Kapittel 2
GIFT MED MR. RIGHT (MMR)
#02
TRE MÅNEDER TIDLIGERE
"Ciara, våkn opp," ropte mamma fra den andre siden av rommet.
"Vær så snill, la meg sove litt til. Jeg har hodepine," løy jeg.
"Jeg sa våkn opp," sa hun sint og ristet meg voldsomt. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å stå opp som hun krevde.
"Greit, jeg er oppe," sa jeg og skyndte meg til badet for å dusje, deretter gikk jeg ned for å lage frokost.
"Frokosten er klar," ropte jeg etter å ha dekket bordet. Alle samlet seg rundt og satte seg. Det ser ut til at alle er hjemme i dag.
Jeg gikk opp til rommet mitt og tok vesken min, så skyndte jeg meg ned for å gå da mamma ropte på meg.
"Hvor skal du?"
"Til jobb. Jeg er allerede sen," sa jeg til henne.
"Du ville ikke vært det hvis du våknet tidligere," sa hun og sendte meg et skarpt blikk før hun fortsatte å spise.
"Jeg hadde en stressende dag i går og kom sent hjem, så jeg måtte sove ut," forklarte jeg, men det virket som jeg snakket til meg selv for hun fulgte ikke med på hva jeg sa.
"Hvorfor finner du deg ikke bare en rik mann og får et bedre liv? Jeg antar at du liker å se oss lide i denne rønna," fnyste tanten min.
"Ikke start med Ciara. Hun snakker alltid om hvor fantastisk mannen hennes skal være," sa mannen hennes mens hun fniste.
"Jeg går nå," sa jeg til dem mens jeg gikk ut.
De tror jeg bare skal gifte meg med hvem som helst som kommer min vei.
Jeg vet at jeg har blitt voksen og at jeg ikke blir noe yngre, men jeg vil fortsatt ikke skynde meg inn i noe og så skynde meg ut igjen.
Jeg er en dame med prinsipper.
Mitt navn er Ciara Smith. Jeg er 22 år og den eneste datteren til foreldrene mine.
Jeg kommer fra en fattig familie. Mamma eier en lokal restaurant og pappa er en enkel mekaniker.
Familien min har vært gjennom mye. Broren min mistet jobben og siden han ikke hadde noe annet sted å gå, endte han opp hos oss med kona si som virkelig vet hvordan hun skal ødelegge dagen min.
Jeg jobber på en lokal radiostasjon. Jeg har alltid funnet uendelig glede i å være bak en mikrofon og si inspirerende ting til folk.
Jeg ankom jobben og åpnet døren.
"Morgen, C."
Jeg snudde meg for å se på personen som ønsket meg god morgen.
"Darren. Å, hei," vinket jeg og ga et lyst smil.
"Hallo. Hvordan har du det?"
"Jeg har det bra," svarte jeg, uten å vite hva mer jeg skulle si.
Darren har alltid vært en nær venn av meg siden jeg begynte å jobbe her. Jeg har merket at han har et mykt punkt for meg. Jeg mener, en forelskelse, for å si det pent. Selv om han har bedt meg ut flere ganger, har jeg alltid gitt ham unnskyldningen at jeg ikke var klar.
"Ciara, du må jobbe med disse dokumentene," sa han og ga meg noen mapper som jeg gjennomgikk.
"Hvis du imponerer fyren, kan du skrive din egen," la han til.
"Er det sant?"
"Ja, det er sant," sa han.
"Så jeg håpet at vi kunne gå et sted eller kanskje gjøre noe," spurte han.
"Jeg beklager, men..."
"Nei," avbrøt han meg. "Det er greit, Ciara, jeg forstår," var alt han sa før han gikk bort. Jeg vet at det bare er en uskyldig date, men jeg kan ikke hjelpe det. Jeg vil ikke at han skal tro at jeg begynner å like ham eller har følelser for ham.
Jeg satte meg ned på det lille kontoret mitt og begynte å jobbe. Etter å ha levert papirene mine, tok jeg vesken min og dro hjem.
Jeg stoppet ved matbutikken for å kjøpe noen ting til middag. Så dro jeg hjem.
Jeg ankom og begynte å lage middag til familien da jeg hørte en banke på døren. Jeg skyndte meg å åpne den.
"Velkommen, mamma," hilste jeg, men hun nikket bare.
"Kom ikke pappa med deg?" spurte jeg, men hun ignorerte meg og gikk inn i huset. Etter å ha hvilt seg på sofaen, snudde hun seg mot meg og sa:
"Nei, han jobber fortsatt. Ta med litt mat til ham når du har servert hele familien." Jeg nikket og gikk tilbake til kjøkkenet. Noen ganger begynner jeg å lure på om denne kvinnen virkelig er min mor. Hun snakker til meg som en mester som snakker til en vakthund.
Jeg prøver mitt aller beste å jobbe hardt og støtte familien med den lille inntekten jeg har. Er ikke det nok til å elske meg?
Jeg ble ferdig med matlagingen og serverte middagen på bordet, jeg pakket litt til pappa og puttet det i vesken min.
"Jeg går nå," sa jeg til henne.
"Jeg begynner å lure på hvordan jeg skal betale alle disse gjeldene. Det kveler meg," snakket hun til seg selv. Jeg ristet bare på hodet og gikk bort.
Jeg tok en drosje og kjørte til pappas verksted. Noen kvartaler nedover gaten. Da jeg ankom, merket jeg oppstyret som kom fra innsiden.
Jeg presset meg frem for å se hva som skjedde.
En kjekk ung mann skrek til pappa. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det virker som om pappa ødela noe i bilen hans. Det var en av de blankeste og mest glitrende tingene jeg har sett i hele mitt liv, og jeg er sikker på at den er ganske dyr også. Pappa prøvde å be om unnskyldning, men det virket ikke som om han ville høre på det.
"Jeg bryr meg ikke hva du gjør, men du må erstatte denne bilen med en gang," sa han til pappa, som allerede svettet nervøst.
"Jeg er virkelig lei meg. Det er helt min feil."
"Kom deg vekk fra trynet mitt, din idiot. Du er bare en lavtstående som bor i slummen. Du er et udugelig menneske. Du ødela bilen min, og det eneste du sier er unnskyld?" Han spyttet.
Pappa sto bare der og stirret på ham. Hvis han kunne tåle alle fornærmelsene, så kunne ikke jeg. Jeg tok en stein og kastet den på bilen, og knuste frontruten.
"Hva i... " Han begynte før han snudde seg mot meg.
"Er du gal?"
"Mellom oss to, hvem ser mest gal ut? Hvordan våger du å fornærme faren min selv når han sa unnskyld?" Jeg ropte til ham. Han sendte meg et iskaldt blikk.
"Jeg antar at du har mistet manerene dine, unge dame."
"Det er tydelig at du har det. Du kalte faren min udugelig, ikke sant? La meg vise deg hvordan udugelige folk ser ut," sa jeg og plukket opp en håndfull gjørme og kastet den på ham.
Han gispet.
"Min smoking!"
"Neste gang, pass munnen din. Jeg antar at foreldrene dine ikke lærte deg skikkelige manerer før de lot en løshund som deg vandre langt hjemmefra."
"Du kommer til å angre på dette, det lover jeg," truet han og satte seg inn i bilen sin.
"Er du ok, pappa?" spurte jeg og prøvde å holde ham, men han dyttet meg bort.
"Din ubrukelige unge. Har du noen anelse om hva slags tull du nettopp gjorde? Hvem ba deg blande deg inn?" spurte han.
"Pappa, han såret deg."
"Ikke våg å kalle meg faren din. Jeg kan aldri være far til en jente som ikke bringer annet enn uflaks til familien. Du er gammel nok til å gifte deg, men i stedet går du rundt og prøver å ødelegge min eneste inntektskilde."
"Jeg er lei meg, pappa," ba jeg mellom hulkene.
"Gå, Ciara. Jeg håper du har gjort nok skade nå," sa han.
Jeg gikk tilbake og tok en taxi hjem. Jeg kom hjem og gikk forbi mamma, og løp til soverommet mitt uten å svare på ropene hennes.
Jeg falt til gulvet og gråt bittert.
Hvorfor hater de meg så mye? Min egen familie behandler meg som en fremmed.
Så nå er jeg uflaks selv når jeg forsvarte ham.
Er det hvor mye han hater meg.
Etter å ha grått, gikk jeg til sengs, og noen minutter senere sovnet jeg...
.
Jeg våknet neste morgen, men bestemte meg for å holde meg unna alles saker. Jeg vet ikke hvorfor de hater meg, og jeg kan ikke tvinge dem til å like meg heller.
Jeg gikk til kjøkkenet, og etter å ha bundet håret i en hestehale, begynte jeg å lage frokost.
Da jeg var ferdig, serverte jeg det på bordet og gikk til rommet mitt. Jeg brydde meg ikke om å rope dem ned til frokost. Hvorfor skulle jeg det i utgangspunktet? Hvis det blir kaldt, så får de spise det som det er.
Jeg noterte noen ting i notatboken min, og akkurat da hørte jeg fottrinn. Det ser ut som de skal spise.
Da jeg var ferdig, puttet jeg boken i vesken min og gikk til kjøkkenet for å vaske opp og spise frokosten min. Jeg har alltid spist på kjøkkenet fordi jeg ikke føler at jeg hører hjemme ved bordet, ikke med måten jeg blir behandlet i dette huset.
Etter det tok jeg en dusj og kledde meg for jobb, så tok jeg vesken og plasserte den på skulderen og tok på meg støvlene.
"Hvor skal du?" spurte kvinnen som jeg trodde var min mor.
"Jobb," svarte jeg uten å se på henne.
"Har du spist?" spurte hun, men jeg nikket bare.
"Ciara, jeg snakker til deg."
"Du har aldri brydd deg om noe jeg sier, så hvorfor plager min stillhet deg nå? Du liker at jeg er stille, og jeg prøver å gjøre nettopp det."
"Snakker du til meg på denne måten?"
Jeg snudde meg mot henne. "Jeg har alltid blitt sett på som uflaks i dette huset, ikke rart at ingen liker meg, men ikke bekymre deg, jeg skal prøve å holde meg unna dere alle fra nå av, ok? Ha det, og ikke glem å lage middag, jeg kommer sent hjem i kveld," sa jeg og gikk bort.
Jeg gadd ikke å se tilbake, og jeg angret aldri på det jeg sa. Hvis de ikke liker meg, kan jeg virkelig ikke tvinge dem til det.
Jeg håper alt ordner seg med de folkene jeg kaller familien min.
Jeg måtte gå siden jeg ikke hadde nok penger til å betale en taxi. Jeg sukket med en gang han stoppet og betalte ham pengene, så gikk jeg inn for å begynne den daglige jobben...
