Kapittel 5

Etter de ordene satte hun seg i sofaen i den store stua. Fingeren hang lenge over skjermen på mobilen, som om den veide et tonn.

Det gikk et helt minutt før hun endelig trykket inn nummeret hun kunne utenat.

«Bip-bip» fra summetonen lød uvanlig skarpt i den tomme stua.

Da de så hva som var i ferd med å skje, sluttet de to ungene å bråke. De ble stående og vente, store i øynene, spent på hva som kom til å skje i Elaines telefonsamtale.

Det ringte og ringte, helt til hånda hennes begynte å dovne bort.

Til slutt ble det svar, og Arthurs utålmodige stemme kom gjennom. «Hva er det nå?»

Idet han snakket ferdig, kunne hun svakt høre Emilys myke stemme i bakgrunnen.

Elaine kjente det stramme seg i brystet. Pusten ble trang da hun sa: «Send noen for å hente Vera og Julius herfra.»

«Hva sa du?»

Stemmen til Arthur ble kald på et øyeblikk. «Har du sett hvordan det er ute? Du vil at ungene skal ut? Vera er så vidt blitt frisk etter feberen. Burde ikke du ta bedre vare på dem?»

«Det er de som forlanger å få se deg og Emily.»

Elaine var ikke like mild som tidligere. Det lå en skarp kant i måten hun snakket til Arthur på.

«Bare på grunn av det?»

I stemmen hans lå det irritasjon nok til å skjære i ørene. «Hva vet vel unger? Slutt å være urimelig, og ta dem med tilbake på rommet så de får roet seg ned.»

Akkurat da kom Emilys myke stemme inn på linja, som om hun prøvde å megle. «Arthur, lager jeg trøbbel for deg igjen? Kanskje jeg burde …»

«Ikke bry deg om henne.»

Arthurs tone ble straks mild. Men da han vendte seg tilbake mot Elaine, var stemmen like varm som islagt vann. «Selv sinne må tas i rett tid og sted.» Emily trenger meg nå. Pass ungene skikkelig.»

De siste ordene bar også med seg hvordan han skjermet Emily. Hånda til Elaine, den som holdt mobilen, stivnet et øyeblikk.

Et kaldt smil bøyde seg over leppene hennes, som en istapp i bitende vinterkulde.

«Arthur, hånd på hjertet: hvor mange ordentlige måltider har du spist sammen med ungene de siste fire årene? Da Vera ville at du skulle hente henne i barnehagen, sa du at du tok med Emily på en kunstutstilling. Da Julius var syk og trengte trøst fra faren sin, sa du at du måtte hjelpe Emily med problemer på atelieret …»

«Tar du opp gamle ting med vilje?»

Stemmen hans ble mørkere, lavere. Den var full av den typen sinne som kommer når noen føler seg urettferdig behandlet. «Situasjonen til Emily er ikke som andres. Det er helt riktig at jeg passer på henne. Har ikke du alltid vært der for ungene?»

«Trenger ikke barn faren sin også? Hver gang de trengte deg, var du hos Emily …»

«Nok!»

Arthur avbrøt henne igjen, midt i setningen.

Tålmodigheten hans var brukt opp.

Elaine ble stille. Hun følte seg tom, helt utslitt.

Hun sa bare det som var sant. Likevel gjorde det ham bare mer fast bestemt på å forsvare seg selv. Skammen hans trengte seg ut som irritasjon.

Når ungene hadde høy feber midt på natta, var det hun som bar den ene. Og hun som holdt den andre i hånda mens de hastet av gårde til legevakta gjennom mørket, med gatelysene som kalde prikker i vinterdisen.

Når de ble kresne og dyttet tallerkenen vekk, var det hun som sto ved kjøkkenbenken og fikk hverdagen til å gå rundt. Hun lagde forskjellige, næringsrike måltider. Om og om igjen.

Og han? Han brukte enten Emily som unnskyldning for å slippe unna familien. Eller så sa han at han skyldte noen en tjeneste, at han måtte «gjøre opp», og derfor ikke kunne være der for partneren sin og barna deres.

Alle disse årene hadde hun alene tatt seg av ungene, med hele seg.

Arthur ante knapt hvordan det hadde vært. Men idet hun ba ham hente dem, hadde han likevel frekkhet nok til å legge skylda på henne. Som om det var hun som ikke strakk til som forelder.

Det var til å le av.

Bare at hun var så sliten at hun ikke orket å krangle. Noen ting ble rett og slett matte når de måtte sies for mange ganger. Selv i hennes eget hode mistet ordene farge. De ble tomme.

Likevel var hun så utslitt at hun ikke orket å gå inn i en krangel. Noen ting ble rett og slett kjedelige, selv i hennes eget hode, når de ble dratt fram og gjentatt for mange ganger.

Idet beskjeden om at overføringen var fullført lyste opp på skjermen, lente Elaine seg mot mobilen og sa: «Jeg har sendt deg lydopptaket. Du kan høre selv. Det er barna som vil finne Emily. Jeg har ikke presset dem til noe.»

Arthur åpnet videoen med en gang. Men jo mer blikket hans løp over skjermen, desto strammere trakk han brynene sammen.

Stemmen hans slo hardt gjennom telefonen, mettet av overlegenhet. «De ungene er bare fire år gamle. Hva i all verden skjønner de? Har du bevisst fått dem til å si sånt?»

Så skiftet Arthur spor. «Prøver du å få meg hjem igjen?»

«Jeg …»

Elaine rakk knapt å starte før Arthur avbrøt henne igjen. «Jeg kan ikke dra herfra nå. Emilys foreldre døde på grunn av meg. Med en så farlig sykdom—vil du at hun også skal dø?»

Plutselig, som om han kom på noe, la han ekstra trykk på ordene: «Dessuten har Emily og jeg et helt uskyldig forhold. Jeg tar meg av henne av takknemlighet. Ikke la deg lure av tabloidenes løse rykter, og ikke fyll barna med slikt.»

Emilys milde stemme kom inn på linja igjen, som om hun forsøkte å megle. «Arthur, ikke krangle med Elaine. Det er min feil at jeg ba deg følge meg hit. Dra og vær med barna.»

«Det er hennes feil, ikke din.»

Arthur, som nettopp hadde levert en hel tirade av kritikk, ble øyeblikkelig mykere i stemmen. Samtidig vokste irritasjonen han rettet mot Elaine, som om den doblet seg.

Alt var allerede innviklet nok. Likevel var Emily omtanke nok til å si at han skulle prioritere barna.

Elaine, barnas mor, var ikke i nærheten av å være like fornuftig som Emily.

Han tok seg av Emily for å betale tilbake en livsgjeld. Kunne Elaine ikke tåle engang det?

Han forsto ikke hva hun laget så stort nummer av. Og attpåtil ville hun sende barna bort nå, av alle tider.

Mens Arthur fortsatte å insistere på «et forhold uten noe galt» fra den andre enden av linja, hadde Elaine allerede flyttet mobilen litt bort fra øret.

Det slo henne plutselig hvor meningsløst det var.

Som å slå i lufta—all kraften bare forsvant.

Gjennom årene hadde hun hørt de ordene utallige ganger.

Hver gang trodde hun på ham. Hver gang lurte hun seg selv.

Men nå ville hun ikke fortsette med skuespillet.

Uten at hun kunne stoppe det, blafret minnene tilbake til Veras videosamtale med Emily i går kveld.

Det kyssemerket på halsen hennes—det kom hun aldri til å glemme.

Og hun kom heller ikke til å tro på Arthurs påstander om uskyld.

Når hun så tilbake på det nå, kjente hun bare en bitter latter i seg.

I samme øyeblikk husket Elaine da hun var tjue, og Hazel Clark hadde klamret seg til opptaksbrevet til masterstudiet og grått: «Elaine, du er jo helt sprø! Dr. Harris’ datter skal ikke sitte fast på et kjøkken.»

Den gangen hadde Elaine smilt enkelt, litt naivt, mens hun strøk over den runde ringen som nettopp hadde funnet plass på fingeren hennes. «Jeg gjør det fordi jeg elsker ham.»

Elsket ham nok til å låse moren, Kathy Harris, sitt forskningsmateriale inn i en safe. Elsket ham nok til å bla i kokebøker hver dag og meisle inn rollen som fru Smith i hverdagen sin.

Hun kunne ha stått i et laboratorium og kjempet mot virus.

I stedet sto hun her. Hun strevde med barnas mellommåltider og en mann som kom hjem sent.

Det var fullstendig meningsløst.

Lyden fra den andre siden fortsatte, og da Arthur merket at hun ikke svarte, hevet han stemmen. «Hører du hva jeg sier? Emily og jeg er—»

«Mm.»

Elaine svarte lavt og avbrøt ham, uten å ville dvele mer ved gårsdagens merke.

«Vi kan la resten være usagt. Men barna vil finne deg. Gjør det du mener er riktig.»

Arthur ble stille et øyeblikk, som om han ikke hadde ventet den reaksjonen. Tonen hans ble litt mildere. «Jeg kan ikke det …»

«Og så.»

Elaine avbrøt igjen. Hun så på det varme sollyset utenfor vinduet, mens hjertet sank helt ned i henne.

«La oss skilles.»