Kapittel trettiåtte

Jackson

Skogen føles feil.

Ikke bare stille. Feil. Som om noe holder pusten. Som om trærne lytter. Som om snøen selv husker hva som skjedde her.

Vi beveger oss i en tett linje gjennom de frostdekkede grenene, kulden biter i ansiktene, hendene og lungene våre. Sola er oppe, men det føles som om den ...

Logg inn og fortsett å lese