Kapittel 2

En måned senere.

En vedvarende banking på døren fikk meg til å banne lavt mens jeg trakk det tykke dynetrekket over hodet.

Hvem enn det var ved døren, var vedvarende som faen siden jeg hadde ligget under dynen i de siste tretti minuttene og håpet de bare skulle bli lei og dra til helvete.

Lyden ødela min idé om en fredelig og rolig morgen, og jeg bestemte meg endelig for å åpne døren og bli ferdig med det.

Jeg gikk ned trappen, sparket tomme ølflasker og halvspiste pizzabokser på veien til jeg kom til inngangsdøren.

"Hva faen vil du…" begynte jeg idet jeg kastet opp døren, men resten av ordene døde i munnen min da jeg så hvem det var. "Tante Carrie!"

"Sophia kjære," hun så ut som om hun prøvde hardt å holde smilet på ansiktet sitt mens hun tok inn mitt utseende.

Jeg så ut som en slask ved siden av min mors beste venninne. Hennes utenlandske pelsjakke, dyre kjole og perfekt sminkede ansikt fremhevet bare min egen tilstand av uorden.

Hun rynket på nesen med avsky mens hun tok inn mitt utseende.

Jeg kunne ikke klandre henne. Jeg hadde ikke dusjet på tre dager. Eller var det fem? Håret mitt var som et fuglerede, men det var en hel fest bak.

"Sophia….." hvisket hun mykt og trakk meg inn i sin omfavnelse.

Jeg følte en klump i halsen da hun omsluttet meg i en varm omfavnelse. Den kjente duften av hennes parfyme og komforten av hennes nærvær åpnet flommen av følelser jeg hadde prøvd å holde tilbake.

"Det er greit, kjære. Jeg er så lei meg for at jeg ikke kunne være her for deg," gråt hun med meg.

Kroppen min ristet voldsomt mens hikst ristet gjennom meg, og etter en veldig lang tid ble jeg endelig rolig.

Da vi trakk oss unna, var tante Carries øyne like oppblåste og røde som mine.

Hennes øyne skannet stuen – eller hva som hadde blitt av den med skitne klær slengt overalt, en sokk hengende på lysekronen, brukte tallerkener og matbokser spredt overalt – hennes uttrykk en blanding av tristhet og bekymring.

"Du kan ikke fortsette å leve slik, Soph," sa hun mens hun ledet meg til den eneste sofaen som ikke var begravd i klær. "Jeg kunne ikke komme tidligere med moteuken på trappene, men jeg er her nå, og vi skal fikse dette."

"Hva mener du?" spurte jeg henne, følte hennes uuttalte ord.

"Jeg har ordnet det slik at du skal bo med din stebonkel," fortsatte hun. "Han er villig til å ta deg inn og forsørge deg."

"Hva?" Jeg spratt opp fra setet som om rumpa mi var i brann.

Min mors stebror?

Den samme mannen som aldri hadde anerkjent oss som familie? Den samme mannen jeg ikke engang visste hvordan så ut fordi jeg hadde sett ham bare én gang da jeg var hva…4?

Den samme mannen som ikke engang kunne bry seg om å kontakte meg etter min mors død?

Min mors eneste familie, men han var ikke annet enn en perfekt fremmed.

Den samme stebonkelen?

"Du må tulle," lo jeg hånlig.

"Soph…." Tante Carrie reiste seg og tok hånden min. "Du kan ikke fortsette å bo her. Slik som dette. Din mor må snu seg i graven for å se deg i denne tilstanden," sa hun, og leppene mine skalv.

Jeg ristet på hodet, følte en bølge av panikk skylle over meg. "Jeg vil ikke dra," protesterte jeg.

Tante Carries uttrykk var fast, men mildt. "Jeg vet det er vanskelig siden du knapt kjenner ham….”

"Knapt? Jeg kjenner ham ikke!"

"…men dette er det beste for deg. Du vil få et stabilt hjem og en sjanse til å starte på nytt." Hun snakket over stemmen min.

"Jeg vil ikke dra!"

"Jeg kan ikke la deg være alene her. Ikke nå lenger," sa hun.

"Da ta meg med deg," sa jeg håpefullt til henne.

"Du vet at jeg ikke kan. Jeg reiser mye, og du vil aldri få slått deg til ro. Se," la hun til etter en liten pause. "Dette er hva moren din må ha ønsket. At du skulle bo hos hennes eneste familie. Selv om deres forhold var anstrengt, er jeg sikker på at hun ikke ville hatt deg noe annet sted. Du vil bo komfortabelt hos ham, og jeg kan være i fred med meg selv."

Sakte, men sikkert, trengte ordene hennes inn i sprekkene av sorg og ensomhet i hjertet mitt, og jeg følte at besluttsomheten min smuldret opp. Kanskje dette var det jeg trengte – en ny start, en sjanse til å legge fortiden bak meg.

"Ok," hvisket jeg til slutt, og følte en følelse av resignasjon skylle over meg.

Tante Carries ansikt lyste opp med et varmt smil. "Det er min modige jente," sa hun, og klemte hånden min. "Du vil bli glad for at du gjorde dette, Sophia. Jeg lover. Åh, før jeg glemmer det," hun dykket hånden ned i Birkin-vesken sin og trakk ut en innpakket gave. "Gratulerer med nittenårsdagen, kjære."

Den samtalen var grunnen til at jeg stod foran et majestetisk hus omtrent fem timer fra det jeg kjente som hjem, to dager senere.

Bygningen så ut som noe rett ut av en førsteklasses film, og jeg kunne ikke fatte hvor eksotisk det var.

Da jeg nærmet meg inngangen, ble jeg møtt av en majestetisk fontene og en feiende innkjørsel kantet med velstelte hekker og utsmykkede lykter.

"Frøken Brooke. Velkommen. Jeg er Jacob, husholdningens butler," hilste den middelaldrende mannen.

En butler, seriøst?

Jeg ga ham et høflig nikk, og han tok kofferten min fra meg og ledet meg inn i huset.

Det ville nok trenge to personer for å løfte kjeven min fra bakken, da jeg så på interiøret i huset. Jeg ble omsluttet av en romslig foajé med en svevende takhøyde, polerte marmorgulv, og en imponerende lysekrone. Interiørdesignet var en perfekt blanding av moderne eleganse og klassisk sjarm, med overdådige materialer, rike teksturer, og upåklagelig oppmerksomhet på detaljer.

Jeg hadde ikke vokst opp fattig på noen måte, men dette var luksus på sitt høyeste.

"Frøken Brooke," en eldre kvinne iført et langt forkle, nærmet seg meg med et vennlig smil. "Velkommen."

"Hei," hilste jeg, fortsatt sjokkert over omgivelsene.

"Jeg er Adaline, husets bestyrer. Når du har fått hvilt deg, skal jeg gi deg en omvisning rundt huset. Eller i det minste det meste av det," smilte hun varmt. "Akkurat nå skal jeg vise deg opp til rommet ditt."

Tankene mine var fortsatt svimlende da jeg klatret opp den spiralformede trappen som så ut som den var laget av rent gull. Jeg visste ingenting om denne ste-onkelen min, men én ting var sikkert i de tre minuttene jeg hadde vært her. Han var rik med store bokstaver!

"Ikke den veien!" Adalines stemme stoppet meg fra å gå videre.

"Hvorfor?" spurte jeg, og la merke til kanten i tonen hennes.

"Den fløyen er utenfor grensene. Rommet ditt er denne veien," pekte hun i motsatt retning, og selv mens hun ledet meg til rommet mitt, kunne jeg ikke ta øynene fra den gangen med de vedvarende spørsmålene i hodet.

"Hvor er min...onkel?" spurte jeg da hun stoppet foran en dør.

"Han vil sende bud på deg. Middagen din blir sendt opp snart," smilte hun og gikk bort.

Jeg trakk på skuldrene og gikk inn i rommet, og det hadde en privat balkong!

Jeg hoppet på den fluffy sengen som føltes som skyer, og jeg kunne ikke la være å tenke at dette var for godt til å være sant.

Og som oftest, når noe virker for godt til å være sant, så er det det.