhet? Jeg sa at dere bare skulle ignorere dem. Dessuten, etter siste eksamen, trenger dere ikke å se dem mer. Så bare slapp av."

"Rett," nikket hun. "Jeg ville være glad."

"Og du, slutt å le før fluene finner sitt nye hjem i munnen din," sa jeg, og Ben stoppet umiddelbart. Han så på meg som om jeg var noe forferdelig. Jeg smilte innvendig.

"La oss gå, jeg er ferdig allerede," reiste jeg meg.

"Hei, vent, jeg kommer," reiste Cat seg, og det gjorde Ben også. Vi gikk mot døren, men noen blokkerte veien.

Jeg sukket før jeg snudde meg rundt. "Hva vil du, Shaelyn?"

"Hei, Sandra, jeg har ikke sett deg på en stund. Hvordan har du det?" Hun ga et hånlig smil.

"Bedre enn deg, antar jeg," svarte jeg.

Uttrykket hennes endret seg plutselig. "Hva mener du?"

"Trenger jeg å forklare det? Jeg lever bedre enn deg. Forstår du ikke denne lille tingen?" Jeg rynket pannen. Jeg vet at jeg pleide å være en nerd, men etter juksesaken ga jeg opp å leve slik. Disse menneskene forstår ikke ting før de blir hardt slått i ansiktet.

Shaelyn så rasende ut, men plutselig avslørte hun et smil. Jeg så Liam gå mot henne og trekke henne nærmere seg. Øynene hans vandret mot meg, så smilte han. Utfordrer de meg?

"Kom igjen, Sandra, ikke vær så frekk," sa Shaelyn. "Jeg er bare bekymret for at du vil være trist siden Liam valgte meg over deg. Du vet, vi nøt Valentinsdagen så mye. Og vi fant ut hvor mye vi er forelsket," la hun hodet på skulderen hans og viste deres kjærlige handling, noe som bare irriterte meg.

"Shaelyn, jeg har en time å gå til. Hvis du er her for å synge din romantiske historie, kan du gjøre det fritt, men i det minste ikke forstyrre andre med det," sa jeg og ignorerte hennes drømmende blikk.

"Høres ut som du er sjalu?" Hun smilte "det trenger du ikke være. For Liam var aldri din, og for en kjekk mann som ham, er ikke din type det rette valget."

Er hun ved sine fulle fem? Hørte hun i det hele tatt hva jeg nettopp sa? Plutselig økte frustrasjonen i brystet mitt. Jeg tok et skritt nærmere henne og så rett inn i øynene hennes.

"Jeg vil ikke kaste bort tiden min på å være sjalu på noen som ikke kan respektere andres følelser. Men jeg må fortelle deg noe." Jeg lente meg nærmere henne. "Jeg tror du bør velge et bedre sted neste gang." Jeg trakk meg tilbake.

Jeg smilte innover da uttrykket hennes forandret seg. "Tross alt er det ikke alltid bra å gjemme seg bak skapet, vet du."

Liam og Shaelyn så sjokkerte ut mens jeg forlot dem og gikk ut av kafeen.

"Hva er det med ansiktet ditt?" Cat hoppet foran meg. Vi var allerede ute av kafeen og sto på den store campusplassen.

"Hva?" spurte jeg.

"Hva skjedde bak skapene?" spurte hun. Øynene hennes lyste, og jeg visste at hun hadde fått med seg hintet mitt til Liam og Shaelyn.

"Du tenker for mye," prøvde jeg å gå videre, men hun blokkerte veien min igjen.

"Nah, nah, nah, du går ingen steder før du forteller meg alt," ristet hun på hodet.

Jeg sukket. "Du gir deg ikke?"

"Nei," gliste hun.

"Greit, jeg så i morges at—" før jeg kunne fullføre, kjørte to svarte biler inn på plassen. Den hvinende lyden fikk oss til å se mot dem. Noen kraftige menn steg ut av bilene, og til slutt kom en mann iført svart blazer, blå jeans og hvit skjorte ut. Øynene mine festet seg på ham, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte at jeg hadde sett ham før. Men jeg kan ikke huske hvor nøyaktig?

"Å Gud, hvem er det? Så kjekk," nesten skrek Cat. "Er han ny her? Å herregud, hvis han skal gå her, må jeg finne en måte å gjøre ham til kjæresten min på," stirret hun på mannen. Vel, det er ikke bare henne, jeg kunne heller ikke ta øynene fra ham.

"Hvem er de?" spurte Ben ved siden av meg.

Mannen lot blikket vandre rundt på campusen og landet til slutt på meg. Jeg følte kroppen min skjelve, og plutselig ville jeg løpe og gjemme meg fra ham av en eller annen ukjent grunn. Han gikk mot meg, og ansiktet hans ble tydeligere. Det ansiktet er så kjent. Jeg hadde følelsen av at jeg var i en farlig situasjon.

Løp Sandra! Løp! Skrek sinnet mitt. Jeg tok et skritt tilbake med intensjon om å løpe. Jeg bør forlate stedet først.

Han er den samme mannen fra den natten, ikke sant? Den uklare visjonen av hans kjekke utseende flashet i tankene mine. Hvis jeg ikke tar feil, var han mannen jeg sov med den natten. Men hvorfor er han her? Jeg var så klar til å snu meg og løpe, men før jeg kunne ta et skritt, var han allerede foran meg og grep håndleddet mitt. Hvordan kan han være så rask? Er han virkelig?

Jeg hørte Cat gispe høyt. Hun må være sjokkert, men i dette øyeblikket kunne jeg ikke bry meg mindre om henne.

"Hvor tror du at du skal?" Hans myke stemme nådde øret mitt.

"Hva gjør du? Slipp meg," prøvde jeg å frigjøre hånden min fra grepet hans. Men det var for sterkt.

"Det er faen meg nei," nesten knurret han.

"Hei, hva gjør du? Slipp henne," prøvde Cat og Ben å stoppe ham, men de ble holdt tilbake av de kraftige mennene.

"Slipp dem," nesten skrek jeg.

"Så bekymret, kjære?" Hodet mitt snudde mot ham. Han smilte til meg. "Glem dem, du bør tenke på deg selv nå."

"Hva vil du?" Jeg bet sammen tennene. Hva vil denne mannen nå?

"Åh, spør du om det først nå?" Smilet hans ble bredere mens han lente seg litt frem og hvisket: "Jeg vil ha deg, baby. Og nå blir du med meg."

Før jeg kunne si noe, løftet han meg opp og kastet meg over skulderen sin og gikk mot bilen.

"Slipp meg," slo jeg ham på ryggen og prøvde å frigjøre meg, men det var som å slå på en vegg som ikke ville rikke seg i det hele tatt.

Jeg kunne høre Cat og Ben rope, og fra øyekroken kunne jeg se at Liam og Shaelyn også kom ut av kafeen. De så også sjokkerte ut. Synet mitt ble svart da jeg ble dyttet inn i bilen. Jeg prøvde å åpne døren, men den var låst. Han kom seg inn før han lukket døren igjen. Det var som å lukke min vei ut.

Han snudde seg mot meg og smilte. "Det er på tide å dra hjem."

Og jeg følte at verden min plutselig kollapset uten noen vei ut.