Kapittel tre
Henrys POV
Jeg sto ute på balkongen med hendene dypt nedi lommene og så på jenta med krøllete, mørkebrunt hår idet hun gikk inn i huset sammen med James. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg i det hele tatt hadde sagt ja til å slippe henne inn. For en som vanligvis holdt seg for seg selv, var det et irrasjonelt trekk. Jeg kunne bare håpe at det ikke skulle få farlige følger.
En telefonringing rev meg ut av tankene. Jeg dro mobilen opp av lomma. «Ja?» svarte jeg.
«Sjef. Vi har funnet ham.»
Et langsomt smil dro i munnviken da jeg hørte det. Jeg knakk litt i nakken før jeg snudde og gikk ut. Jeg slengte nøklene til sjåføren min, gled inn i baksetet, og i løpet av et kvarter rullet vi inn på grusplassen utenfor et av de forlatte lagerbyggene mine, et slitent industriskall som lå mørkt og værbitt i utkanten.
«Sjef!» Høyre hånda mi og bestevennen min, Tristan, møtte meg ved inngangen.
«Hvor er jævelen?» knurret jeg idet vi gikk inn.
«Her.» Tristan pekte mot en mann som satt bundet til en stol midt i rommet.
Et kaldt smil lekte over leppene mine mens jeg senket farten. Jeg nærmet meg ham som et rovdyr som lukter byttet sitt. Da jeg kom nær nok, så jeg blodet som dekket ansiktet hans. Akkurat sånn jeg likte det.
Øynene hans ble store av skrekk da han fikk øye på meg. Blikket flakket mellom Tristan og meg. Han skjønte at han var i livsfare. Bra.
Jeg dro en stol bort og satte den rett foran ham. Så satte jeg meg ned og la den ene ankelen over kneet. «Hallo, Romano. Ser ut som gutta mine ikke ga deg akkurat en varm velkomst,» smattet jeg.
«Sjef… vær så snill, sjef…»
Jeg ristet på hodet og lo lavt. «Er det ikke litt tidlig for det? Jeg er jo bare her for å prate.»
Ordene mine gjorde ansiktet hans enda blekere. Han kjente navnet mitt, men tydeligvis kjente han meg ikke godt nok. Hvis han hadde gjort det, hadde han aldri prøvd seg på det stuntet.
«Nå, Romano.» Jeg lot en finger gli langs haka hans. «Jeg stiller deg ett spørsmål. Svarer du riktig, dør du fort. Svarer du feil, dør du sakte. Så hva velger du?»
Øynene hans videt seg igjen, og jeg lo mørkt. «Godt å se at vi forstår hverandre.» Jeg klasket ham lett på kinnet og tørket rolig blodet av fingrene med lommetørkleet mitt.
Romano svelget tungt. Øynene hans ba om nåde. «Vær så snill, sjef…»
«Jeg er ikke engang særlig opptatt av at du tystet om sendingen vår til Del Rock. Som du vet, ligger vi alltid fem steg foran dem.» Jeg gjorde en pause, og blikket mitt ble hardt. «Jeg er mer opptatt av pengene mine.»
Det stemte. Jeg hadde klart å hindre at sendingen ble sabotert fordi jeg fikk beskjed om at det var en tyster blant mine egne. Men jeg hadde fortsatt ikke fått tilbake pengene han hadde stjålet.
«Så fortell meg.» Jeg la hodet litt på skakke. «Hvor er pengene mine?»
«Sjef, jeg sverger, jeg mente aldri at det skulle skje…»
«Feil svar.» Stemmen min ble iskald. «Du har én siste sjanse. Hvor er pengene mine?»
Den stikkende lukta av urin traff neseborene mine, og da jeg så ned på Romano, la jeg merke til den mørke flekken på buksa hans. Han hadde pissa på seg.
Til å le av.
Jeg hevet et øyenbryn og ventet på svaret hans. Han visste bedre enn å la meg vente.
«Jeg brukte dem til …»
Han rakk knapt å fullføre setningen før Tristan skjøt ham.
«Åh, kom igjen.» Jeg sukket. «Hvorfor gjorde du det? Var du ikke nysgjerrig på å finne ut hvordan han klarte å svi av ti millioner dollar? Nå får vi aldri vite det.»
Jeg reiste meg. All spøk var borte fra stemmen. «Rydd opp i dette rotet.»
På vei tilbake til bilen tørket jeg bort blodet som hadde sprutet opp på kinnet mitt. Livet mitt var et lerret av mørke, malt med hensynsløshet og fare. Jeg hadde vent meg til frykten som fulgte meg overalt. Den var en av de få tingene som minnet meg på at jeg fortsatt var i live.
Jeg var hensynsløs, farlig og i stand til forferdelige ting. Jeg hadde ingen planer om å forandre meg. Livet var fredelig når ingen forventet noe av deg. Ikke at jeg hadde noen som brydde seg, uansett.
Den ene personen som en gang gjorde det, hadde stukket av så fort jeg ble dette monsteret. Jeg gjorde som jeg ville, når jeg ville. Folk hatet meg eller fryktet meg. Av og til begge deler.
Men det hadde ikke alltid vært sånn. Jeg hadde ikke alltid vært sånn. Ikke alle monstre blir født som monstre. Noen ganger lærer livet dem bare hvordan de skal bli det. Men dette var meg nå, og det fantes ingen vei tilbake.
«Hvor skal vi, sjef?» spurte sjåføren min og sendte meg et blikk i bakspeilet.
«Tilbake til villaen.»
Det hadde vært en lang dag, og jeg trengte å roe ned. Telefonen vibrerte med et svar på meldingen jeg hadde sendt tidligere. Et svakt glimt av et smil strøk over leppene mine da jeg leste.
Vi var snart framme ved villaen. Jeg steg ut av bilen og gikk inn. De lange stegene mine slukte avstanden mellom ytterdøra og trappa. Jeg overså hilsenene fra de ansatte og gikk rett opp.
Da jeg nådde toppen av trappa, var det noe som fanget blikket mitt.
Jeg stanset.
Et øyeblikk bare stirret jeg på den unge kvinnen som sto i gangen. Det ville, brune håret falt i en foss nedover ryggen hennes, og de store, grønne øynene så på meg med åpenbar overraskelse. Det var noe smertefullt kjent ved de øynene.
Så traff det meg.
Hun så akkurat ut som moren sin.
Ansiktet mitt strammet seg.
«Hei?» sa hun usikkert.
Jeg rev meg løs fra tankene og gikk forbi henne uten å svare. Jeg hadde ikke råd til distraksjoner. Ikke nå. Aldri. Og i hvert fall ikke med henne.
Jeg kjente blikket hennes i ryggen mens jeg gikk bortover gangen, men jeg nektet å snu meg.
«Hva faen?» knurret jeg da jeg endelig kom inn på rommet mitt, irritert over min egen reaksjon.
Hva i all verden var det jeg holdt på med?
Hun var niesa mi.
Steniesa mi, kanskje, men familie likevel. Og det var nettopp derfor jeg måtte holde avstand. Jeg hadde allerede gjort én feil ved å slippe henne inn i huset mitt. Jeg kom ikke til å gjøre en til.
