Kapittel 3
Han var den som tok initiativet til skilsmissen; uansett hvor hardt hun prøvde å holde fast, var det meningsløst.
Eva så på det kjekke ansiktet hans, leppene hennes skilte seg, og til slutt sa hun: "Disse to årene... takk."
Da Adrian hørte dette, ble blikket hans mørkere. Etter et øyeblikk trakk han på munnviken, "Tullprat."
Eva snudde hodet, forbløffet.
Tullprat? Etter skilsmissen ville hun ikke ha en slik mulighet til å si det igjen.
Neste dag, da Eva stod opp, oppdaget hun at hun hadde blitt litt forkjølet. Hun tok ut litt medisin fra skuffen og helte et glass varmt vann.
Akkurat idet hun kastet medisinen i munnen, husket Eva noe, ansiktet hennes endret seg, og hun løp til badet for å spytte ut medisinen.
Hun lente seg over vasken og skylte munnen.
"Hva er det? Hvorfor har du det så travelt? Føler du deg dårlig?" En klar stemme lød plutselig fra døren, og skremte Eva. Hun så bort på ham.
Adrian rynket pannen mot henne.
Så snart blikkene deres møttes, så Eva raskt bort. Etter et øyeblikk sa hun: "Ingenting, jeg tok bare feil medisin."
Så tørket hun bort vannet fra leppene og forlot badet.
Adrian snudde seg rundt, og så tankefullt på den retrettende figuren hennes.
Han følte at hun hadde oppført seg merkelig siden hun kom tilbake i går kveld.
Etter frokost gikk de to ut sammen.
Adrian kastet et blikk på Eva, hvis ansikt fortsatt var litt blekt, og sa: "Vil du sitte på med meg i bilen?"
Eva hadde blitt våt i regnet i går og følte seg virkelig uvel etter å ha våknet i dag. Akkurat da hun skulle nikke, ringte Adrians telefon.
Han kastet et blikk på innringer-ID-en, som viste Vivian. Idet han skulle gå bort fra Eva for å ta samtalen, gikk Eva av gårde på egen hånd.
Av en eller annen grunn føltes det som et stikk i hjertet å se henne gå så raskt.
Han rynket pannen litt og svarte på samtalen.
Eva observerte ham fra et ikke så fjernt sted. Fra uttrykket hans kunne hun allerede gjette hvem som ringte ham.
Adrians ømhet var eksklusiv for Vivian.
Hun tok et dypt pust, undertrykte sjalusien i hjertet, og tok frem telefonen sin mens hun gikk mot garasjen.
Fem minutter senere avsluttet Adrian samtalen og snudde seg, bare for å finne plassen bak seg tom, uten tegn til Eva.
Samtidig kom det en melding på telefonen hans.
Eva: [Jeg har det travelt med å komme til kontoret, så jeg dro først.]
Adrian stirret på tekstmeldingen, øynene hans ble mørkere.
Eva tvang seg selv til å tåle ubehaget og kom seg til kontoret. Ved ankomst satte hun seg straks i kontorstolen og la seg deretter ned på pulten.
Hodet hennes gjorde så vondt...
Men nå som hun var gravid, kunne hun ikke ta noen medisiner uforsiktig.
Etter å ha funnet ut om graviditeten, hadde hun tenkt at kanskje Adrian ville akseptere dette barnet, og kanskje kunne ekteskapet deres fortsette.
Men etter å ha fått vite at Vivian var tilbake og at følelsene hans for Vivian var like sterke som før, endret hun mening.
Hvis han fant ut at hun var gravid, ville hans første reaksjon sannsynligvis være: Bli kvitt det, dette barnet ville hindre ekteskapet hans med Vivian.
Fornuften tilsa at hun burde avslutte svangerskapet før heller enn senere, for å bringe et uønsket barn inn i verden er også en grusomhet mot barnet.
"Eva." En myk stemme brakte Eva tilbake til virkeligheten. Hun så opp og så assistenten sin, Jenny Hall.
Eva rettet seg opp og ga henne et standard smil. "God morgen, du er her."
Jenny smilte ikke, men så på henne med bekymring. "Eva, du ser ikke bra ut. Føler du deg dårlig?"
Eva ble overrasket over dette og ristet på hodet. "Nei, bare en dårlig natts søvn."
"Vil du dra til legen? Du ser virkelig blek ut," sa Jenny bekymret.
"Virkelig, jeg har det fint. La oss komme i gang med arbeidet."
"Siden du ikke vil dra til legen, drikk litt varmt vann," sa Jenny og helte opp en kopp varmt vann til henne.
Eva kjente en varme i hjertet og tok noen slurker av det varme vannet. Etter hvert som varmen spredte seg i kroppen, følte hun seg litt bedre.
Men Jenny så fortsatt bekymret på henne. "Eva, hva med at jeg tar dagens rapport? Du kan hvile på kontoret."
Eva ristet på hodet. "Nei, jeg kan klare det selv."
Hvis hun hvilte ved den minste problem og lot andre ta over arbeidet hennes, ville hun bli lat over tid. Hun tillot ikke seg selv å slakke av.
Eva organiserte materialene på pulten sin og gikk deretter mot Adrians kontor.
Hun banket på døren.
"Kom inn."
En kald, dyp stemme kom innenfra, og Eva åpnet døren.
Da hun kom inn, la Eva merke til en annen skikkelse på kontoret.
En hvit kjole fremhevet Vivians slanke midje, og det lange håret falt mykt ned langs sidene hennes, noe som gjorde henne delikat og livlig.
Da hun så hvem det var, stivnet Eva.
"Eva, du er her." Vivian gikk bort til henne med et smil. Før Eva rakk å reagere, lente Vivian seg inn og klemte henne.
Evas kropp stivnet enda mer, og øynene hennes møtte Adrians mørke blikk over Vivians skulder.
Adrian lente seg mot skrivebordet, og så på henne med dype øyne, tapt i tanker.
"Jeg har hørt alt fra Adrian. Du har vært gjennom mye," sa Vivian, slapp henne og viste et uttrykk av bekymring. "Hvis du trenger hjelp, si ifra."
Eva skjulte sin indre bitterhet og tvang frem et smil. "Takk. Når kom du tilbake?"
"Jeg kom med et fly i går."
I går?
Det betydde at akkurat da hun hadde kommet tilbake, hadde Adrian dratt for å møte henne.
Vivian var virkelig den han holdt kjær i hjertet.
"Forresten, hvorfor ser du så blek ut? Føler du deg dårlig?" spurte Vivian plutselig.
Da hun hørte dette, så Adrian, som hadde lent seg tilfeldig mot skrivebordet, opp på Eva. Etter å ha observert nøye, rynket han pannen.
"Er det fordi du ble våt i regnet i går kveld?"
"Våt i regnet?" Vivian så forvirret ut.
Eva sukket og skulle til å forklare da Adrian kaldt sa, "Hvorfor presser du deg selv hvis du er dårlig? Firmaet trenger deg ikke så sårt. Dra hjem og hvil."
Da hun hørte dette, kastet Vivian et instinktivt blikk på Adrian.
‘Hvorfor virket han plutselig sint? Kunne det være... Adrian hadde utviklet følelser for Eva?’ tenkte hun.
