Kapittel tjueseks

Cheyenne

Jeg våkner redd.

Ikke den skarpe, blendende panikken som rev gjennom meg i går kveld, men noe roligere og mer lumsk, noe som surrer under huden som om kroppen min ikke har akseptert at morgenen betyr trygghet. Øynene mine åpner seg sakte, taket kommer i fokus, bleke fliser og mykt sykehusl...

Logg inn og fortsett å lese