Kapittel 4

Elaines verden raste sammen i det samme øyeblikket.

Hun følte det som om hun hadde falt ned i en bunnløs råk, og at blodet frøs til is på stedet.

Blikket hennes låste seg på de røde merkene på Emilys hals. Hjertet verket så hardt at hun knapt fikk puste.

Veras muntre stemme ble gradvis dempet i ørene hennes, som om noen skrudde ned lyden. I stedet kom en hard, vedvarende piping.

«Emily, hvor er pappa? Jeg vil snakke med ham!»

Vera dinglet med beina, helt uvitende om hvor likblek Elaine var.

Det knitret av stoff mot telefonen. Så kom Arthurs dype stemme. «Vera, har du blitt bedre?»

Den velkjente stemmen fikk magen til Elaine til å vrenge seg.

I går kveld hadde han hvisket i øret på en annen kvinne. Likevel kunne han, denne morgenen, spørre om Vera som om ingenting hadde skjedd.

Det gjorde henne kvalm.

Hun hadde hatt mistanker.

Alle de nettene Arthur ikke hadde kommet hjem. Alle de gangene Emilys telefon kunne få ham til å forsvinne på et øyeblikk.

Men Elaine hadde alltid beroliget seg selv. Hun hadde klamret seg til forklaringen hans om at de «bare var venner».

Det var de åpenbart ikke.

Elaine klarte ikke å holde igjen lenger. Tårene trillet endelig nedover kinnene hennes, og falt én etter én på klærne hun ikke hadde skiftet etter natta der hun hadde stelt og våket.

Samtalen ble avsluttet fort, og Vera la motvillig fra seg smartklokka.

Hun klemte den hardt. Den lille underleppa skjøt frem i en trassig mine, og øynene var fortsatt blanke. «Hvorfor la Emily på så fort …»

Hun snudde seg for å klage til Elaine. Så fikk hun øye på henne ved sengekanten, ryggen pinne strak og ansiktet askegått.

Øynene var tomme og ute av fokus. Vera kunne bevege seg uten at Elaine så ut til å registrere det. Hun virket helt livløs.

En underlig irritasjon skjøt opp i Vera.

Hun likte ikke å se Elaine sånn. Alltid så dramatisk. Alltid så tung. Ikke som Emily, som alltid så så fin ut når hun smilte.

Vera stampet i gulvet, og det lille ansiktet hennes skrukket seg sammen med en gang.

«Mamma, hvorfor er du alltid sånn? Så sur og irriterende.»

Med det grep hun det lille pleddet sitt, surret det rundt seg og trippet ut av senga. Så småsprang hun ut av rommet uten å se seg tilbake.

Veras hatefulle ord stakk Elaine i ørene. Elaine åpnet munnen, men fikk ikke fram en lyd.

Hun så den hoppende skikkelsen forsvinne. Da sviktet beina, og hun sank ned på sengekanten.

På nattbordet sto fjorårets familiebilde. Arthur med armen rundt livet hennes, begge barna med brede smil, som om lykken var hel og ekte.

Nå kjentes bildet uutholdelig ironisk.

Dagene som fulgte, spredte viruset seg i et tempo som tok pusten fra folk.

TV-en sendte pandeminyheter døgnet rundt. Dødstallene slo nye rekorder dag etter dag.

Elaine stengte seg inne på kjøkkenet. Hun kokte opp medisin og lyttet til nyhetsankerets rapporter mens lyset utenfra lå blekt over benken.

I disse dagene hadde hun hamstret desinfeksjon og munnbind. Hun målte temperaturen til barna tre ganger om dagen. Hun spritet ned hver eneste leke de hadde tatt i med alkohol, igjen og igjen.

Men barnas tålmodighet var for lengst brukt opp.

«Mamma, jeg vil kjøre sparkesykkelen nede på gårdsplassen! Folk går jo rundt der ute!»

Julius presset ansiktet mot vinduet, stemmen skarp av utålmodighet.

Elaine hadde så vidt rukket å dra ham vekk før Vera kom med kosedyret klemt mot brystet og en trutmunn. «Jeg vil ha jordbærmelkete. Du lovte å kjøpe det til meg når jeg ble frisk.»

«Det er ikke trygt ute, og bubble tea-sjappa er stengt. Hold ut litt til, ok?»

Elaine forklarte rolig, tålmodig.

Hun rakte fram den nytrukne medisinen, stemmen matt av slitenhet. «Kom igjen. Drikk dette.»

Hun hadde saumfart medisinske bøker for å finne denne oppskriften. Den kunne ikke kurere viruset, men i det minste kunne den lindre symptomene.

Vera hadde sluttet å kaste opp for en stund, men ansiktet hennes var fortsatt kritthvitt.

«Hvorfor må jeg drikke dette igjen? Det er så bittert!»

Vera skjøv skålen fra seg. Dagens porsjon med nøye kokt medisin skvulpet utover og trakk inn i duken.

Elaine gned seg trøtt i tinningene. «Vennen, du må drikke den for å bli bedre.»

«Emily ville aldri få meg til å drikke noe så ekkelt! Du er slem! Jeg vil ikke ha deg!»

Vera ropte plutselig: «Jeg vil finne pappa!»

Julius, som hadde blitt dratt bort fra vinduet, la til med iskald stemme: «Du vil bare bestemme over oss. Emily er mye snillere enn deg! Du er så irriterende!»

Da Elaine igjen hørte barna sine si så vonde ting, kjente hun det som et lynslag. Hun ble stående stum.

Hun hadde ikke sovet hele natten fordi hun hadde passet på Vera og feberen hennes. Likevel var hun ingenting i deres øyne, målt mot Emily som bare foret dem med godteri.

En ubeskrivelig kulde krøp opp fra føttene hennes. Rommet ble utydelig. Synet flimret, som om luften var full av grå sludd.

Før kvelden falt på, runget tvillingenes krangling gjennom stua igjen.

«Jeg vil se Emily! Jeg vil dra nå!»

Vera satt på teppet. Kosedyret hennes var blitt helt skjevt av det harde grepet.

«Det er mammaen din sin skyld. Hvis du ikke hadde stoppet oss fra å gå ut, hadde vi allerede vært hos pappa!»

Julius sto like ved, med små bryn trukket sammen. «Akkurat! Hvis du ikke hadde holdt oss tilbake, hadde vi sittet på et fly nå. I stedet sitter vi fast her med deg!»

Elaine kom akkurat inn med varm melk da hun hørte det. Stegene hennes stanset midt i rommet.

«Viruset er så alvorlig der ute. Hvordan skulle vi i det hele tatt kunne dra?»

Hun satte melken på stuebordet og forsøkte å holde stemmen myk. «Drikk litt først. Ellers blir dere sultne.»

«Jeg vil ikke!»

Julius sparket i bordbeinet, og mesteparten av melken skvettet ut av koppen.

«Hvis du ikke hjelper oss å finne Emily, så spiser vi ikke! Vi vil heller sulte enn å røre noe du lager!»

Vera nikket med én gang, det lille ansiktet fullt av trass. «Ja! Ingen mat! Ikke før du tar oss til Emily. Nå!»

Da Elaine så tårene i øynene deres, kjente hun seg fullstendig maktesløs.

Elaine sa ingenting. Det gjorde Julius enda sintere.

«Jeg skulle ønske du ikke var mammaen min!»

Han stirret på henne, ansiktet rødt og varmt av raseri. «Hvis det ikke var for deg, hadde pappa giftet seg med Emily, og vi kunne vært med henne hele tiden!»

«Julius!»

Stemmen til Elaine spratt opp. Ansiktet hennes bleknet på et øyeblikk.

De samme ordene. For andre gang på én dag.

Ordene var som gift. Som en kniv rett inn i den mest sårbare delen av hjertet hennes.

Hun så på de to barna hun hadde risikert livet for å gi verden. Avvisningen i blikkene deres frøs henne mer enn smitten utenfor.

Plutselig var hun så utslitt at hun ikke engang orket å forklare.

Hjertet hennes ble kaldere for hvert sekund. Kulden spredte seg ut i armer og bein, som trekk gjennom en gammel leilighet.

Hun ble stående taus lenge, helt til gråten i stua langsomt stilnet.

Til slutt løftet hun hodet. Lyset i øynene hennes var helt sluknet.

«Greit.» sa hun lavt, med en uhyggelig rolig stemme. «Pakk sakene deres.»

Tvillingene stivnet. Gråten stoppet.

«Jeg ringer faren deres.»

Elaine snudde seg mot sofaen og tok opp mobilen. Fingrene hennes skalv fortsatt ukontrollert. «Jeg ber ham komme og hente dere.»