Kapittel 2

Derek bladde gjennom kontaktlisten på telefonen for å finne Cassies nummer da noen lett banket ham på skulderen. Han snudde seg for å se hvem det var, og ble glad da han så Rachel stå der med et strålende smil på det vakre ansiktet hennes.

"Heisann," sa han. "Du kom tilbake."

"Det gjorde jeg," svarte hun med en latter. "Det slo meg at jeg ikke tok nummeret ditt og heller ikke ga deg mitt, så jeg kom for å fikse det."

Han blunket.

"Unntatt, selvfølgelig, at man ikke utveksler telefonnumre med fremmede, noe som ville vært forståelig," bablet hun, mens hun prøvde å skjule forlegenheten sin. Hvorfor hadde hun lyttet til den tullete Fiona? Nå kom denne fyren til å tro at hun var en slags 'lett' jente som var desperat etter et hookup. Søren!

"Nei, nei, det er ikke det," sa han med et smil. "Jeg er bare overrasket over hvor heldig jeg er i kveld. Det er ikke hver dag en pen dame kommer bort til meg på en klubb for å be om telefonnummeret mitt. I dag viser seg å bli en av de beste dagene i mitt liv."

Rachel lo. "Ta det med ro, Derek. Det er ikke så dypt, jeg ber bare om nummeret ditt, ikke bankdetaljene dine."

Han brøt ut i latter. "Hør her, jeg vil ikke vente til i morgen med å finne ut hva dette mellom oss er. Hvorfor ikke oppdage det sammen?"

Hennes indre bremser skrek umiddelbart til stopp – spurte han om det hun trodde han spurte om? De lette småpratene og latteren de hadde delt så langt var hyggelige og alt, men var hun klar for å ta det videre med en gang og forlate klubben med ham? Alt hun visste om ham var navnet hans og ingenting annet. Hva om han var en seriemorder eller en kidnapper eller en slags psykopat? Hva om han var en narkobaron eller hadde forbindelser til en? Han så rik ut, og fra lukten av parfymen hans kunne hun fortelle at fyren hadde det ganske komfortabelt, men hva gjør han for å leve?

"Det er ok, Rachel. Jeg lover deg, jeg er ikke en creep," sa han som om han leste tankene hennes. "Vi kan bli bedre kjent en annen gang hvis det er det du foretrekker."

"Vel... Jeg skal ikke lyve, jeg er litt skremt av tanken på å henge med en fremmed fyr et sted utenfor vennenes årvåkne øyne," innrømmet hun.

"Vil du at jeg skal gå bort dit og presentere meg for dem? Jeg kan gi dem kortet mitt også og minne dem på å ringe politiet hvis de ikke hører fra deg innen tjuefire timer."

Rachel lo, og noe av spenningen i magen lettet. "Det høres litt ekstremt ut, men jeg liker det. Kom igjen, la oss gå før du ombestemmer deg."

Det var hans tur til å le. "Greit," sa han og reiste seg.

"Herregud, Derek. Hvor høy er du?"

"Seks-fem," gliste han, og la merke til hvordan hennes fem-fots-fem-tommers selv ble overskygget av høyden hans. Dette var en av grunnene til at han foretrakk høye kvinner, fordi de utfylte bygningen hans bedre.

"Jeg føler at jeg går ved siden av en skyskraper," kommenterte Rachel mens de klemte seg gjennom havet av svingende kropper på vei til VIP-loungen.

"Slutt," lo han. "Jeg er ikke så høy."

"Jada, selvfølgelig."

Som Rachel hadde forventet, var vennene hennes fulle av smil og flagrende øyevipper da hun dukket opp med Derek. Hun introduserte vennene sine for ham en etter en, og så var det hans tur til å presentere seg.

"Det er en glede å møte dere alle," begynte han med et sjarmerende smil. "Jeg er Derek Fraser, jeg er en –"

"Milliardærforretningsmann og den 36. rikeste mannen i USA ifølge den siste utgaven av Forbes Magazine," fullførte Leticia for ham, med øyne store som tallerkener. "Å, herregud! Jeg er i nærvær av en forretningsikon!"

"Vent, hva?" spurte Rachel, mens hun prøvde å fordøye denne nye informasjonen.

"Kjekk og milliardær. Jeg elsker det!" sa Fiona med et blunk rettet mot Rachel.

"Vel, da tror jeg vi alle kan slappe av nå," sa Brittany, gruppens hønemor. "Du er i trygge hender, Rachel."

"Så, har jeg deres velsignelse til å ta henne med ut herfra for en koselig stund med meg?" spurte Derek håpefullt.

"Abso-freaking-lutely, Derek!" fniste Fiona. "Hun er din."

"Han eier henne ikke helt," freste Leticia og rev nesten det tomme Margarita-glasset ut av hånden til Fiona. Til Rachel sa hun, "Ikke bekymre deg for oss, kjære. Gå og ha det gøy med din nye venn. Vi tar en Uber hjem snart."

Rachel nølte. "Jeg vil ikke forlate dere her..."

"Det går bra, Raych. Det er bursdagen din, og du trenger ikke vår tillatelse for å ha det gøy," forsikret Brittany henne. "Ring oss når du kan, ok?"

"Da er det avgjort," smilte hun opp mot Derek.

"Supert," sa Derek. "Ha det, damer. Jeg håper jeg får møte dere igjen."

"Det håper vi også, kjære," dro Fiona ut, tydelig beruset.

"Ok, damer. Vi sees snart!" sa Rachel. Hun fulgte Derek ut av klubben, og noen sekunder senere satt hun ved siden av ham i hans svarte Range Rover SV-Autobiography med elegante skinnseter som omfavnet kroppen hennes som en myk klem. Interiøret i SUV-en luktet som nytrykte penger, og alt inne i bilen skrek rikdom og klasse.

"Så, vi skal ta denne bursdagsfeiringen til et nytt nivå," sa Derek. "Har du noe sted i tankene?"

"Kan vi dra til Paris?"

"I kveld? Ikke umulig, men du må hente passet ditt og –"

"Jeg bare tuller," lo Rachel. "Men seriøst, er det sant at du er milliardær?"

Han gliste. "Jeg kaller meg ikke det, men ja, jeg har det komfortabelt."

"Komfortabel eller rik?"

"Er det en forskjell?"

Hun lo igjen. "En beskjeden milliardær. Det liker jeg."

"Hvor vil du dra i kveld?"

"Vet du hva, jeg er nysgjerrig på deg nå, spesielt siden du ikke deler så mye om deg selv. Jeg vil se hvor du bor, hvis det er greit for deg."

Han smilte. "Hvis du tror min beskjedenhet strekker seg til hvor jeg bor, vil du bli overrasket. Jeg har en forkjærlighet for eiendom og elsker å bo på stilige steder, så hjemmet mitt er alt annet enn beskjedent."

"Nå vil jeg virkelig se det!" sa Rachel, begeistret.

"Flott," sa han og startet bilen.

"Hvordan har det seg at du ikke har sjåfør og livvakt?"

"Jeg har det, men av og til liker jeg å leve som en vanlig person. Det hindrer ikke sikkerhetsteamet mitt i å plassere folk i mengden og få dem til å følge meg for sikkerhets skyld. Det plager meg ikke, så lenge de ikke forstyrrer min bevegelsesfrihet."

De fortsatte å prate vennlig mens han kjørte gjennom byen. Det var som om de hadde kjent hverandre lenge. Han fortalte henne om familien sin og hvordan bestefaren hadde tjent formuen sin ved å produsere klokker for samfunnets eliter på 50-tallet. Bedriften vokste til smykkeproduksjon med butikker over hele USA og utover. Faren hans hadde fortsatt familiebedriften etter at familiens overhode gikk bort, og utvidet virksomheten til mote- og parfymeindustrien. Da Derek begynte i selskapet for ti år siden, spredte han dets tentakler til husholdningsvarer og farmasøytisk industri, og startet deretter sine egne virksomheter som fokuserer på eiendomskjøp, IT-løsninger og merkevareledelse.

"Jeg kan ikke tro at jeg aldri har hørt om deg eller familien din før i dag," sa Rachel, forbløffet.

"Jeg antar at ikke alle rike mennesker elsker rampelyset," sa Derek med et skuldertrekk. "Jeg holder en lav profil selv, men de folkene fra Forbes jaget meg til jeg ga etter og lot dem lage en artikkel om meg i magasinet deres. Nå er det bare folk som ikke leser Forbes som ikke kjenner meg igjen offentlig."

Rachel humret. "Stakkars deg."

"Vi er her," sa han og kjørte mot en høy glassbygning.

"Er det her du bor?" spurte Rachel med store øyne.

"Ja, i toppleiligheten."

"Wow..." Hun var imponert da sikkerhetsvakten ved porten vinket ham inn, og Derek kjørte inn i det Rachel trodde var en underjordisk garasje, men som viste seg å være en heis.

"Du må tulle med meg," lo hun, mens de kjørte heisen til toppen av bygningen mens de fortsatt satt i bilen. "Dette er vilt!"