Kapittel to

En måned senere.

En hardnakket banking på døra fikk meg til å banne lavt for meg selv idet jeg dro den tykke dyna over hodet. Den som sto der ute, ga seg jo faen ikke. Jeg hadde ligget under sengetøyet i en halvtime og håpet at de til slutt skulle bli lei og pelle seg vekk. Lyden ødela hele ideen min om en stille, fredelig morgen. Til slutt bestemte jeg meg for å åpne, bare for å få det overstått.

Jeg gikk ned trappa og sparket tomme ølflasker og halvspiste pizzakartonger til side mens jeg tok meg fram til ytterdøra.

«Hva faen er det du…» begynte jeg idet jeg rev opp døra, men resten av setningen døde i munnen da jeg så hvem det var. «Tante Carrie!»

«Sophia, kjære.» Hun så ut som hun jobbet hardt for å holde smilet på plass mens hun lot blikket gli over meg.

Jeg så ut som et vrak ved siden av mammas bestevenninne. Den utenlandske pelskåpa hennes, den dyre kjolen og sminken som satt perfekt, fikk bare min egen elendighet til å virke enda verre. Hun rynket svakt på nesa da hun tok meg inn, og jeg kunne ikke klandre henne. Jeg hadde ikke badet på tre dager. Eller var det fem? Håret mitt var som et fuglereir, med en hel fest som pågikk bak i floka.

«Sophia…» hvisket hun, før hun dro meg inn til seg.

Det klumpet seg i halsen da hun omsluttet meg i en varm klem. Den velkjente duften av parfymen hennes og tryggheten i nærheten hennes sprakk demningen av følelser jeg hadde prøvd å holde tilbake.

«Det går bra, vennen. Jeg er så lei meg for at jeg ikke kunne være her for deg,» gråt hun sammen med meg.

Kroppen min ristet mens hikstene rev gjennom meg, og etter det som føltes som en evighet, roet jeg meg endelig.

Da vi trakk oss fra hverandre, var øynene til tante Carrie like hovne og røde som mine. Blikket hennes sveipet over stua—eller det den hadde blitt til. Skitne klær lå slengt overalt. Et par sokker hang fra lysekrona. Brukte tallerkener og tomme takeaway-esker var strødd rundt. Ansiktet hennes var en blanding av sorg og bekymring.

«Du kan ikke fortsette å leve sånn her, Soph,» sa hun og ledet meg bort til den eneste sofaen som ikke var begravd under klær. «Jeg kunne ikke komme tidligere på grunn av moteuka, men nå er jeg her. Og vi skal ordne opp i dette.»

«Hva mener du?» spurte jeg, og kjente de usagte ordene som lå bak.

«Jeg har ordnet det sånn at du skal bo hos ste-onkelen din,» fortsatte hun. «Han er villig til å ta deg inn og sørge for deg.»

«Hva?» Jeg spratt opp som om jeg hadde ild i rumpa.

Mammas stebror?

Den samme mannen som aldri hadde anerkjent oss som familie? Den samme mannen jeg knapt visste hvordan så ut, fordi jeg bare hadde sett ham én gang da jeg var… fire? Den samme mannen som ikke engang gadd å ta kontakt etter at mamma døde?

Mammas eneste gjenlevende familie, og likevel var han ikke annet enn en fullstendig fremmed.

Den ste-onkelen?

«Du tuller.» Jeg lo uten glede.

«Soph…» Tante Carrie reiste seg og tok hånda mi. «Du kan ikke bli boende her. Sånn her. Moren din må snu seg i grava hvis hun kunne sett deg i denne tilstanden.»

Leppene mine skalv.

Jeg ristet på hodet idet en bølge av panikk skylte over meg. «Jeg vil ikke dra.»

Tante Carrie var fast i blikket, men stemmen var mild. «Jeg vet det er vanskelig når du knapt kjenner ham…»

«Knappt? Jeg kjenner ham ikke!»

«…men dette er det beste for deg. Du får et stabilt hjem og en sjanse til å begynne på nytt,» fortsatte hun, over protesten min.

«Jeg vil ikke dra!»

«Jeg kan ikke la deg være alene her. Ikke lenger.»

«Da tar du meg med deg.» Jeg snudde meg mot henne, full av håp.

«Du vet at jeg ikke kan. Jeg reiser så mye, og du kommer aldri til å få ro. » Hun nølte før hun fortsatte. «Hør her. Dette er nok det moren din ville. At du skulle bo hos den eneste familien hun hadde igjen. Selv om forholdet deres var anstrengt, er jeg sikker på at hun ikke ville hatt deg noe annet sted. Du kommer til å ha det godt hos ham, og jeg kan endelig få fred med meg selv.»

Sakte ség ordene hennes inn i sprekkene av sorg og ensomhet i hjertet mitt. Jeg kjente besluttsomheten smuldre. Kanskje var dette det jeg trengte. En ny start. En sjanse til å legge fortida bak meg.

«Greit,» hvisket jeg til slutt, og kjente en tung resignasjon skylle gjennom meg.

Tante Carrie lyste opp i et varmt smil. «Det er jenta si, så modig du er,» sa hun og klemte hånden min. «Du kommer til å bli glad for at du gjorde dette, Sophia. Jeg lover. Åh, før jeg glemmer …» Hun stakk hånden ned i den dyre designveska si og dro opp en innpakket gave. «Gratulerer med nittenårsdagen, vennen.»

Den samtalen var grunnen til at jeg sto foran et storslått hus, omtrent fem timer fra det eneste stedet jeg hadde kalt hjem, to dager senere.

Bygningen så ut som noe rett ut av en påkostet film, og jeg klarte ikke å fatte hvor overdådig alt var. Da jeg nærmet meg inngangen, ble jeg møtt av en praktfull fontene og en bred innkjørsel. Den var kantet av perfekt klipte hekker og smijernslamper som kastet et mykt lys, som om de hadde stått der og voktet stedet i generasjoner.

«Frøken Brooke. Velkommen. Jeg heter Jacob, husets tjener,» hilste den middelaldrende mannen.

En tjener. Seriøst?

Jeg nikket høflig. Han tok kofferten min før han ledet meg inn.

Det ville sikkert tatt to personer å løfte haka mi opp fra gulvet. Jeg stirret bare. Jeg ble slukt av en romslig hall med takhøyde som i en kirke, blankpolerte marmorgulv og en lysekrone som tok pusten fra meg. Interiøret var en sjelden blanding av moderne eleganse og klassisk sjarm. Dyre materialer, dype teksturer, og en perfeksjon i hver eneste detalj som nesten føltes provoserende.

Jeg hadde ikke vokst opp fattig, ikke i det hele tatt. Men dette … dette var luksus på sitt mest ekstreme.

«Frøken Brooke.» En eldre kvinne i langt forkle kom mot meg med et vennlig smil. «Velkommen.»

«Hei,» sa jeg, fortsatt helt satt ut.

«Jeg heter Adaline, husbestyrerinnen. Når du har fått hvilt litt, skal jeg vise deg rundt i huset. Eller mesteparten av det, i hvert fall.» Hun smilte varmt. «Akkurat nå skal jeg følge deg til rommet ditt.»

Hodet mitt gikk fortsatt i spinn da jeg gikk opp den spiralformede trappa. Den glitret som om den var støpt i rent gull. Jeg visste ingenting om denne ste-onkelen min, men én ting var krystallklart i løpet av de tre minuttene jeg hadde vært der: Han var rik. R-I-K.

«Ikke den veien!» Adalines stemme stoppet meg før jeg rakk å gå lenger.

«Hvorfor?» spurte jeg og merket skarpheten i tonen hennes.

«Den fløyen er ikke tilgjengelig. Rommet ditt er denne veien.» Hun pekte motsatt retning. Og selv mens hun ledet meg videre, klarte jeg ikke å ta blikket fra korridoren. Spørsmålene hang igjen i meg som kald trekk.

«Hvor er … onkelen min?» spurte jeg da hun stanset foran en dør.

«Han vil sende bud på deg. Middagen din blir sendt opp snart.» Hun smilte, så snudde hun og gikk.

Jeg trakk på skuldrene og gikk inn.

Rommet hadde egen balkong.

Jeg hoppet lett på den myke senga. Den kjentes ut som skyer. Likevel klarte jeg ikke å riste av meg følelsen av at alt var for godt til å være sant.

Og som oftest, når noe virker for godt til å være sant, så er det nettopp det.