Kapittel ni

Dallas

En uke går, men det føles ikke som tiden beveger seg fremover. Det føles som den samme dagen, som strekker seg og strekker seg til den er tynn nok til å revne. Jeg våkner hver morgen og forventer at noe skal være annerledes, som om jeg kanskje, hvis jeg blunker hardt nok eller sover lenge no...

Logg inn og fortsett å lese