Kapittel syv
Jeg ble stående som frosset, stemmen min var knapt mer enn en hvisking. «Hva?»
Henrys blikk boret seg inn i meg. «Kle av deg,» gjentok han, stemmen helt flat, som om han kommenterte været. «La meg se hva som gjør deg til en kvinne.»
Ingen mann hadde noen gang sett meg naken før. Bare tanken på at denne mannen skulle se meg slik, fikk hjertet til å hamre og magen til å knyte seg.
Skjerp deg.
Jeg skjelte meg selv ut og prøvde å rive meg løs fra den merkelige dvalen.
Men blikket hans holdt meg fast.
«Jeg… jeg skjønner ikke hva du snakker om.» Ordene kom svakt ut. Jeg pleide aldri å mangle noe å si. Ikke før nå.
Henry skjøv seg vekk fra skrivebordet og gikk rett mot meg, målbevisst. Øynene hans var ren is. Jeg tok instinktivt to skritt bakover, beina skalv.
Han kom mot meg som et rovdyr, og jeg trakk meg tilbake som bytte. Leken var over i det øyeblikket ryggen min traff veggen. Han plantet de store hendene på hver side av hodet mitt og sperret meg inne.
Pusten min kom i korte, hakkete drag. Beina ble til gelé da duften av skog, furu og dyr parfyme skylte over sansene mine og smeltet noe inni meg.
«Kom igjen,» mumlet han, så nær at den varme, mintaktige pusten hans strøk over kinnet mitt. «Vis meg hva som gjør deg til en kvinne.»
Hvis jeg ikke hadde kjempet for å få luft, kunne jeg ha mistet meg selv i hvor urettferdig vakker han var.
Hånden hans løftet seg til kragebeinet mitt. Jeg holdt pusten, lammet av frykt og noe mørkere. Noe som lå farlig nær lyst.
«Kom igjen, Sophia.» Navnet mitt gled over tungen hans som silke, og jeg måtte svelge ned stønnelyden som prøvde å slippe ut.
Fingeren hans hektet seg under den tynne spaghettistroppen på toppen min. De blå øynene låste seg i mine, utfordrende.
Rett før han kunne dra stroppen ned, var det som om noe i meg brast. Jeg dyttet ham hardt unna.
«Hva faen er det du driver med?!» ropte jeg.
I stedet for sinne kom et langsomt, rovdyraktig smil til syne i munnviken hans.
«Det var det jeg tenkte.» All humor forsvant fra ansiktet hans. «Du er bare en unge. Et barn. Stikk av.» Han avfeide meg med et lite fingerknips.
Det føltes som om noen hadde helt en bøtte med iskaldt vann over hodet på meg. Skammen slo inn som et slag.
Jeg snudde og løp, fordi jeg ikke stolte på meg selv. Ikke på at jeg ikke ville kle av meg der og da, bare for å bevise at han tok feil.
En time senere, tilbake på rommet mitt, hadde sjokket brent bort. Igjen stod en blanding av sinne og noe som var enda hetere.
«En unge? Han tror jeg er en ‘unge’?» Jeg fnyste og dro håret bakover i en stram hestehale. «Jeg skal vise ham. Jeg skal vise ham at jeg ikke er et barn.»
Jeg marsjerte inn i walk-in-garderoben og lot blikket gli over klesstativene til jeg fant det jeg lette etter.
Et rødt undertøyssett som nesten ikke lot noe være igjen til fantasien.
Jeg skulle vise ham nøyaktig hvor feil han tok.
Jeg presset ned frykten som klorte i utkanten av tankene mine og gled inn i det gjennomsiktige stoffet. Brystene satt høyt og fyldig, og materialet klamret seg til hver eneste kurve.
Da jeg møtte mitt eget blikk i speilet, visste jeg at jeg var i ferd med å krysse en grense. Men minnet om måten han hadde avfeid meg på, fikk meg til å stå på mitt.
Jeg var voksen. Jeg nektet å bli behandlet som et barn.
Jeg skjønte ikke helt hva jeg håpet å oppnå. Men hvis jeg begynte å gruble, kom jeg bare til å miste motet.
Tanken på at han skulle se meg slik sendte en ny bølge av varme nedover ryggraden. Jeg kjente meg modigere.
Det var sent. Huset lå mørkt og stille, som en stor villa som sov. Jeg trengte ikke bekymre meg for å støte på Adaline eller noen andre.
Jeg snek meg ut av rommet mitt og hastet ned den lange gangen mot kontoret hans. Jeg var så opptatt av ikke å bli tatt at jeg ikke la merke til skikkelsen før jeg smalt rett inn i ham.
«Oi—» Sterke hender tok tak i skuldrene mine og hindret meg i å falle.
Blikket mitt møtte en fremmeds. Rufsede, lyseblonde lokker. Dype, blå øyne. Pen, helt til de øynene dro seg sultent over den nesten nakne kroppen min. Det krøp i huden. Jeg angret med én gang på alt.
«Unnskyld,» mumlet jeg og snudde meg for å stikke.
Hånden hans låste seg rundt albuen min i et hardt, blåmerkende grep og smalt meg tilbake mot veggen. Smerten skjøt gjennom hodet av sammenstøtet, men det var det minste av problemene mine.
«Hvor tror du at du skal, din hore?» Leppene hans vred seg i et ondskapsfullt smil.
Hjertet hamret. Jeg prøvde å vri meg løs, men han var sterkere. Han presset kroppen sin inn mot min, og jeg kjente den harde bulen av ereksjonen hans bore seg inn i magen min.
«Slipp meg!» ropte jeg.
Han klemte en stor hånd over munnen min og kvalte lyden.
«Så det er dette sjefen har holdt for seg selv,» mumlet han, slikket seg om leppene mens blikket hans skar over meg.
Den frie hånden hans grep hardt rundt brystet mitt. Jeg skrek mot håndflaten hans og bet til så hardt jeg kunne.
«Din kjerring!» freste han. Den ringprydede knyttneven hans slo over haken min. Verden snurret. «Jeg ser du liker det røft.»
Tårene sved i øynene da han tvang bena mine fra hverandre og skjøv hånden inn mellom dem. Akkurat før han rakk å ta på meg, braste en dør opp et sted like ved.
Mannen stivnet, øynene ble store.
«S-sjef,» stotret han og slapp meg med én gang.
Jeg snublet til siden og prøvde å dekke meg, men det var for sent. Henrys blikk låste seg på meg. Det brant, rasende, før han så bort, kjeven stram.
«Hvordan våger du?» Henrys stemme var ren is og raseri.
«Jeg… jeg trodde hun var ei hore. Jeg visste ikke—»
Etter det skjedde alt i et eneste kaos.
Henry dro fram en pistol. Ett skudd smalt gjennom gangen. Blod sprutet mot huden min. Mannens kropp sank sammen på gulvet med et tungt dunk.
Jeg ble stående stiv, stirrende på den livløse skikkelsen ved føttene mine, ute av stand til å forstå det jeg nettopp hadde sett.
Raske skritt nærmet seg. Jacob, Adaline og to store menn jeg ikke kjente, gikk forbi meg uten å nøle. De løftet kroppen som om den ikke var mer enn søppel.
Jeg kjente Henrys øyne på meg hele tiden. Skarpe, uleselige. Så ble kantene av verden mørke, og alt forsvant i svart.
