Kapittel 1

Å sitte foran en kirkebenk under en begravelse har alltid skremt meg, på grunn av hvor personlig tapet føltes.

Jeg husket å ha sett skolevenninnen min sitte foran kirkebenken under farens begravelse for noen måneder siden, og jeg husket at jeg følte meg trist for henne mens hun gråt hjerteskjærende.

Men det jeg ikke kunne forestille meg, var at den jenta skulle være meg noen måneder senere.

Det var et mareritt. Det måtte være det.

Men uansett hvor mange ganger jeg blunket, eller hvor mange ganger jeg klypte meg i armen, våknet jeg ikke.

I stedet satt jeg fortsatt i den fremste kirkebenken. Jeg kunne se de medlidende blikkene fra venner og forretningsforbindelser, men ingenting ga mening.

Det eneste som ga mening var morens smilende ansikt i et stort portrett foran en kiste. Hennes varme smil virket som en hån, en grusom påminnelse om hva jeg hadde mistet.

Jeg nektet å tro at det var hun som lå i den kisten.

Det ga ingen mening.

Én stund var hun der med meg, og i neste øyeblikk lå hun livløs.

Jeg nektet å tro det.

Jeg skannet folkemengden, møtte de medlidende blikkene til de rundt meg. Noen ansikter var kjente, andre ukjente, men alle delte det samme sympatiske uttrykket. Likevel følte jeg meg helt alene. Ingen familie, ingen ekte venn, til å trøste meg.

Telefonen lå i fanget mitt, kjæresten min sin melding en konstant påminnelse om hans fravær.

"Jeg er lei meg for at jeg ikke kunne komme, prinsesse. Pappa ga meg en haug med arbeid å gjøre, men jeg skal gjøre det godt igjen. Vær sterk for meg, elskling."

Ordene hans ga en kortvarig følelse av trøst, og til tross for meg selv, fant et spøkelsesaktig smil veien til leppene mine, vitende om at kjæresten min tenkte på meg selv om han var fraværende.

Jeg forsto, fordi jeg visste hvordan faren hans kunne være. Dessuten ble han opplært til å ta over som administrerende direktør etter faren.

Mellom de triste smilene, forsiktige klemmer på skuldrene, og trøstende ord fra folk, gikk resten av seremonien i en tåke, og kisten ble senket ned i bakken i hagen vår.

Jeg sto der i det som føltes som timer, ute av stand til å bevege meg.

Sakte men sikkert, spredte folkemengden seg til jeg var helt alene.

Solen sank under horisonten, kastet en mørk skygge over det tomme rommet, først da tvang jeg meg selv inn i huset.

Stille. Hul. Tomt.

Huset var alt jeg følte inni meg, og ute av stand til å stå på mine egne bein, sviktet knærne under meg, og jeg falt sammen på gulvet.

Jeg klemte knærne mine mot brystet, og den første tåren siden den fryktelige natten, trillet nedover kinnene mine.

Hvordan jeg hadde klart å holde tårene inne var et mysterium selv for meg, men etter den første tåren, kunne jeg ikke stoppe.

Jeg ville ikke stoppe.

Jeg følte at hjertet mitt ble revet opp og trampet på mens jeg gråt over tapet av moren min. Min beste venn. Den eneste familien jeg hadde.

Smerten jeg følte var uutholdelig, og jeg visste at jeg måtte forlate huset før det slukte meg helt.

Med skjelvende bein reiste jeg meg og løp ut av huset, med én destinasjon i tankene.

Jeg trengte ham. Jeg kunne ikke gjøre dette. Jeg kunne ikke tilbringe et sekund til i det huset. Ikke når alt minnet meg om henne, og duften hennes fortsatt hang igjen i huset.

Jeg pumpet føttene så raskt jeg kunne. Lungene ba meg stoppe og fylle dem med luft. Lemmer protesterte, men jeg stoppet ikke.

Jeg kunne ikke.

Kroppen min var i brann av smerte, og den enkle aktiviteten å puste ble virkelig vanskelig. Men ingen av dem kunne sammenlignes med den smertefulle dunken i hjertet mitt.

Jeg trengte ham.

Jeg løp raskere, og stoppet først da det høye taket på huset hans kom til syne.

Jeg kollapset ved inngangsdøren, gispet etter pusten, og ga meg selv noen sekunder til å puste før jeg gikk inn.

Jeg trengte ikke å se i speilet for å vite at jeg så ut som døden selv, men jeg visste at han ikke ville bry seg. Han hadde sett meg på mitt verste, og fortsatt vært ved min side.

Han var sikkert fortsatt opptatt med jobb, men jeg kunne ikke bli lenger uten ham. Jeg ville miste forstanden.

Etter det som virket som en evighet, men egentlig bare var noen minutter, tok jeg et dypt pust og reiste meg.

Jeg banket en gang, og ble møtt av det vennlige ansiktet til Sandra, familiens gamle hushjelp.

"Åh, kjære barn," hun la hånden på brystet.

Der var det igjen. Det samme medfølende blikket jeg hadde fått hele dagen.

Jeg svelget bitterheten i halsen. "Hvor er Ethan?" Stemmen min var hes, jeg kunne knapt kjenne den igjen.

"Jeg tror han er på rommet sitt. Trenger du....."

Før hun rakk å fullføre, var jeg allerede på vei opp den spiralformede trappen, og ønsket ikke noe annet enn å smelte inn i armene til kjæresten min.

Jeg nådde gangen der rommet hans var, men en svak stønn stoppet meg i sporene mine. Sinnet mitt gjorde opprør mot lyden, nektet å tro på det jeg hørte.

Jeg tørket tårene med baksiden av hånden for å forsikre meg om at sinnet mitt ikke spilte meg et puss.

"Faen, Ethan," stønnet kom igjen, og kroppen min stivnet, hjertet hamret vilt i brystet.

Jeg ristet på hodet, ville ikke tro noe mens jeg gikk mot rommet hans.

Døren var delvis åpen, og jeg dyttet den opp, og scenen foran meg var et slag i magen.

Hvis noen hadde fortalt meg, ville jeg ha slått dem i ansiktet og bannet dem rett til helvete.

Men rett foran meg var kjæresten min siden andre året på videregående, som drev manisk inn i en kvinne, lyden av hud som slo mot hverandre druknet av ringingen i ørene mine. Verden min falt sammen.

"Du er så jævlig søt," stønnet han.

De var så oppslukt av aktiviteten sin at de ikke la merke til meg.

Ikke før en hulking unnslapp leppene mine.

Ethan snudde seg mot meg, øynene store som et rådyr fanget i frontlysene, og han hoppet ut av kvinnen, som bare så irritert ut over å bli fratatt en orgasme.

"Sophia!" Ethan hoppet opp fra sengen. "Du sa ikke at du kom," han kastet en shorts over beina.

"Så dette var det. Grunnen til at du ikke kunne komme i min mors begravelse var fordi du lå med en annen kvinne?" spurte jeg med en veldig liten stemme.

"Jeg kan forklare, Sophie....bare hør på meg, baby....."

"Fortsett. Forklar," sa jeg lavt, men stemmen skalv av raseri.

Han var tatt på sengen, og akkurat som jeg forventet, hadde han absolutt ingenting å si.

Jeg ristet på hodet, og flere tårer falt. "Jeg hater deg, Ethan. Du har såret meg på den verste måten mulig, og jeg vil aldri tilgi deg!"

"Baby...."

"Ikke rør meg!" Jeg skrek som en gal person. "Fire år, Ethan. Fire år. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?!" Jeg skrek av full hals.

"Ikke klandre meg når det er din feil også!" Han brølte. "Vi har vært sammen i fire år, men ikke én gang har du latt meg ligge med deg! Jeg er en mann med jævla behov, hva forventer du?!"

"Og dette.....å ligge med en hore var den beste måten å håndtere dette på?" spurte jeg vantro, ute av stand til å tro at dette var den samme personen jeg trodde jeg elsket mer enn livet selv.

Vi hadde til og med valgt babynavn for pokker!

"Vel, kanskje hvis du ikke var så prippen, ville det ikke ha kommet til dette. Hvem vet, kanskje du ikke engang er den jomfruen du hevder å være. Kanskje du går rundt og ligger med hver kuk i byen og later som....."

Hånden min traff kinnet hans skarpt, kraften kastet hodet hans bakover. "Du er avskyelig. Ha et forferdelig liv!"

Jeg snudde meg og løp, tårer strømmende nedover ansiktet mens jeg flyktet fra scenen av mitt knuste hjerte.