Kapittel 2
«Hva var det du sa?»
Et glimt av panikk fór over ansiktet til Elaine idet instinktet hennes skrek at hun måtte styrte hjem.
Men hun husket at Vera fortsatt lå i armene hennes. Da hadde hun ikke noe valg. Hun måtte bli.
«Sa jeg ikke at du skulle passe nøye på ham?» krevde hun.
Barnepiken svarte unnskyldende: «Julius maste hele tiden om eggeterter, så jeg gikk ut på kjøkkenet for å steke noen. Men da jeg kom tilbake, var han borte.»
Elaine trakk pusten dypt og klarte så vidt å holde roen. «Gå og let etter ham med en gang. Få flere til å hjelpe. Jeg tar med Vera hjem med det samme.»
«Ja, fruen.»
Da hun la på, kjente Elaine seg helt tom.
Vera trengte tilsyn hele tiden. Og Julius måtte finnes.
Men hun var bare én person. Hun kunne ikke være to steder samtidig. Likevel var det hun som måtte bære alt.
Elaine følte seg som en maur på en varm stekepanne, hektisk og uten retning.
Hun vurderte å ringe Arthur, men forkastet tanken idet den dukket opp.
Arthur kom ikke til å svare. Ikke når det gjaldt henne.
I hans øyne var Emily viktigere enn alt annet.
Elaine bar Vera hjem så fort hun kunne.
Assistenten, Barry Wilson, hadde akkurat sendt henne en melding om at familielegen var på vei.
Elaine la Vera forsiktig på senga og sa lavt: «Vera, legen kommer snart. Mamma må finne broren din nå.»
Vera var fortsatt omtåket, men presset øynene opp og hvisket: «Emily …»
Det strammet seg i brystet til Elaine, som om noen dro til en knute.
Selv nå tenkte Vera på Emily.
«Vær flink, Vera. Du kan se henne når du blir bedre.»
Da Vera var roet, begynte Elaine straks å lete etter Julius.
«Julius!»
«Julius, hvor er du?»
«Ikke skrem mamma!»
Hun lette gjennom den store villaen, rom for rom.
De bodde ikke midt i byen, men utenfor gikk det trafikkerte veier. Biler suste forbi, og lydene fra trafikken lå som et konstant bakteppe.
Hvis det hadde skjedd noe med Julius …
Hjertet til Elaine vred seg av uro. Hun orket ikke å fullføre tanken.
«Julius!»
Hun hadde nærmest snudd hele huset på hodet da hun, idet hun var ferdig med enda et rom, hørte en svak elektronisk spilllyd under senga.
Elaine snudde seg brått mot lyden.
Hvis hun ikke tok feil, var det spillet på smartklokka hun hadde kjøpt til Julius.
Elaine rev til side sengekappa, og der lå han.
Sinne, angst og lettelse skylte gjennom henne på én gang. Hun stirret på ham, anklagende. «Julius, hvorfor ligger du og gjemmer deg her? Skjønner du hvor redd jeg har vært? Jeg har lett overalt etter deg.»
Julius trakk leppa ut, likegyldig. «Du lot meg ikke gå og finne Emily.»
Elaine stirret på ham, som om hun ikke hadde hørt riktig. Skuffelsen lå tungt i blikket hennes.
Hun hadde så mye hun ville si. Ordene samlet seg, men stoppet i halsen.
Oppførselen hans og tonen hans var som en kniv som stakk og vred seg i hjertet hennes. Det føltes som om en iskald vind blåste rett inn i såret og frøs henne helt inn til margen.
Dette var barnet hennes. Kjøtt og blod.
Plutselig mistet Elaine all lyst til å si mer. Hun så på Julius, rådvill, før hun snudde og gikk.
Nede i etasjen hadde assistent Barry kommet sammen med familielegen.
«Fru Smith, legen er her.»
Elaine la alt som nettopp hadde skjedd til side og sa raskt: «Vera er på rommet sitt. Jeg følger dere opp.»
Legen gikk straks i gang med en grundig undersøkelse av Vera, mens Elaine stod like ved og ventet, nervøs og stiv av uro.
Da han leste av temperaturen på termometeret, ristet legen langsomt på hodet. «Fru Smith, Vera har blitt smittet av den nyeste virusmutasjonen. Per nå finnes det ingen effektiv behandling.»
«Hva sa du?» Elaine vaklet bakover, som om gulvet ga etter og hele rommet begynte å gå rundt.
Ingen behandling? Hva skulle skje med Veraen hennes?
Med skjelvende hender dro Elaine fram mobilen for å ringe Arthur. Med kontaktnettet sitt måtte han vel kunne finne en løsning.
Men som ventet: ingen svarte.
Da Barry så det kritthvite ansiktet hennes, nølte han. Så tok han fram sin egen telefon og ringte. Nesten med en gang fikk han svar.
Elaine rykket blikket opp fra skjermen, og grepet om mobilen strammet seg nærmest av seg selv.
Hun, som var kona hans, fikk ikke tak i Arthur. Mens Barry, en assistent, kom rett gjennom. For en ironi.
Hun og Arthur var fremmede som bodde under samme tak.
De hadde ikke vært hodestups forelsket da de giftet seg. Likevel hadde Arthur vært mer omsorgsfull da hun var gravid. Han husket hva hun likte. Han laget mat til henne selv, der kjøkkenet luktet varmt av stekt løk og buljong. Og ved hver anledning kom han hjem med gaver, som om han kunne pakke henne inn i omtanke.
De hadde ventet barna sammen. De hadde valgt navn, pekt på småting de trengte, og diskutert farger til barnerommet. Han hadde til og med skrudd sammen sprinkelsengene med egne hender.
Hun hadde drømt om at livet kunne være sånn hele tiden. At Arthur til slutt ville bli glad i henne på ordentlig. At de skulle bli en familie, en sånn som holdt sammen når vinteren bet i rutene.
Men alle drømmene sprakk den dagen Emily kom tilbake fra utlandet.
«Har legen kommet?» Arthurs stemme kom gjennom telefonen og dro henne brutalt tilbake til nået.
Elaine tok telefonen. Stemmen hennes var anstrengt da hun spurte: «Vera har fått det nye viruset, og legen sier det ikke finnes noen kur. Hvor er du? Når kan du komme hjem?»
Arthur svarte rolig: «Jeg er ved utbruddets episenter. Emily og jeg sitter i karantene her.»
«Og Vera, da? Hun er allerede bevisstløs!»
Elaine kjempet for å holde følelsene ute av stemmen.
Å ta vare på barna skulle være et felles ansvar.
Likevel stod hun her alene og bar alt.
Den ensomme følelsen slet henne ut. Den la seg i kroppen som bly.
Arthur rynket pannen. «Jeg sender flere medisinske team bort til dere. Du må ta godt vare på Vera.»
Elaine klemte telefonen hardt og svelget den bitre klumpen i halsen.
«Vera trenger deg akkurat nå.»
Arthur strammet ansiktet. De tynne leppene presset seg sammen, og han ble stille.
Elaine ventet på svaret hans. Men i stedet hørte hun Emilys stemme, klar og nær i bakgrunnen: «Arthur, jeg har pakket alt. Vi kan dra når som helst.»
Elaine grep tak i ordene og spurte, brått og desperat: «Hvor skal dere?»
Arthur svarte kaldt: «Viruset sprer seg i hele byen. Emily er skrøpelig, så jeg tar henne med utenlands.»
Svaret slukket den siste lille gnisten i blikket til Elaine.
Han tenkte på Emily. Men hva med Vera? Hva med kona hans og barna midt i dette?
Bitterheten la seg i stemmen hennes som rim over stein.
«Hva med meg og barna våre?»
