Kapittel 7: Katrina

Da vi gikk inn i kantina mens jeg holdt Miles i hånden, kunne jeg ikke unngå å legge merke til stillheten i rommet. Hvert bord i kantina var fullt bortsett fra ett, og før vi kom inn i rommet, hadde lyden vært høy og munter, full av elever som diskuterte sine kommende timer, men i det øyeblikket vi kom inn, ble alt stille. Jeg klemte nervøst Miles' hånd, og han svarte med å løfte hånden min opp til leppene sine og gi den et forsiktig kyss. Beckett og Aphelion gikk inn rett bak oss, og jeg hadde fortsatt ikke sett Samael denne morgenen, ikke at jeg lette etter ham.

"Aphelion!" kom det hysteriske ropet fra en kvinne som så ut til å være i tidlig til midten av tjueårene. Kvinnen som løp mot oss hadde ravnsort hår og øyne som eføy. Øynene hennes var tungt innrammet med svart eyeliner, og leppene malt blodrøde. Hun kom løpende mot Aphelion med armene vidåpne og kastet seg over ham, viklet armene rundt halsen hans og beina rundt midjen hans. Hun lente seg inn for et kyss, men Aphelion snudde hodet til venstre, slik at leppene hennes landet på kinnet hans. Det virket som om hele kantina gispet i kor.

"Ah Hilda, ehh hei," sa Aphelion og satte jenta på bakken. Hun ga ham et forvirret blikk, men sa ingenting mens hun så skeptisk på ham.

"Dette er Katrina," sa Aphelion og tok meg fra Miles for å introdusere meg for Hilda.

Hilda så meg opp og ned og virket uimponert, men hun var fortsatt høflig nok til å introdusere seg selv for meg. "Hilda, Lynets hus, Halvgud, Datter av Tor." Så sneerte hun til meg mens hun viklet hendene rundt Aphelions armer, "Trolovet med Aphelion, Arving til Himmelriket."

Jeg kunne ikke la være å fnise av hennes besittende natur, selv om innsiden min rumlet av sjalusi.

"Eh Hilda..." begynte Aphelion å si mens han gned seg i bakhodet, men jeg avbrøt ham. Dette var min første konfrontasjon foran skolen. Jeg ville at de skulle vite at jeg ikke var noen man kunne kødde med.

"Hyggelig å møte deg, Hilda," sa jeg med det falskeste smilet jeg kunne frembringe. "Det er en glede å møte deg. Jeg er Katrina, som du allerede vet, ughh Hus Ukjent, Gudestatus Ukjent, Foreldrestatus igjen ukjent. Makan til Aphelion." Jeg rakte ut hånden som om jeg ventet på at hun skulle håndhilse.

"Makan," hørte jeg folkemengden hviske. "Når skjedde dette?" "Hvor fant de henne?" "Hvordan kan huset hennes være ukjent, må man ikke vise kraft for å komme til Gudommelige Akademi?"

"Hør her, Katrina," sa Hilda og stirret på meg mens hun plasserte hånden på hoften, hennes holdning tydelig viste hennes snobbete personlighet nå, "Du kan være Aphelions nyeste lekekamerat, men du vil aldri bli hans skjebnebestemte makan. En Gud kan ikke være bestemt til å ha en ingen som makan."

Aphelion prøvde nok en gang å gripe inn, jeg hadde ikke kjent ham lenge, men jeg kunne se lynet virvle i de grønne øynene hans, som avslørte hans oppbygde raseri. "Hør her, Helga," sa jeg, med vilje forvrengte navnet hennes, "Du kan være Aphelions 'Trolovede', men vi får se hvem sin seng han varmer i natt."

Jeg så hvordan raseriet avtok i Aphelions ansikt, erstattet av et bredt smil. Jeg kunne ikke la være å le stille av reaksjonen hans, det var som om jeg nettopp hadde gitt en hund et bein. Jeg snudde meg bort fra Hilda og begynte å gå mot midtbordet, mine menn fulgte etter meg, og etterlot Hilda med munnen vidåpen.

"Vel, det var underholdende," sa Beckett, "Ingenting som frokost og et show."

Jeg himlet med øynene til ham, stol på Beckett til å dempe situasjonen. Selv om jeg bare hadde kjent guttene i mindre enn en dag, hvis man ikke teller Miles, begynte de allerede å vokse på meg, og jeg likte deres individuelle personligheter.

"Så er det noen flere trolovede eller sinte kjærester jeg må håndtere i dag?" spurte jeg ingen spesielt.

Miles satte kaffen han drakk i vrangstrupen, Beckett brøt ut i latter, mens Aphelions kinn ble røde.

"Det er Miles' jenter du må bekymre deg for," sa Beckett endelig da han sluttet å le. "Han er noe av en playboy. Jeg har bare hatt to virkelig seriøse forhold, og begge fant sine skjebnebestemte. Stakkars Aphelion har vært stuck med Hilda siden hennes fødsel, og de har vært av og på."

"Playboy, huh?" spurte jeg og snudde meg mot Miles.

Han lo litt brydd som svar. "Jeg ville ikke akkurat kalle meg en playboy."

"Å, og hva ville du kalle deg selv?" spurte jeg mens jeg lente meg nærmere ham med et ertende smil.

"Hmm." Han humret og strøk seg på haken. "Jeg antar at du kan kalle meg en ekspertelsker."

"Kom deg ut herfra!" sa jeg og dyttet ham lekent, før jeg snudde meg og lente meg over bordet, med all oppmerksomhet rettet mot Aphelion. "Så fortell meg, Sparky, hvorfor er du og dronning B forlovet?"

"Sparky?" spurte Aphelion og ga meg et lite fornøyd blikk. "Og det riktige spørsmålet er hvorfor vi var forlovet, nøkkelordet er var, i fortid."

"Hilda ser ikke ut til å være enig," sa jeg og stirret på den sinte kvinnen ved bordet hennes på andre siden av rommet. "Hvis blikk kunne drepe, ville jeg vært død tusen ganger."

"Vi kan si at Hilda ikke leker godt med andre, spesielt hvis hun tror noen invaderer hennes territorium," svarte Aphelion og strakte hånden over bordet for å prøve å ta min.

"Og jeg invaderer?" spurte jeg Aphelion mens jeg skjøv hendene mine av bordet og ned i fanget.

"Prinsesse, du kunne aldri. Din plass er rettmessig ved min side. Du ble skapt for meg, akkurat som jeg ble skapt for deg," sa Aphelion, med øynene bedende om tilgivelse for hva som nettopp hadde skjedd.

"Skapt for oss," brøt Beckett inn, mens Miles nikket enig. "Du trenger ikke å unnskylde deg for noe, Sparky, det som skjedde i fortiden kan bli der. Alt jeg virkelig vil vite er hvorfor forlovelsen."

Aphelion sukket mens han gned hånden mot tinningen. "Det er en lang forklaring," mumlet han.

Jeg kunne se at han virkelig ikke ønsket å snakke om det, men jeg kunne ikke se for meg å forfølge et forhold med Aphelion før jeg visste mer om denne forlovelsen og årsaken bak den.

"Det er egentlig ikke en så lang historie," sa Beckett og trakk på skuldrene. "Aphelions far ønsket å styrke sitt grep om Himmelriket. Mens Zeus for tiden er den sterkeste guden som behersker himmelens kraft, er Thor rett bak ham i styrke, og Baal rett bak ham igjen. Baal har også en sønn, og Zeus var redd for at Thor og Baal ville forene seg gjennom sine barns ekteskap, så Zeus inngikk en avtale med Thor; dermed kom forlovelsen i spill."

Aphelion grimaserte. Jeg kunne se at denne praten om faren hans gjorde ham ukomfortabel.

"Og hvis du ikke gjennomfører forlovelsen?" spurte jeg Aphelion og strakte meg over bordet og strøk hånden hans, og nøt gnistene som løp opp armen min da jeg rørte ved ham.

"Så lenge grunnen er deg, vil jeg være i orden. Du er min ene sanne sjelevenn. Ingen, ikke engang de høye gudene selv, kan oppheve et sjelebånd, og dessuten ville du sikre tronen til alle fire riker og forene dem som ett," svarte Aphelion, og fanget hånden min i sin.

"Ingen press, ikke sant?" spurte jeg spøkefullt, og prøvde å lette på stemningen igjen.

En høy klokke kimte, og alle mennene sukket samtidig.

"Er det allerede tid for første time å starte?" spurte jeg, og følte meg nervøs igjen.

"Jepp," svarte Beckett, og samlet sammen veskene mine for meg. "Hva er din første time for dagen?"

"Uhh.. Engel- og demoni-studier," svarte jeg mens jeg tok timeplanen ut av vesken min.

"Ah, ser ut som du vil se Samael i dag likevel," svarte Beckett. "Aphelion og jeg vil vise deg veien. Det er nær vår sparringstime."

Jeg kjente magen begynte å knyte seg, nervene mine var nå en bunt av angst. Flott, ikke bare skulle jeg delta på min første time på Divine Academy, men jeg skulle gjøre det med den ene sjelevennen som ikke ser ut til å tåle meg.

"Det vil gå bra," sa Miles og reiste seg fra setet ved siden av meg. "Samael er ikke vant til hengivenhet. Han vokste opp i underverdenen."

Jeg rullet med øynene. "Han virket ganske søt til å begynne med."

"Vi er alle påvirket av deg på våre egne måter," svarte Miles og lente seg inn og ga meg et raskt kyss. "Å, og jeg ser deg senere i sparring," sa han og hevet øyenbrynene til meg mens han gikk ut av kantinen mot sin første time for dagen.

"Så," sa Aphelion da vi forlot kantinen og gikk mot min første time for dagen, "prøvde du bare å terge Hilda, eller mente du det seriøst om at jeg skulle sove i sengen din i natt?"

"Vel, vi får se, Sparky. Hvis du er en snill gutt eller ikke," svarte jeg forførende mens jeg gikk foran ham og ved siden av Beckett.