Kapittel 3: Første møte

Elliots synsvinkel

"Du tuller med meg. Ikke sant?" spør jeg faren min.

"Jeg beklager. Det er den eneste måten."

"Dette er idiotisk," sier jeg mens jeg reiser meg. "Det finnes ingen hunnulv så mektig som Alice. Det beste jeg kan finne er en betas datter, og det vil ikke engang være nok. Vårt eneste håp er at jeg finner min make."

"Vi har ikke tid!" knurrer faren min. Han er like rød som håret jeg arvet fra ham. De svarte øynene hans skyter dolker mot meg.

Heldigvis er moren min der for å roe ham ned.

"Elliot har rett. Ingen hunnulv er så mektig som Alice. Det beste vi kan håpe på er at Elliots make er en betas datter fra en mektig flokk."

Hun ser på meg med de store grønne øynene sine og smiler. "Ikke bekymre deg, min kjære. Jeg er sikker på at Månegudinnen har gitt deg en sterk hunnulv."

"Kanskje, men vi har ikke tid til å vente!" faren min blir sint igjen, noe som får moren min til å sukke.

"Vel, han må bare pare seg med Alice, så er saken løst."

Både faren min og jeg brummer samtidig. "Aldri!"

"Jeg heller vil rive ut mine egne klør enn å ha henne gående på vårt land!" spytter faren min.

"Uansett, jeg tror ikke hun vil gå med på å pare seg med Derek," sier jeg for å skifte tema.

"Hvorfor?" spør moren min.

"Jeg hørte fra noen Blues at deres kommende alfa vil styre alene. Tilsynelatende vil hun ikke pare seg eller noe sånt. Det var ikke klart."

Faren min sukker. "Vi får se, antar jeg. Men i mellomtiden, let etter en hunnulv, bare i tilfelle. Gjør det for flokken."

Jeg nikker, ikke villig til å gå inn i denne debatten igjen.

Når de går, roper jeg dem tilbake.

"Hva skal vi gjøre med utstøtte? Jeg er ikke begeistret for det, men vi bør la Blues få vite det."

Faren min sukker. "Ikke bekymre deg, jeg er sikker på at Alfa Jack allerede har advart Alfa John. Vi vil organisere oss og slå tilbake, og til slutt vil utstøtte bli lei av oss." Jeg insisterer ikke og lar dem gå.

Jeg vet at dette ikke er riktig taktikk. Det er absolutt nødvendig å fordrive dem fra byen, men dessverre kan vi ikke gripe inn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

"Du vet veldig godt hva du skal gjøre," sier Leo, ulven min.

"Der er du! Jeg syntes du var veldig stille da pappa sa at vi skulle gi opp vår make."

"Det vil ikke være nødvendig. Jeg kan føle at hun ikke er langt unna. Vi må ut og finne henne!" sier han og logrer med halen.

"Rolig. Du har sagt det i flere måneder, og vi har fortsatt ikke funnet henne."

"Vi vil, jeg kan føle det."

Jeg sukker. "I mellomtiden kan vi ikke vente på at utstøtte kommer tilbake og angriper oss. Jeg er lei av å spille defensivt."

"Jeg sier at vi går ut der og slakter dem alle!"

Jeg tar på meg en løs svart hettegenser og et skjerf for å dekke ansiktet mitt. Med sverdet i hånden hopper jeg ut av vinduet før jeg snur meg for å spraye meg med noe for å maskere lukten min. På den måten, hvis noen ser meg, vil ingen vite at det var meg, og flokken min vil ikke bli anklaget for å erklære krig.

Selv om Leo vil at jeg skal skifte slik at han kan løpe, når jeg byen i menneskeform. Jeg angrer på at jeg ikke tok med en lang frakk for å skjule sverdet.

Skjult i mørke smug, tar det bare ti minutter med gåing før jeg endelig oppdager en lukt av skitt, typisk for utstøtte.

Mens jeg følger sporet og nærmer meg, finner jeg en utstøtt som slåss med en svart silhuett som danser rundt ham med to dolker i enden av et smug.

Umiddelbart er Leo på vakt og ser nøye på fremmede.

"Hva er det, Leo?"

Jeg føler ham veldig alvorlig, og for et øyeblikk har jeg inntrykk av at han ikke engang hørte meg.

"Jeg, jeg. Jeg vet ikke."

I mellomtiden ser vi begge på fremmede som sirkler rundt utstøtte i enda et minutt, og med tanke på størrelsen og formen, innser jeg raskt at det er en jente.

Jeg har inntrykk av at hun vet hva hun gjør, men hun har kjempet mot utstøtte i flere minutter nå.

Til slutt, mens det virket umulig, akselererer hun bevegelsene sine og avslutter ham ved å plante en dolk i hjertet hans.

Mens han kollapser på bakken, virker hun fortsatt på vakt og ser seg rundt.

"Det er oss hun leter etter, din idiot! Hun må ha følt oss!" Leo skjeller meg ut.

"Hva? Jeg har skjult lukten min!"

"Jeg vet at du er der! Vis deg, feiging!"

Hun høres så selvsikker ut. Smilende, kommer jeg sakte ut av gjemmestedet mitt og lener meg mot nærmeste vegg, omtrent 15 meter unna henne.

"Vel. Det tok deg en stund å drepe ham," sier jeg.

"Hva morsomt ville det vært hvis jeg hadde drept ham på ti sekunder?"

Jeg ler. "Jeg forstår. Jakten er den beste delen, men det er ingen vits i å drepe byttet for raskt, er det?"

Hun fryser. "Jeg jaget ham ikke. Jeg gikk rundt, og plutselig hoppet han på meg. Jeg forsvarte meg, det er alt."

Jeg smiler. "Går du ofte rundt med dolkene dine, helt kledd i svart, midt på natten?" spør jeg i en ironisk tone.

"Ja, det gjør jeg. Fryser du i ansiktet, akkurat som meg?"

Jeg smiler. Humor, altså!

"Absolutt. Det er tross alt bare 20 grader celsius. Jeg synes det er en ganske kald september, gjør du ikke? Jeg elsker skjerfet ditt, forresten! Det er mye finere enn mitt."

Selv om jeg ikke kan se henne, kan jeg føle at hun smiler når hun tar på det blomstrete skjerfet sitt.

"Det er en gave. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke det til å dekke ansiktet mitt!" Hun ler, og noe rører seg dypt inni meg.

Hva i all verden skjer? Jeg kan føle at Leo både er rolig og spent. Han vet heller ikke hva han skal tro.

Efter en lang stillhet sukker hun endelig. "Jeg sier ingenting hvis du ikke gjør det?"

Vi begge vet at vi ikke burde være her, og at vi uansett ikke kan fortelle noen om det. I beste fall blir vi kastet ut av flokken og blir ensomme ulver, og i verste fall har vi startet en krig.

Ingen stor sak, egentlig.

"Passer meg fint. Så, har du sett noen andre?" spør jeg.

"Slapp av, det er fortsatt tidlig! Foreløpig holder jeg bare grensen vår mot byen, spesielt Blue Silver-korridoren, for å hindre dem i å komme inn i byen. Men jeg vil mest av alt fange dem. Jeg planla å dra til sentrum rundt midnatt. Jeg fant et av tilholdsstedene deres i går."

"Hva mener du med i går? Min far- jeg mener Alfa Mark fortalte først Alfa Jack i dag at de ensomme ulvene oppholdt seg i byen og gikk gjennom korridorene."

Hun fnyser. "Det er allerede en uke siden jeg fant det ut. Jeg prøvde å fortelle Alfa John om det, men han ville ikke høre."

"Alfa John? Vent. Er du en Blue?"

Hun nikker. Det er en katastrofe.

"Du er virkelig treg. Du kan ha skjult duften din som meg, men jeg visste med en gang at vi ikke var fra samme flokk." Hun sukker. "Uansett. Jeg sier ikke noe til Alfa Jack hvis du ikke sier noe til Alfa John."

Dette er et mareritt. Hun tror jeg er en Silver, og samtidig er det for det beste. Hvis hun visste at jeg var en Red, ville ingen samarbeid være mulig, og jeg kan ikke kvitte meg med alle de ensomme ulvene alene. Og selv om jeg ikke liker tanken på å jobbe med en Blue, har jeg ikke noe valg.

"Men hvis vi gjør det, vil de ensomme ulvene flykte til Reds," sier jeg.

"Og hva så?"

"Vi må få dem helt bort."

"Jeg er enig. Men vi to kan ikke stoppe en hær av ensomme ulver. Vi må velge våre kamper, og jeg velger å beskytte territoriet mitt så mye som mulig, og du bør gjøre det samme. Og sammen kan vi også forsvare korridoren vår."

Dette er uaktuelt. Hun har mye mot, og nå forstår jeg hvorfor angrepene fra de ensomme ulvene på mitt territorium har doblet seg de siste to nettene. Det er fordi hun jager dem til mitt sted!

Jeg er fristet til å be henne dra til helvete siden hun klarer seg så godt alene, men jeg holder tilbake. Uansett hvor mye jeg vil gå min vei, må jeg være smartere enn henne. En idé kommer til meg, og jeg ler i forventning.

"Greit, la oss lage en pakt. Vi sier ingenting til noen, og vi jakter sammen for å beskytte territoriet vårt og korridoren vi deler. Høres bra ut?"

Hun tenker et øyeblikk. "Greit. La oss gå, det blir en lang natt." Hun går i retning av Blue Silver-korridoren.

"La oss sverge på det."

Hun stopper tvert. "Unnskyld meg?"

"Vi bør sverge på Månegudinnen selv. For å være sikre på at vi holder ord, uansett hva som skjer." Jeg føler at hun nøler. "Med mindre du allerede planlegger å forråde meg."

Hun strammer seg opp og svarer kaldt. "Jeg holder alltid ord."

"Og hvis jeg kjente deg, eller hvis vi var i samme flokk, ville jeg trodd deg på ditt ord."

Hun sukker og nærmer seg meg. "Du først."

"Tror du jeg bør gå ned på kne eller noe?"

"Gudinne nei! Du ber meg ikke om å gifte deg med deg! Du sverger bare på å ikke forråde meg." Jeg ler av hennes sjokkerte tone.

Jeg bestemmer meg for å gi henne sverdet mitt, og vi holder det sammen. Selv om øynene hennes er i mørket, låser jeg blikket mitt med hennes og sier: "Jeg vil ikke fortelle noen at du jakter i byen, og jeg lover å forsvare korridoren mellom flokkene våre med deg. Om nødvendig vil jeg hjelpe deg med å holde dem borte fra din grense uten å krysse den. Jeg sverger det på Månegudinnen."

Da jeg uttaler disse ordene, føler jeg hvor høytidelig atmosfæren er. Jeg føler som om Gudinnen selv var til stede når jeg sier de ordene. Hun føler det også, for hun gjentar det samme med stor alvor mens vi begge holder dolkene hennes.

"Fornøyd? Kan vi gå nå?"

"Selvfølgelig." Og jeg snur meg og går mot Blue Red-korridoren.

"Vent! Blue Silver-korridoren er den veien." Hun sier og peker i motsatt retning.

Jeg smiler. "Jeg sa aldri at jeg var en Silver."