Kapittel åtte

Jeg våknet i senga til Henry, med hamrende hodepine og et tomt rom rundt meg. Jeg satte meg brått opp og gikk mot døra, men så gikk baderomsdøra opp.

Henry kom ut.

Splitter naken.

Jeg gispet og snudde meg vekk, med ansiktet i brann. Hva i all verden var det jeg nettopp så? Jeg trengte å skylle øynene i klorin.

«Er du ikke voksen, du da?» Den hånlige stemmen hans drev over rommet.

Jeg fnyste lavt for meg selv.

«Blyg?» spurte han, tydelig underholdt.

Jeg snudde meg uten å tenke. Han sto rett foran meg. Jeg skvatt, mistet balansen og var på vei til å falle, men Henry grep tak i meg.

Håndkleet rundt livet hans skled.

Herregud.

Jeg kavet meg opp på beina og styrtet ut av rommet, løp så fort beina bar meg. Jeg rev opp døra til mitt eget rom, smalt den igjen bak meg og kastet meg på senga, begravde ansiktet i putene.

For en forbanna drittdag.

Natta var ødelagt. Jeg slo meg i panna i ren skam. Fra å prøve å bevise at jeg var voksen til … vent—

Jeg var vitne til et drap.

Og det var min skyld at det skjedde.

Å. Her. Faen. Gud.

Jeg begynte å skjelve. Hvem var den mannen? Hvor kom han fra? Hva om politiet fant ut av det? Kom jeg til å havne i fengsel?

Det var ikke jeg som trakk av. Jeg hadde vært offeret.

Frykt og hundre andre følelser skylte over meg, helt til utmattelsen til slutt dro meg ned i mørket.

---

Jeg våknet neste morgen og følte meg kvalm. Dette stedet var giftig. Én dag her, og alt hadde allerede gått rett til helvete. Det fantes ikke en sjanse for at jeg ble.

Jeg kom meg ut av senga og gikk rett til rommet til Henry. Jeg banket på. Ingen svar.

«Jeg må snakke med deg,» sa jeg bestemt. Jeg hadde lyst til å sparke opp døra, men bildet av ham naken igjen stoppet meg. Skamløse jævel.

Jeg banket hardere. Fortsatt ingenting. Han kastet bort tida mi. Jeg måtte ut av dette hølet.

Jeg prøvde dørhåndtaket. Det ga etter. Jeg kikket inn. Det var helt tomt.

Jeg lukket døra og gikk tilbake til rommet mitt, kroppen tung av utmattelse. For mye hadde skjedd allerede. Fantes det i det hele tatt en vei gjennom dette? Et lys i enden av tunnelen?

Jeg la hodet bakover og slapp ut et langt, skjelvende sukk.

«Mamma … jeg savner deg,» hvisket jeg, med ansiktet presset ned i puta. Hvis hun fortsatt hadde levd, hadde jeg fortsatt vært den glade jenta jeg en gang var.

Et bank på døra avbrøt meg.

«Hvem er det?» ropte jeg svakt.

Håndtaket beveget seg, men døra gikk ikke opp. Jeg hadde låst. Jeg dro meg opp og åpnet.

Henry sto på den andre siden.

Jeg prøvde å smelle igjen døra, men han så det komme og skjøv den hardt opp, steg inn som om han eide stedet—noe han, teknisk sett, gjorde. Likevel gjorde arrogansen meg rasende.

«Hva vil du?» freste jeg.

Han festet de kalde øynene på meg. Jeg nektet å se bort.

«Det første du skal vite, og aldri glemme,» sa han og gikk nærmere til jeg kunne kjenne pusten hans mot huden min. «Dette er huset mitt. Jeg kan gå inn i hvilket som helst rom jeg vil, uten å be en eneste jævla person om lov.»

Hviskingen mot øret mitt sendte en skjelving nedover ryggraden.

I drømmene hans.

Jeg skulle dra.

Jeg tvang meg til å møte blikket hans. De blå øynene var vakre. Farlige. Og et øyeblikk holdt jeg på å glemme hvordan han hadde kalt meg en unge.

Nesten.

«Du kan beholde huset,» sa jeg. «Men jeg bor ikke under samme tak som deg.»

Jeg prøvde å presse meg forbi ham.

Hånden hans skjøt ut. Han grep en neve av håret mitt og dro meg inn til seg, helt til leppene våre nesten strøk mot hverandre.

«Hvis du setter én fot ut av dette huset,» advarte han, med en lav og livsfarlig stemme, «så ikke bry deg om å komme tilbake.»

«Slapp helt av,» smilte jeg skjevt. «Når jeg først er borte, kommer jeg ikke til å se mot porten engang.»

Vi stirret på hverandre i taushet.

Så ringte telefonen min og knuste øyeblikket.

«Slipp meg,» sa jeg iskaldt.

Han slapp håret mitt.

Jeg gikk bort, så hvem som ringte, og svarte med en hard stemme. «Hva vil du?»

«Hvor har du vært, Sophia? Jeg har lett overalt etter deg.» Ethans bekymrede stemme kom gjennom høyttaleren.

Jeg trodde ikke et sekund på at han faktisk brydde seg. Han hadde alltid bare villet én ting av meg.

«Jeg har det bra. Ikke ring meg mer.» Jeg skulle til å legge på da jeg husket at Henry sto rett bak meg.

Tante Carrie kom ikke til å hjelpe. Ethan var det eneste alternativet som var igjen, selv om tanken fikk det til å vrenge seg i magen.

Jeg nølte bare et sekund.

«Jeg sender deg en adresse. Kom og hent meg.» Jeg la på før han rakk å svare.

Jeg hadde knapt begynt å skrive før telefonen ble revet ut av hånden min.

«Hva faen er det du driver med?» ropte jeg.

«Ikke del adressen min med noen,» sa Henry kort. «Jeg liker ikke besøk.»

«Men du lar hvilken som helst hore komme inn når hun vil og spise middag med deg?» Jeg lo bittert.

«Det angår ikke deg.»

Han sto og tastet. Jeg kastet meg etter telefonen. Han bare løftet armen høyere. Jeg hoppet, strakte meg, bannet. Han fortsatte å skrive som om jeg ikke engang var der.

Da han var ferdig, rakte han den tilbake. Jeg så på skjermen, og blodet mitt kokte.

«Hva er det som feiler deg?» skrek jeg.

Han bare smilte skjevt og gikk mot døra.

Jeg ringte Ethan med én gang. Han tok den på første ring.

«Ethan, ignorer den siste meldingen. Kom til—»

Henry grep etter telefonen. Den glapp ut av fingrene mine og traff gulvet. Jeg snappet den opp, men han var over meg igjen. Jeg vred meg unna og prøvde å løpe. Han dyttet meg hardt ned på senga.

«Sophia?» Stemmen til Ethan steg, panisk. «Går det bra?»

Henry klatret over meg og rakte etter telefonen.

«Ethan, hjelp!» ropte jeg og dyttet ham i brystet med den ene hånden.

«Hvor er du?!» skrek Ethan.

«Kom til—»

Henry presset en hånd over munnen min. Jeg bet hardt til. Han freste av smerte, og jeg brukte det lille sekundet av frihet til å skrike adressen. Jeg rakk aldri å få ordene ut.

Henry smalt munnen sin mot min.