Kapittel trettifire

Dallas

Morgenen treffer soverommet mykt, det grå vinterlyset siver gjennom persiennene som om det prøver å ikke forstyrre oss. Lyset i gangen står fortsatt på fra i går kveld, en svak stripe under døren som får rommet til å føles mindre som en hule. Jeg hater at jeg er takknemlig for det, hater at ...

Logg inn og fortsett å lese