Kapittel fem

Øynene mine sto ut, og hendene ble klamme av svette.

“H-hvorfor?” hikstet jeg.

Hun trakk på skuldrene, ansiktet røpet ingenting. “Gjør deg klar og møt meg nede om ti minutter,” sa hun. Så smalt hun igjen døra og etterlot meg alene med tankene som spant i ring.

“Faen. Faen. Faen.” Jeg bannet lavt og begravde ansiktet i hendene, desperat på jakt etter en utvei.

Pusten kom i korte, grunne drag. Jeg var sekunder unna et fullverdig panikkanfall.

“Pust, Sophia,” sa jeg til meg selv og tvang luft sakte ned i lungene.

Det er ikke noe alvorlig.

Han så meg ikke.

Han vil sikkert bare hilse ordentlig. Adaline hadde jo sagt at han kom til å sende bud på meg før eller siden.

Det må være det.

Jeg klamret meg til løgnen og dro meg inn på badet. Jeg ville ikke komme for sent og gjøre alt verre. Jeg tok den raskeste dusjen i hele mitt liv. Jeg droppet det enorme badekaret jeg hadde vært så fascinert av siden jeg kom, som et slags lite innendørs spa.

Jeg lot håret henge løst så det kunne lufttørke, og dro på meg en singlet og joggebukse.

Så stoppet jeg opp.

Hva i all verden har man på seg når man skal møte sin offisielt altfor deilige onkel?

Jeg grøsset av tanken, men det slappe antrekket føltes plutselig helt feil. Jeg skiftet til jeans og en kort topp, og rakk så vidt å undre meg over hvorfor jeg i det hele tatt prøvde.

Jeg likte dette bedre uansett, så jeg ble i det.

Jeg gikk ut av rommet og ned trappa, mens jeg speidet etter Adaline. Skulle jeg rope på henne? Absolutt ikke.

“Sophia!”

Jeg snurret meg så fort at det knaket svakt i nakken.

“Herregud, Adaline!” Jeg presset en hånd mot brystet, der hjertet hamret.

“Du virker litt på tuppa.” Hun la hodet på skakke. I blikket hennes flakket det noe mellom bekymring og noe annet jeg ikke helt klarte å plassere.

“Jeg… jeg hørte deg ikke komme,” sa jeg, rød i kinnene.

“Beklager, jeg skremte deg. Onkelen din venter.” Smilet hennes var stramt idet hun snudde seg og førte an lenger inn i huset.

Vi gikk gjennom enda en labyrint av like korridorer, med endeløse dører på rekke og rad. Det gjorde det pinlig tydelig at stedet var enda større enn jeg hadde skjønt. Til slutt stoppet vi foran en tung dør av mørkt tre.

Adaline banket én gang.

En lav, ru stemme ba oss komme inn. Hun skjøv døra opp.

Alt i dette huset ropte penger, og arbeidsværelset var intet unntak. Bokhyller fra gulv til tak i mørkt, kostbart tre kledde veggene. De var stappfulle av skinninnbundne klassikere, sjeldne bind og nyere litteratur. I et hjørne sto en lun lesekrok med fløyelsstoler som så ut som de slukte deg hel. Gardinene var trukket for, men varmt lys fra flere lamper la et mykt, gyllent skjær over rommet. Det luktet gamle bøker, møbelpolish og et svakt anstrøk av vanilje.

Lengst inne sto et stramt, svart skrivebord formet som en halvmåne. Bak det satt onkelen min. Han betraktet meg med mørke, uleselige øyne som fikk pusten til å stoppe opp.

“La oss være alene,” sa han, uten å ta blikket fra meg.

Stemmen hans var dyp og fyldig, som varm honning. Likevel lå det stål i den. Det gled rett nedover ryggraden min og la seg som en uro i kroppen, lavt og farlig.

Jeg var så fortapt i de gjennomtrengende blå øynene hans at jeg knapt registrerte at døra åpnet og lukket seg bak meg. Det virket som om temperaturen i rommet sank. En kulde strøk gjennom meg idet jeg skjønte at vi var helt alene.

«Kom hit.»

Befalingen bar i seg ren makt og dominans. Noen ville kalt det arroganse. Jeg nølte, føttene kjentes limt til gulvet, men det var noe i blikket hans som dro meg fram. Hjertet hamret mot ribbeina idet jeg stanset et par skritt fra skrivebordet.

Han reiste seg.

De lange beina hans spiste opp avstanden mellom oss, til han sto en hårsbredd unna. Nærværet hans skylte over meg i tunge bølger, som om det nesten kunne tvinge meg i kne.

«Se på meg.»

Jeg svelget hardt og løftet langsomt haken, helt til jeg var fanget i det dype blå i øynene hans. De holdt meg fast, som om jeg var spikret til gulvet.

«Hvor gammel er du?»

«Ni-nitten,» stotret jeg.

Skikkelig smooth, Sophia.

«Et forbanna barn,» mumlet han lavt.

Blodet mitt kokte.

«Jeg er ikke et barn!» freste jeg.

«Klart hun har arvet moras forbanna temperament.»

Da svartnet det.

«Ikke snakk om mamma! Du brydde deg aldri om henne. Om oss!» Ordene rev seg løs, og varme tårer sved i øyekroken.

«Jeg sørger for tak over hodet ditt nå, gjør jeg ikke?» svarte han, stemmen helt flat.

«Jeg skal ikke bo her på din nåde,» sa jeg mellom sammenbitte tenner.

Han var like provoserende som han var vakker.

«Greit. Eller så kan du bo på gata og ende opp som ei løs jente,» sa han, likegyldig.

Jeg gispet. «Dra til helvete!»

Ordene hadde knapt forlatt munnen min før hånden hans skjøt fram og grep haken min. Hardt.

«Hør her, prinsesse,» sa han, og blikket mørknet til det nesten ble svart. «Du passer bedre på den kjeften din. Ellers kommer du ikke til å like hva jeg gjør med den.»

Frykten strammet seg som en knute i magen. Presset han litt til, kunne kjeven min faktisk knekke. Likevel holdt jeg blikket hans og nektet å se bort.

Til slutt slapp han. Jeg tørket tårene sint med håndryggen og knyttet nevene langs siden.

«I dette huset er det regler,» sa han, lavt og hardt. «Du snakker ikke med noen av gjestene mine. Du går ikke utenfor områdene du har fått beskjed om å holde deg i. Du kommer aldri til meg, med mindre jeg spesifikt ber om det. Alle måltider spiser du i spisestua. Du forlater ikke huset uten å si fra til noen hvor du går. Og til slutt: Du går aldri inn i min private sone. Er jeg tydelig?»

«Du glemte én,» skjøt jeg tilbake. «Jeg må be om tillatelse til å puste.»

Jeg ante ikke hvor den plutselige trassen kom fra. Denne mannen var bygd som en murvegg, og alt ved ham skrek: ikke prøv deg.

«Er jeg tydelig?» gjentok han, og advarselen i stemmen var umulig å misforstå.

«Selvfølgelig,» presset jeg fram.

«Nå går du.» Han snudde seg og gikk tilbake til stolen sin.

Jeg stirret på ham, lamslått av den rene frekkheten.

«Jeg regner med at du ikke er døv,» sa han stille, med en trussel som lå som is under ordene.

Jeg svelget alt annet jeg hadde lyst til å si, og stormet ut av arbeidsværelset. Han var en arrogant, iskald drittsekk, og jeg angret allerede på at jeg hadde kommet hit.

Jeg var rasende over måten han hadde snakket til meg på … og likevel klarte jeg ikke å stanse den ville dunkingen i brystet.

Et siste blikk på den lukkede døra, og jeg visste at jeg var ute å kjøre.