Kapittel 6: Lang natt
Elliots synsvinkel
Det er ikke mulig. Dette er et mareritt.
Jeg går fram og tilbake i rommet mitt, prøver å få orden på tankene mine. Men jeg blir igjen avbrutt av Leo som, i motsetning til meg, er gal av glede.
"Hun er så vakker." Sier han, nesten siklende. "Hun stråler, det er utrolig. Og lukten hennes, Gudinne, vi må lukte på henne igjen!"
"Hei! Våkn opp! Vi vil aldri være sammen med henne! Hun er en Blå, den fremtidige Alfaen! Vi er skjebnebestemt til å hate hverandre."
"Det er ikke det Månegudinnen synes å mene siden hun er skjebnebestemt for oss. Jeg lurer på hvordan hun smaker..."
"Det vil vi aldri få vite. Hvis vi ikke avviser henne, vil hun avvise oss."
"Nei! Vi vil ikke la henne gjøre det. Denne krigen er meningsløs, ikke alle Blå er dårlige. Se på Saphira. Vi er venner, ikke sant?"
Jeg kan ikke annet enn å smile ved tanken på henne. Etter alle de nettene vi har jaktet sammen, har vi blitt veldig nære, men det var langt fra enkelt i begynnelsen.
Jeg må innrømme at jeg savner det. Jeg savner henne. Hennes humor, hennes mot, og spesielt hennes galskap. Jeg er ganske sikker på at hun er helt gal.
Leo knurrer. "Ikke tenk på henne på den måten!"
"Jeg trodde du også elsket å jakte med henne."
"Ja, men hun er ikke Alice. Åh, Alice." Sier han, siklende igjen. "Nå som jeg tenker på det, har vi aldri sett henne."
Jeg søker i minnet mitt, men kan ikke finne ansiktet hennes selv om jeg har kjent navnet hennes for alltid.
Sukkende går jeg bort til vinduet og ser ut mot Blått territorium.
Hele livet har jeg drømt om øyeblikket jeg ville finne min partner, min bedre halvdel, men jeg hadde aldri forestilt meg at hun ville være en fiende, minst av alt den fremtidige lederen av mine fiender.
Jeg prøver å hate henne, men jeg savner henne allerede og jeg kjenner henne ikke engang. Dumme bånd!
"Tror du hun tenker på oss også?" Spør jeg med lav stemme.
"Jeg er sikker på at hun gjør det! Jeg følte ulven hennes kalle på meg. Hun vil ha oss, det er sikkert."
Han begynner så å forestille seg å løpe med henne, leke gjemsel, ligge med korslagte bein ved innsjøen hvor jeg liker å gå når jeg vil være alene, små valper som løper rundt. Han prøver å forestille seg henne i menneskelig form, smilet hennes, blikket hennes, men han kan ikke.
"Vi må se henne."
Jeg føler ham kjempe for å få kontroll for å komme til henne.
"Stopp! Du vet at vi ikke kan. I det øyeblikket vi setter foten på hennes territorium, vil vaktene være på oss. Bare vær tålmodig, hun vil være på skolen på mandag."
"Men det er om tre dager!" Klager han.
Jeg synes også at det er for lenge. Men jeg ville aldri innrømme det.
"Akkurat nå er det ikke prioriteten." Jeg bringer ham tilbake til virkeligheten. "De fredløse var borte, og her er vi, en uke senere, under det største angrepet vi noen gang har hatt. Noe må ha skjedd. Jeg tror vi må jakte igjen."
Jeg tok telefonen min og lastet ned datingappen gjennom hvilken jeg kommuniserer med Saphira. Siden vi ikke skulle jakte mer, ble vi enige om å slette applikasjonen og dermed bevisene.
Som planlagt, endrer jeg kallenavnet mitt, men beholder samme profilbilde slik at hun kunne kjenne meg igjen.
Jeg brukte nesten en time på å lete etter profilen hennes, men ingenting. Ingen gul blomst. Hun må ikke ha laget en ny konto.
En del av meg er litt fornærmet. Kanskje hun ikke vil jakte med meg lenger. Eller kanskje hun fortsatt sover.
Eller kanskje hun var her i kveld. Jeg ville ikke vite det siden jeg ikke kjenner navnet hennes eller lukten hennes, og jeg har aldri sett ulven hennes.
Men hvis hun var her, ville hun ha hatt samme tanke som meg og prøvd å kontakte meg.
"Hva tror du, Leo?"
Men han lytter ikke til meg, han tenker bare på Alice, eller i det minste ulven hennes, og forestiller seg selv med henne.
Jeg sukker og rister på hodet. Jeg får ikke noe ut av ham og bestemmer meg for å legge meg, i håp om at vi ikke vil få et nytt angrep den natten.
Neste morgen ser jeg at jeg har en melding.
LAPIS-LAZULI: Tuller du, Cop?
Jeg er lettet over å se at hun har lastet ned applikasjonen igjen og at hun har klart å finne meg.
HANDSOME_4: Så hva? Du valgte en annen blåstein for navnet ditt, det er smart. Vi må kalle hverandre ved våre nye kallenavn nå :)
LAPIS-LAZULI: Aldri!
HANDSOME_4: Hva? Jeg synes det høres bra ut, Lapis og Handsome!
LAPIS-LAZULI: Jeg skal stikke hånden min i ansiktet ditt, du blir mindre kjekk, garantert.
Jeg ler av vitsen hennes.
LAPIS-LAZULI: Hvorfor er det en 4?
HANDSOME_4: Tydeligvis er jeg ikke den eneste som er kjekk ;)
LAPIS-LAZULI: lol
HANDSOME_4: Skal vi ha pizza i kveld?
Vi snakker alltid i kode for å sikre at ingen noen gang vil vite hva vi gjør.
LAPIS-LAZULI: Klart det. Møt meg klokken 23 der vi møttes første gang.
HANDSOME_4: Det er en avtale.
Som avtalt, møtes vi igjen og begynner jakten, men atmosfæren er spent. Vi holder oss høflige, men vi spøker mindre enn vanlig.
Jeg vet ikke hvorfor hun er så stille, men det plager meg ikke fordi alle mine tanker er for Alice, og det gjør meg veldig sint. Jeg kan ikke tenke på noe annet.
Tenker hun på meg? Kommer hun til å avvise meg på mandag?
"Hun kommer ikke til å avvise oss." forsikrer Leo meg.
"Jeg er sikker på at hun vil. Vi har hatet hverandre i flere tiår. Hvis vi ikke hadde møtt Saphira, ville vi ha avvist henne umiddelbart. Men vårt forhold er bevis på at Rød og Blå kan komme overens. Men Alice vet ikke det, og hun vil ikke gi oss en sjanse." sier jeg trist til ham.
Hjertet mitt synker ved tanken. Jeg drømte om dagen da jeg endelig vil møte min partner som jeg skal dele resten av livet med. Og det vil aldri skje.
Saphira avbryter tankene mine. "Jeg forstår ikke. Det var så mange av dem under angrepet. De må være et sted."
"Kanskje de ikke blir i byen nå. Vi ryddet opp sist. Kanskje de dro tilbake til skjulestedet vi fant, men ikke hadde tid til å gjøre noe med."
Hun nikker og går mot den forlatte bygningen i utkanten av byen som vi hadde sett under vår siste jakt.
Vel fremme, gjemmer vi oss på toppen av en høyde, 200 meter fra bygningen. Vi observerer ingen bevegelse på nesten 30 minutter.
"Skal vi gå og sjekke? I det minste nærme oss for å se om det er okkupert."
Men før jeg kan svare henne, beveger hun seg brått bort fra meg.
Jeg blir deretter trukket bakover av fire personer som kaster meg i bakken og holder meg nede.
Hjelpeløst ser jeg på mens Saphira kjemper med en stor ulv, som hun lett blir kvitt, men jeg ser en gruppe mennesker komme mot henne i stor fart.
"Saphira!"
Blikket hennes faller på meg, og deretter snur hun seg uten å nøle og løper mot nærmeste skog, tett fulgt av tre menn.
Jeg prøver å kjempe imot, men det er nytteløst. Her er jeg, alene foran disse skurkene.
"Vel, vel, vel. Se hvem det er." sier en av dem i en dårlig tone. "Jeg kjenner deg igjen og sverdet ditt."
Jeg vender blikket mot ham og kjenner igjen skurken som hadde sluppet unna oss sist og kalt på forsterkninger, noe som tvang oss til å rømme.
"Bossen har noen spørsmål til deg," sier han og tar sverdet mitt fra meg.
De løfter meg brutalt og tar meg til bygningen for et avhør som jeg forestiller meg vil bli tøft.
Men etter ti skritt, slipper skurken på min høyre side ut et skrik og kollapser ved føttene mine. Jeg ser deretter en dolk stukket i ryggen hans.
Jeg utnytter forvirringen, kjemper og klarer å frigjøre meg nok til å gripe dolken og drepe den foran meg mens Saphira tar seg av de to andre.
Men så snart kampen starter, er den allerede over, og jeg finner meg igjen kastet i bakken av forsterkningene.
De er veldig mange, men Saphira kjemper som en gal. Hun kjemper så mye hun kan, mottar slag og gir dem umiddelbart tilbake.
Men en spesielt sterk skurk klarer å gi henne et voldsomt spark i kjeven, og river av henne skjerfet i prosessen. Hun faller flatt ved siden av meg, knurrende.
Med tåspissen, snur den som slo henne henne på ryggen, og hans medhjelpere binder henne, akkurat som meg.
Det er over. Vi er døde.
"Jeg trodde du hadde forlatt meg," sier jeg enkelt.
Hun snur hodet mot meg, og for første gang ser jeg henne.
Håret hennes er svart som natten, og hun har et delikat ansikt. De fyldige leppene hennes får meg til å ville stryke tommelen over dem.
Hun er den vakreste kvinnen jeg noen gang har sett.
Men det er de lysende blå øynene hennes som fanger meg. Jeg ser rett inn i sjelen hennes og føler forbindelsen vi deler.
"Alice!" sukker Leo.
Hun smiler trist til meg.
"Jeg kunne ikke forlate deg."
Så svimer jeg av.
