Kapittel 14 Min kone er så søt
"Familien din er ganske interessant," sa Howard med et lurt smil.
Diana fnyste, øynene hennes kalde og fjerne.
Howard møtte Dianas skarpe blikk og spurte rolig: "Så, hva er ditt neste trekk?"
Han hadde ikke fått med seg detaljene fra telefonsamtalen, men ut fra Dianas uttrykk kunne han gjette hva som foregikk.
Med tanke på Dianas plan om å ta ned Getty-familien, smilte Howard.
"Det er nok, jeg går ikke tilbake!" erklærte Diana, og bestemte seg for at Lauras skjebne ikke var hennes bekymring.
Diana stirret på den tause telefonen, øynene hennes iskalde.
I dette livet ville hun ikke la Getty-familien slippe unna lett.
Neste dag sto Diana opp tidlig.
Etter en urolig natt måtte hun besøke Sophia med mørke ringer under øynene.
"Diana, har du ikke sovet godt?" spurte Sophia, og la merke til de mørke ringene.
Diana ristet på hodet med et smil. "Bestemor, jeg er bare ikke vant til det nye stedet ennå. Det går over om noen dager."
"Greit. Jeg skal få Amelia til å lage litt suppe til deg. Drikk litt, og hvis du ikke har noe annet å gjøre, ta en lur."
"Okay," nikket Diana lydig.
Så, som om hun husket noe, sa Diana: "Men bestemor, jeg har noe jeg må gjøre i dag og må ut."
"Greit, gå du. Bare kom tilbake tidlig og vær forsiktig," sa Sophia, uten å spørre om detaljer, men minnet Diana på å komme tidlig hjem.
Da hun så den ekte bekymringen i Sophias øyne, følte Diana en varme i sitt ellers kalde hjerte.
"Ikke bekymre deg, bestemor. Jeg kommer tidlig tilbake," lovet Diana med et smil.
Etter å ha fullført en bolle suppe under Sophias våkne øye, tok Diana en kort lur før hun dro ut.
Da hun forlot Spencer Villa, dro Diana rett til antikvitetsbutikken.
"Frøken Getty, du er her," hilste Joshua henne varmt. "Jeg har alt du ba om."
Etter å ha takket ham, gikk Diana inn i verkstedet og begynte å restaurere et gammelt maleri.
Dagen fløy forbi mens hun jobbet. Da hun endelig la fra seg penselen og gned de såre skuldrene, sjekket hun telefonen.
Hun hadde tilbrakt hele dagen i butikken, og telefonen viste over et dusin ubesvarte anrop fra Howard og Sophia, noe som ga henne hodepine.
Hun hadde vært så oppslukt i arbeidet at hun mistet oversikten over tiden, og Sophia måtte være bekymret.
Diana pakket raskt vesken sin og skyndte seg ut av verkstedet.
"Herr Thomas, maleriet er ferdig. Som vanlig, overfør betalingen til bankkontoen min," sa hun før hun hastet ut av butikken.
Heldigvis var butikken ikke langt fra Spencer Villa. Hvis hun tok en drosje, kunne hun være tilbake innen en time.
Med denne tanken tok Diana frem telefonen for å bestille en drosje.
"Diana!" En kjent, men fremmed stemme ropte bak henne. Før hun kunne reagere, grep noen håndleddet hennes.
Diana snudde seg med et kaldt uttrykk, mot et noe kjekk og velstelt ansikt.
En gang hadde dette ansiktet forvirret henne og fått henne til å forelske seg.
Nå ga det henne bare avsky.
"Slipp!" Dianas stemme var iskald.
I stedet for å slippe, strammet Robert grepet om Dianas håndledd.
"Diana, hør! Laura trenger deg nå. Kom tilbake med meg!"
"Hun trenger bare nyren min." Diana fnyste. "Robert, hvis du bryr deg så mye om henne, hvorfor gir du ikke henne nyren din? Hun ville vært lykkeligere."
Da han hørte det, ble Robert blek i ansiktet. "Diana, hva slags tull snakker du om? Du er Lauras søster; det er bare din nyre som passer for henne."
Diana brøt plutselig ut i en hysterisk latter. "Robert, du gjør meg kvalm!"
"Diana..."
"Ikke si navnet mitt, det er motbydelig!" ropte Diana til Robert, med røde øyne. "Slipp meg, din drittsekk!"
Dianas sinte utbrudd fanget oppmerksomheten til forbipasserende. Panisk fryktet Robert at Diana ville si noe pinlig, så han prøvde å dra henne bort.
Diana prøvde sint å få Roberts hånd av seg, men styrkeforskjellen mellom menn og kvinner var tydelig, og hun klarte ikke å rive seg løs.
Akkurat da Robert skulle tvinge Diana inn i en svart bil, skremte en plutselig høy lyd de omkringstående tilskuere. De så i forbauselse mens Howard, med et kaldt uttrykk, nærmet seg Diana og Robert, slo Robert lett ned og beskyttet Diana bak seg.
Diana blunket, og så på den brede ryggen som beskyttet henne, hjertet hennes begynte plutselig å slå ukontrollert.
Hun holdt seg hardt til brystet, kinnene hennes ble røde.
"Howard?" hvisket Robert.
I Smaragdbyen visste alle hvem Howard var, byens rikeste mann, beundret av mange sosietetsdamer.
På grunn av dette var Robert sjalu på Howard.
Da han så Diana bli beskyttet av Howard, flammet Roberts sjalusi opp, og han kunne ikke la være å snakke giftig, "Mr. Spencer, dette er en familiesak. Vennligst ikke bland deg inn."
"Din familiesak?" Howard hevet et underholdt øyenbryn. "Du oppførte deg upassende med min kone offentlig. Hvordan er ikke det min sak?"
Ved disse ordene ble ikke bare Robert, men også de nysgjerrige tilskuerne målløse. Ingen hadde hørt at Howard var gift.
Roberts ansikt ble blekt av sinne, knyttnevene hans var så hardt knyttet at knokene knaket. "Du lyver! Diana er fortsatt min forlovede. Hvordan kunne hun være med noen som deg!"
Howard hevet et øyenbryn, uten å skjule hånen i øynene.
"Elskling," kalte Howard plutselig mykt.
Før Diana rakk å reagere, ble midjen hennes grepet, og Howards dominerende, varme pust omsluttet henne.
De tett lukkede tennene hennes ble brutt opp av Howards kraftige kyss, tungen hans invaderte munnen hennes, tok pusten hennes.
"Slipp meg!" Diana kjempet imot.
Etter det som føltes som en evighet, slapp Howard endelig Diana, øynene hennes var fuktige, kinnene og øyekrokene røde, leppene hovne og innbydende.
"Elskling, du er så søt," mumlet Howard, ga Dianas lepper et lett kyss før han vendte seg mot den bleke, vantro Robert.
(Jeg er forfatteren av denne boken. Takk for all kjærlighet og støtte! Det kommer en reklame nå. Jeg håper dere kan se den tålmodig, eller vurdere å abonnere for å fjerne reklamene, fordi de kommende kapitlene er virkelig spennende. Stol på meg, dere må definitivt fortsette å lese!)
