Kapittel tjuefire

Henry marsjerte tilbake inn i stua, og jeg hadde aldri kjent ham til å komme med tomme løfter.

Mark, som fortsatt satt ytterst på stolsetet, så nervøst opp idet Henry kom nærmere.

«Mark,» begynte Henry, med en tone som var altfor rolig til å være betryggende. «Takk for tiden din i dag. Jeg tror So...