Kapittel syv: Fortiden brakt tilbake; pt 1
Kapittel 7: (redigert)
Jeg stirret på mannen foran meg. Han var virkelig vakker. Men hvor hadde jeg sett ham før? Jeg vet at jeg har sett ham et sted.
"Er du sikker på at du er ok?" spurte han. Jeg nikket, mens jeg la hånden på magen. Han ville ikke vite det uansett.
Han så forvirret og fortapt ut, samt trøtt. Jeg så på ham en gang til og stirret på ansiktsuttrykket hans.
"Er det noe i veien?" spurte jeg ham. Han snudde seg mot meg og smilte.
"Nei, ingenting, jeg håper å se deg snart... "han saknet ned.
"Colleen" sa jeg. Han nikket smilende.
"Ja, Colleen" han gikk bort og vinket farvel, vel det var det. Jeg ristet på hodet og gikk hjemover. Jeg gikk på bussen og kjørte i stillhet. Øreproppene mine var plugget i ørene og den eneste lyden var babyens hjerteslag, uten musikk, bare stillheten, av den lille budum.
Bussen stoppet og jeg gikk veien hjem, da jeg kom hjem, sjekket jeg inn på mor som alltid. Der lå hun med en bok i hånden. Jeg tok boken og la den på nattbordet, og slo av lampen.
Jeg gikk deretter til kjøkkenet for å lage noe å spise. Jeg var sulten og jeg kan ikke forklare hvor smertefull sult føles. Jeg trakk raskt ut noen rester fra i går kveld og varmet dem i mikrobølgeovnen.
Mikrobølgeovnen pep og jeg åpnet den og tok ut min varme og dampende tallerken med mat. Jeg satte meg på en av barkrakkene ved disken og begynte å spise. Jeg vet ikke hvorfor, men tankene mine drev stadig tilbake til tidligere. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får følelsen av at jeg kjenner ham, noe som er veldig rart.
Jeg vasket opp og gikk rett til sengs. Ligg på høyre side, lyttet jeg nøye mens babyens hjerteslag hørtes i ørene mine. Lyden var en melodi i ørene mine. Jeg begynte å tenke på fremtiden, på hva hvis.
Hva om alfaen ikke hadde avvist meg, ville jeg ha vært lykkelig?
Morsomt hvordan jeg refererer til ham som alfa, for jeg kalte ham aldri ved navn til vanlig, bare en gang og jeg vil ikke engang huske det. Ingen snakket mye om ham i flokken, som man kunne forvente. Han var bare alfaen. Men det var historier om at han var kaldhjertet og slu, at han var ond og nådeløs og mest nådeløs. Men uansett ryktene som sirkulerte rundt, sto han alltid stolt og han ble værende som alfa fordi han var kjent for sin lojalitet og kjærlighet til flokken. Men spørsmålet som alltid slo meg var, hvorfor? hvorfor var han slik? Hvorfor ble han sett på som slik? Vel, spørsmålet svarte seg selv etter den natten. En mann som ham, en som sto som om han hadde verdighet, var ingenting annet enn en playboy, som ikke kunne skille mellom rett og galt. Min naive idé om
Jeg lot meg selv tenke på et svar, men ingenting kom til meg, men sakte drev jeg inn i søvnen, og jeg ble ført inn i en verden av varm, trøstende mørke.
Neste morgen skyndte jeg meg for å komme på jobb i tide, jeg hadde våknet sent på grunn av den dumme halvødelagte alarmen min. Jeg skyndte meg ut døren mot bussen, heldigvis rakk jeg den i tide, jeg satte meg ned og ventet utålmodig på å komme meg på jobb. Alfaens hus sto stolt, hvis det er et sted jeg helst ikke ville vært, ville det vært her, for alltid og alltid. Jeg avskyr alt som er relatert til ham.
Jeg kom på jobb og begynte å rengjøre, jeg startet med kjøkkenet i dag siden flere av våre ansatte hadde tatt permisjon en stund. En diffus lukt nådde sansene mine, og jeg brekte meg, jeg hadde en trang til å kaste opp, og i all hast løp jeg opp trappen og rett til nærmeste bad. Jeg åpnet døren og kastet opp, og det så ikke ut til å stoppe med det første. Jeg kjente en beroligende hånd på ryggen min som gned opp og ned, men jeg kunne ikke og ville ikke se hvem det var, men jeg kjente igjen stemmen overalt.
"Er du ok?" spurte den dype stemmen, og sendte frysninger nedover ryggen min, stemmen tilhørte ingen ringere enn alfaen selv.
Jeg dyttet håret bakover og skyllet munnen ved den lille vasken nær toalettet. Jeg satte meg ned, ryggen mot baderomsveggen.
"Jeg har det bra," sa jeg andpustent.
"Er du sikker?" spurte han. Hvem i all verden er han til å late som han bryr seg.
Ansiktet hans viste et bekymret uttrykk som fikk meg til å fnyse av scenen foran meg. Han så ut som om jeg hadde gjort noe for å rive hjertet hans i stykker, mens det var omvendt. Dette var virkelig noe.
"Jeg sa at jeg har det bra!" snappet jeg irritert over hans oppførsel, "så slutt å late som du bryr deg plutselig. Du avviste meg, ikke omvendt. Ta et hint," sa jeg hardt. Han rykket til før han gjenvant fatningen, øynene hans ble litt svarte i sinne. Vel, jeg hadde satt meg selv i dette.
"Reese!" hørte jeg navnet hans bli ropt. Lillian kom inn på badet og så på meg med avsky, jeg ristet på hodet av hennes barnslige oppførsel. Var hun ærlig talt noen jeg regnet som en venn? Noen jeg satte høyt? Morsomt hvordan folk kan forandre seg.
"Gå hjem for i dag, jeg trenger ikke at du overanstrenger deg og så skylder på meg for enhver sykdom som måtte ramme deg," sa han rett ut. En gang et monster, alltid et monster, en gang en skurk, alltid en skurk, men en gang en partner, alltid en partner. Denne mannen fortjente å drukne i en innsjø, og med mine to hender til det.
Men... Uansett hvor mye jeg hadde fornærmet ham, stakk mitt sårede hjerte og lengtet etter ham. For en morsom spøk månegudinnen spilte på meg.
Jeg så bort fra ham og samlet meg. Jeg trenger ikke folk som ham i livet mitt, det gjør jeg ikke. Jeg trakk ned i toalettet og forlot badet uten å kaste et blikk tilbake.
Da jeg gikk ut av huset, stakk tårene i øynene mine mens jeg tvang meg selv til å holde dem tilbake. Mine dyrebare tårer trengte ikke å bli felt for folk som ikke fortjente det. Jeg gikk til busstoppet, heldigvis kom det en buss noen minutter senere. Jeg tok den til gaten min og gikk av, mens jeg gikk hjemover så jeg fremover og smilte. Jeg kunne ikke bringe mitt dystre jeg hjem og bekymre mamma.
"Kom igjen Colleen, du er sterkere enn det!" motiverte jeg meg selv.
Jeg satte nøklene i nøkkelhullet, åpnet døren, og gikk til mammas soverom bare for å se henne med selskap. Øynene mine videt seg ut ved synet av gjesten. Mannen jeg hadde støtt på tidligere satt overfor en tårevåt mor. Hjertet mitt sank da jeg så ansiktet hennes.
"Mamma, hva skjer?" spurte jeg, mens de begge så mot meg med alvorlige uttrykk.
