FIRE | JINGLE BELLS

Femte time får meg til å skynde meg opp trappene til en klasse bare tre dører ned fra Mr. Hales rom. Eikedøren er fortsatt åpen når jeg kommer dit, men det er så nært enden av gangen at denne delen av etasjen virker nesten uhyggelig stille. Jeg forventer nesten at rommet skal være tomt når jeg når det. Det normalt fluorescerende lyset er dempet og mangel på vinduer forsterker bare effekten når jeg kommer til klassen. Dette skal være en annen "lett-A" klasse. En enkel toppkarakter siden jeg vet at latin er et dødt språk og ingen lærer har noen gang tatt kurset seriøst ut fra det jeg har hørt på de andre skolene mine.

Føttene mine stopper når jeg ser Salvē! skrevet på tavlen foran i klassen, etterfulgt av en rekke det jeg antar er latinske instruksjoner skrevet med lys kritt. Er jeg i riktig klasse? Dette skal være et nybegynnerkurs, ikke for viderekomne studenter. Jeg ser meg rundt på menneskene som allerede sitter eller gjør seg klare rundt meg. Dette er rart. Ingen snakker med hverandre slik jeg normalt ser i nybegynner språkkurs. Ingen tuller rundt. Jeg tar ut timeplanen fra lommen og dobbeltsjekker romnummeret som er trykt der og det på den lille plaketten utenfor døren. Jepp. Samme nummer. Har rådgiveren gjort en feil?

"Ingen somler, frøken Holland." En søt stemme roper fra pulten som er skjøvet inn i hjørnet av rommet. En liten kvinne sitter på toppen av pulten, de brune mandeløyne hennes er festet på en avis hun leser. Håret hennes er satt opp i en stram knute bak på hodet, små flerfargede bånd med små bjeller i endene klirrer mykt når hun ser opp på meg. Hun ser ut som hun kunne vært en filmstjerne, ikke mer enn tjue år gammel etter menneskelige standarder. Men når jeg trekker pusten overrasket over måten øynene hennes fanger mine, kan jeg lukte noe sykelig søtt og bittert. Hun er ikke menneske. Men hun er heller ingen Ulv. Hvordan er hun i Azure-flokken? Hvordan er det engang mulig? "Det er en plass bakerst hvis du vil ha den." Legger hun til, stemmen rolig og varm, som om vi er gamle venner. Jeg stirrer på henne et sekund til før jeg beveger meg mot henne, timeplanen i hånden for at hun skal signere.

"Eh, frøken Jin?" spør jeg nølende, fortsatt litt forvirret av hennes merkelige utseende. Hun er ikke menneske, det er sikkert. Når jeg er rett foran henne, våger jeg å snuse igjen, og fanger den umiskjennelige duften av overmodne mandariner og blod. Magen min vrir seg nervøst av den tunge, og merkelig kjente duften, en liten stakkato tapp-tapp-tapp begynner å dunke gjennom hodet mitt, og jeg velger å puste gjennom munnen. Hva i all verden er hun? Og hvordan visste hun navnet mitt?

"Ja, kjære." Hun sier det ikke som et spørsmål...men som om hun svarer på mitt mentale spørsmål. Nå er jeg grundig skremt. "Slapp av, Scarlett. Du er i riktig klasse." Hun signerer timeplanen og gir den tilbake til meg. "Og alle instruktørene dine ble informert om at du ville være her i dag for timene. Uansett, vi har begynt å lære latinske fraser denne uken. Uheldigvis for deg, i dag er det overraskelsesprøve." Hun gestikulerer mot tavlen.

"Jeg har ikke begynt å lese materialet," innrømmer jeg sakte til henne mens jeg bretter sammen timeplanen og putter den tilbake i lommen.

"Det går bra, overraskelsestesten er bare en isbryter og et eksempel på fremtidige overraskelsestester jeg kanskje vil gi i løpet av semesteret." Hun strekker seg bak seg for å hente en liten bunke papir fra hjørnet av pulten sin. "Dette er ditt orienteringshefte for kurset. Jeg har inkludert pensum, noen arbeidsark for øving, et lite jukseark med vanlige fraser som jeg ga til klassen den første dagen, og din timeplan for veiledning." Hun skyver bunken inn i hendene mine, og jeg måper mot henne.

"V-veiledning?" stammer jeg. Hun er gal. Det er den eneste logiske forklaringen. Eller kanskje jeg har blitt gal? Kanskje separasjonen fra Reinier-flokken endelig har drevet meg til vanvidd.

"Ja, veiledning. Jeg tar min rolle veldig seriøst, kjære. Hvis jeg føler at noen sluntrer unna eller henger etter, pålegger jeg obligatorisk veiledning. Eller hvis de tror at bare fordi dette er et valgfag, kan de sluntre unna." Hun gjentar praktisk talt mine tidligere tanker, og jeg føler ansiktet mitt stivne. Hjernen min går i stå, og jeg føler øynene mine smalne mens jeg vurderer henne. Hun er ikke menneskelig. Ikke Wolven... Jeg har aldri møtt noe annet enn de to artene, men gamle minner fra historier Bestemor fortalte meg da jeg var liten, dukker opp i tankene mine. En bitter smak fyller munnen min, og den lille hodepinen fra tidligere blir mer insisterende jo mer jeg prøver å sortere gjennom de uklare minnene.

"Hm." Er alt jeg kan si når hun bare fortsetter å se på meg upartisk. Øynene hennes er vise for noen på hennes alder, og jeg tror ikke min første konklusjon om alderen hennes er riktig. Men hva i all verden er hun?

"Sett deg, kjære. Vi snakker mer under veiledningstimen din i morgen kveld." Frøken Jin rekker ut før jeg kan trekke meg tilbake og klapper meg forsiktig på kinnet med iskalde fingre. Jeg kjemper mot et gisp av sjokk og nøyer meg med å knipe tennene sammen mot den plutselige kjøligheten, og krymper meg litt ved berøringen hennes. Det er som om hun er død eller noe. "Bare gjør ditt beste på testen." Legger hun til som en ettertanke, og jeg kjenner at jeg nikker til ordene hennes. Jeg er for sjokkert til å tenke klart mens jeg tar plassen hun hadde pekt ut bakerst i klasserommet.

Det er en annen plass inne i rommet, men jeg foretrekker den jeg tar - langt unna den merkelige læreren og pulten hennes. Den i det fjerne hjørnet, men langs samme vegg som døren. Når jeg setter meg ved pulten min og tar ut et løst ark for å skrive det jeg antar er oversettelsene til latin på tavlen, begynner hodepinen å avta. Jeg begynner å skrive ut frasene, og lar det være plass til mine beste gjetninger på oversettelsene under hver linje. Mine andre språktimer fra tidligere skoler var fransk og spansk. Jeg er ikke flytende i noen av dem, men jeg fulgte godt nok med i begge til å vite at latin er rotfestet et sted der.

"Greit. Tiden er ute." Fru Jin roper tvers over rommet, og jeg hører et virvar av klaprende skriveutstyr idet menneskene rundt meg ser ut til å slippe ut et kollektivt sukk. Jeg slipper pennen min og vrikker lydløst med fingrene nervøst over siden. De fleste av frasene er det jeg antar er hilsener eller vanlige uttrykk brukt i hverdagen som carpe diem, resten bare gjettet jeg på. "Alle sender papirene sine fremover, og den første personen i hver rad legger prøvene i boksen." Hun trekker frem en trådkurv og setter den på pulten sin før hun hopper ned fra den treoverflaten. "Nå skal vi repetere det vi har lært denne uken." Hun får oss til å gjenta etter henne, fraser på engelsk og deres latinske oversettelser. Resten av timen er en repetisjon for menneskene, men jeg tar stille notater i en tom notatbok, og skriver alt ut fonetisk for å få de riktige uttalelsene.

Alle er oppslukt mens fru Jin underviser - og det er jeg også. For en time jeg trodde ville være kjedelig, er innholdet faktisk interessant. Før jeg vet ordet av det, ringer klokken og bryter fortryllelsen.

"Ok, det var det. Ha en fin kveld alle sammen, og husk å studere!" roper fru Jin idet klassen synlig slapper av og folk rundt meg reiser seg for å samle sakene sine. Jeg samler tingene mine og går ut sammen med alle andre før fru Jin får sjansen til å rope meg tilbake. Det er ikke før jeg er halvveis ned i gangen at jeg innser at jeg ikke en eneste gang hørte de bjellene i håret hennes ringe etter at jeg satte meg ned.

Hodepinen min har forsvunnet innen jeg kommer til neste time. Amerikansk historie er virkelig en sovepute, derimot. Herr Banaby har denne monotone stemmen som umiddelbart får hjernen min til å vandre. Igjen er jeg alene i et hav av mennesker, og jeg har litt tid til mine egne tanker mens læreren fortsetter om begynnelsen av landets historie. Men mens jeg sitter der, i en klasse med en rekke vinduer på bakkenivået av skolen, klarer jeg ikke å fokusere på noe spesielt. Tankene mine driver over de siste årene av skolegangen før klokken ringer igjen og avviser klassen.

"Frøken Holland, syng F-dur skalaen for oss." Fru Jones roper til meg idet jeg har klart å finne en plass på risene i midten av korrommet. Jeg nikker og klarer halsen mens rekker av øyne vender seg mot meg. Jeg ignorerer den krypende følelsen av blikkene deres mens jeg begynner å synge på en ta opp og ned skalaen, deretter akkompagnerer pianoet meg inn i en full oktav-søk. Stemmen min er myk og jeg kjenner rekkevidden min, men denne instruktøren ser ut til å være fast bestemt på å bryte stemmen min idet hun tvinger meg til å ikke bare synge fem flere skalaer, men en hel solo før hun stopper meg. "Greit. Du kan bli - du kan lese noter, ikke sant?" Hennes irriterte, overdramatiske stemme går meg på nervene.

"Ja, frue." Jeg nikker uttrykksløst til kvinnen, men på innsiden er jeg klar til å eksplodere av irritasjon mens den ulveaktige delen av meg vil rive ut halsen hennes. Jeg har tatt kor som valgfag siden jeg fikk muligheten på ungdomsskolen. Selvfølgelig kan jeg lese noter.

"Darine," Fru Jones gestikulerer mot jenta ved siden av meg før hun vender seg til resten av klassen og sjefete beordrer alle til å begynne å synge oppvarmingsskalaer. Darine er en myktsnakkende jente med myke blågrønne øyne og utvasket blondt hår.

"Her," Hun skyver en halv svart perm med noter mot meg og blir straks knallrød når jeg gir henne et lite takknemlig smil.

Fru Jones må være den mest irriterende personen jeg har møtt i denne byen, men jeg må gi henne skikkelig kred for hennes ferdigheter som kordirigent. Fem minutter inn i den mest fantastiske sangen jeg noen gang har hørt, har hun gjort mer enn seks korrigeringer på andre medlemmers toner og fått lyden til å gå fra vakker til overjordisk. Oppsvingene og fallene i stykket er fenomenale - nesten tårefremkallende - nok til at det har min ulv helt betatt resten av timen.

"Jeg skal lage kopier av notene til deg i kveld." sier Darine stille til meg etter at klokken ringer. Fru Jones snakker med en av guttene ved kontoret sitt om den kommende opptredenen på Halloween-dansen, og jeg holder på å gå glipp av Darines ord.

"Hm? Å, takk." Jeg tvinger frem et lite smil til, og hun nikker tilbake til meg, med blikket vendt bort. "Er du ok?" spør jeg henne etter et sekund, forvirret over hennes nervøsitet når vi er blant de siste studentene på podiet.

"Mhm," mumler hun, men fortsetter å kaste sideblikk på fyren som snakker med fru Jones. Jeg smiler, oppdager den minste endringen i hennes menneskelige lukt mens hun smugkikker på fyren igjen.

"Du burde gå og snakke med ham." sier jeg til henne, føler et snev av misunnelse over det hverdagslige ved å ha et crush. Noe jeg aldri egentlig har kunnet handle på når jeg har vært på flukt alle disse årene. Darines hode snur seg raskt for å møte øynene mine.

"Å, Gud, det kunne jeg aldri!" Hun blir blek, øynene hennes blir store ved tanken alene. Det er som om en bryter har blitt slått på mellom oss, og vi har vært venner for alltid. Bare to venner som snakker om en fyr. Det er en nærhet jeg ikke har følt på syv år.

"Hvorfor ikke?" spør jeg, dytter lett til henne mens vi går ned fra podiet.

"Han er bare så..." Hun biter seg i leppen, holder permen tett inntil kroppen mens vi går ut døren. "Jeg kunne aldri!" Hun rister på hodet, innrømmer motvillig.

"Ta det fra en jente som vet," sier jeg stille mens vi blander oss med resten av studentene, forlater musikkavdelingen. "Hvis fyren er verdt det i dine øyne og du ikke engang prøver å snakke med ham, vil du angre på det resten av livet når - og jeg mener når - en annen jente kommer." Det er råd jeg sikkert ville ha gitt til Paris. En liten visdomskorn jeg har fra mine år med å holde mennesker og andre ulver på avstand.

"Det er Scarlett, ikke sant?" Hun stopper ved hovedtrappen, og jeg stopper ved siden av henne og nikker. "Jeg er Darine Blithe," Hun rekker hånden ut til meg, og jeg kan ikke skjule et smil mens jeg tar den og håndhilser fast. "Vi kommer til å bli gode venner." sier hun bestemt. Jeg ler overrasket av hennes åpenhjertighet og finner meg selv nikke, ignorerer advarselen om mammas regel nummer én i bakhodet.

"Ja, jeg tror vi vil." Jeg slipper hånden hennes, og hun gir meg et lite, skjevt smil før hun vinker litt.

"Jeg har amerikansk historie, men jeg ser deg i morgen, Scarlett." sier hun, og jeg nikker.

"Ser deg, Darine." Jeg snur meg mot gangen som vender vestover og leder til gymsalen mens Darine begynner sin ferd opp trappen. Huh, første dag og jeg har allerede brutt mammas regel nummer én. Det må være en rekord.