Kapittel 3

«Jeg skal sørge for at flere helseteam blir sendt opp. Med leger der kommer dere til å klare dere fint.»

Arthurs stemme var fullstendig rolig.

Som om han ikke snakket til kona si, men til en ubetydelig fremmed.

Han la til, som om han kom på noe: «Bare hold dere hjemme i denne perioden, til viruset gir seg.»

Smilet til Elaine ble stadig mer bittert.

Dette var et nytt, mutert virus.

Det var et utbrudd i hele byen.

Selv om de klarte å utvikle en vaksine, ville det ta tid.

«Arthur, er dette det beste du klarer å ordne for oss?»

Blikket til Elaine var matt da hun sa det med skarp ironi: «Du vet hvordan du tar deg av Emily, men oss lar du bli igjen hjemme.»

Arthurs stemme ble isende: «Flyet skal til å ta av. Vi snakker senere.»

Elaine stirret på den avbrutte samtalen.

Den svarte skjermen speilet ansiktet hennes, fortvilet og bittert.

For Emilys skyld hadde han til og med brukt posisjonen sin til å ordne et privatfly. Likevel lot han henne og barna bli igjen.

Som ektemann hadde han sviktet. Som far hadde han sviktet enda mer.

Livene til dem alle tre til sammen var tydeligvis ikke verdt like mye som Emilys.

Øynene til Elaine sved av tårer som ikke ville komme. Hun ga telefonen tilbake til assistenten og gikk tilbake til rommet til Vera.

Legen kunne bare skrive ut medisiner ut fra tilstanden til Vera. Om de ville virke, ville morgenen vise.

Elaine sov ikke et sekund den natten. Hun fylte et vaskevannsfat med lunkent vann fra badet. Så tørket hun kroppen til Vera om og om igjen med en fuktig klut.

På grunn av all oppkastingen hadde Vera fått feber.

Når medisinene ikke hjalp, var dette det eneste de hadde.

Elaine mistet tellingen på hvor mange ganger hun tørket henne gjennom natta.

Vera gråt hele tiden av ubehag.

Elaine kjempet mot utmattelsen. Hun løftet Vera opp fra senga, klappet henne forsiktig på ryggen mens hun gikk fram og tilbake i rommet og nynnet de barnesangene Vera likte best.

Da Vera endelig sovnet tungt, var Elaine så utslitt at hun knapt klarte å løfte armene.

Ute hadde det blitt dag. Et blekt morgenlys sildret inn mellom gardinene.

Hun gned de ømme armene, snudde seg og gikk til rommet til Julius.

Elaine hadde tenkt å sjekke om Julius lå ordentlig under dyna. Men idet hun nærmet seg døra, hørte hun ham klage der inne.

Døra var ikke helt igjen. Elaine kunne høre alt tydelig fra gangen.

Julius lå i senga og sutret til Arthur gjennom smartklokka.

«Pappa, når kommer du tilbake? Jeg vil ikke være hos mamma.»

«Hun lager bare regler for å styre meg. Jeg får ikke engang et ekstra kakestykke av den kaka jeg elsker. I går kjefta hun på meg også. Jeg savner Emily.»

«Sånn er hun bare.»

Arthurs kalde stemme kom gjennom, og han spurte likevel med en slags bekymring: «Hvordan går det med Vera? Kaster hun fortsatt opp?»

«Hun er sikkert fin. Legen ga henne medisin i går.»

Etter det dro Julius samtalen tilbake dit han ville: «Pappa, kan du sende noen som henter Vera og meg også? Vi vil ikke bo med mamma lenger.»

Arthur lokket mildt: «Vær flink. Situasjonen er urolig. Det tryggeste er å holde seg hjemme nå.»

«Men å være med mamma er så deprimerende.»

Elaine lukket øynene. Plutselig skylte en utmattelse hun aldri før hadde kjent, over henne som en flodbølge og slukte henne helt.

Hadde det ikke vært for denne telefonsamtalen, ville hun aldri ha visst at Julius hadde det slik.

Den gangen, selv med den skrøpelige kroppen sin, hadde hun båret fram tvillinger. Hun hadde holdt ut uendelig mye. Hver dag hadde hun fått sprøyter på sykehuset for å hindre spontanabort.

Til slutt ble det keisersnitt i full fart.

Begge barna var født for tidlig og var svake. Og Julius hadde problemer med magen. Derfor hadde hun alltid vært streng med kostholdet deres.

Julius elsket søtsaker. Men han var liten, og melketennene hans var fortsatt i ferd med å løsne. Hun hadde laget klare regler for hva han fikk spise, og hvor mye sukker han kunne få i seg i løpet av en dag.

Nå hadde det blitt en av grunnene hans til å kalle livet med henne «deprimerende».

Elaine snudde og gikk.

Hun gikk tilbake til Veras rom og lente seg mot veggen for å hvile litt.

Men hun klarte ikke å sove ordentlig. Hun lå hele tiden og uroet seg for hvordan Vera hadde det. Først da tallet på termometeret endelig sank, lot hun kroppen gi etter og sovnet.

Vera sov til langt på dag før hun våknet.

Da hun åpnet øynene, hadde hun tydelig fått litt krefter tilbake. Det første hun sa, var: «Mamma, hva er klokka? Har jeg gått glipp av Emilys feiring?»

Elaine gned seg i tinningene, som verket. «Det er midt på dagen nå.»

«Hvordan kunne jeg sove så lenge? Jeg er så dum. Jeg gikk glipp av festen til Emily, og jeg gratulerte henne ikke engang.»

Vera satte seg brått opp, urolig. Ansiktet hennes var fullt av selvbebreidelse, og tårene presset på.

Elaine satte seg ved siden av henne og strøk henne beroligende. «Du sov så lenge fordi du var syk i går. Jeg tar temperaturen din igjen om litt.»

Vera tok tak i ermet hennes. «Mamma, kan jeg ringe Emily på video? Vær så snill?»

Det første Elaine fikk lyst til, var å si nei.

Hun likte ikke Emily. Hun hatet henne, til og med.

Som kvinne kunne hun lese det som lå mellom linjene, de skjulte hensiktene under enkelte av Emilys ord og handlinger.

Likevel hang barna hennes uforklarlig nok etter henne.

Vera var nær ved å begynne å gråte. «Vær så snill, mamma? Jeg er redd Emily blir sint på meg og ikke vil være venn med meg lenger.»

Elaine nølte. Så nikket hun sakte.

Vera var fortsatt blek og medtatt. Elaine orket ikke tanken på å se skuffelsen i datterens ansikt.

Da hun fikk lov, lyste Vera opp med én gang, som om hun nesten skulle sprette opp av senga.

Hun snappet til seg smartklokka og ringte Emily på video.

Emily svarte med det samme. På skjermen så hun søvnig ut, med bustete hår. Hun hadde på seg en silkenattkjole og så tydelig nyoppvåknet og rufsete ut.

«Vera.»

«Emily!»

Vera ropte det ut, glad. Så falt hun litt sammen igjen. «Unnskyld, Emily. Jeg ble syk i går og gikk glipp av feiringen din. Jeg fikk ikke gratulert deg engang. Jeg hadde ordnet en gave til deg og alt.»

Emily smilte. «Jeg kjenner allerede hvor oppriktig Vera er. Det er den beste gaven for meg.»

Mens hun sa det, strøk hun nonchalant det lange håret bakover.

Bak Vera mørknet uttrykket til Elaine brått, idet hun bet seg hardt i leppa.

Da Emily beveget seg og håret delvis skjulte halsen hennes, var ikke de store feltene med intime, røde merker like tydelige.

Men nå, med håret dratt bort, var de blottlagt. Helt synlige. De fortsatte til og med ned under nattkjolen.

Det var umulig å misforstå hva som hadde skjedd kvelden før. Lidenskapen hadde satt spor.