Kapittel 3 Veldig bra

XAVER

Kvinnen snakker engelsk på et grunnleggende nivå, men hun kan snakke kroppsspråk som om det er hennes morsmål.

Tidligere i kveld, eller rettere sagt i går, hadde forretningspartnerne mine dratt meg med til en klubb for å feire avtalen vår. Og der fant jeg Blondie—med sin flotte kropp og enda flottere ansikt.

Jeg gikk bort og introduserte meg selv på mitt skoletyske.

Hun lo. Venninnene hennes også.

Hun fortalte meg navnet sitt. Jeg glemte det straks. Når man har så mange som jeg har, blir navn og ansikter lett borte i oversettelsen.

En av venninnene hennes hadde googlet meg. Med alle ooh-ene og aah-ene og de beundrende blikkene, antok jeg at de hadde funnet navnet mitt på listen over de fem rikeste under tretti. Jeg pleier å ligge på andre eller tredje plass. Det avhenger av hvordan det går med sosiale medie-gigantene på børsen den dagen.

Blondie viste interesse før hun fikk vite om statusen min, men etter at venninnene hennes informerte henne, tok hun det et steg videre.

Da vi var ferdige med småpraten og drinkene, ledet hun meg til det kjønnsnøytrale toalettet. Der, i en plettfri bås malt i beroligende lilla, sugde hun meg tom.

Så ba hun om mer.

Så snart vi kom til leiligheten hennes bak den tidligere Berlinmuren, ga jeg henne det hun ville ha. Om og om igjen, og enda en gang.

Siste gang på det harde tregulvet hvor hun falt sammen etter å ha skreket ut orgasmen sin.

Nå som hun har sovnet, er det på tide for meg å dra.

Jeg trekker skjorten over hodet og fester beltet, så løfter jeg opp Blondie og legger henne forsiktig på de nå kalde lakenene. Når jeg stryker håret bort fra ansiktet hennes, kjenner jeg at hånden min blir fuktig.

Jeg må ha fått henne til å svette en del.

Ved berøringen min våkner hun nok til å gi meg et tilfreds smil før hun snur seg med et mykt sukk.

Hun vil ikke se det, men jeg gir henne et smil tilbake og slår av nattlampen hennes.

Måneskinnet som siver inn gjennom balkongen på soverommet hennes hjelper meg å manøvrere rundt. Jeg pakker henne inn med de mørkerøde teppene som delvis ble revet av under første runde, og som falt helt av under andre runde. Tredje runde hadde henne på alle fire, mens jeg ga henne det hardt bakfra, hoftene mine smalt mot hennes. Hun er heldig vi endte på gulvet for den siste runden.

Møbler har en tendens til å flytte seg og knekke når jeg har sex.

Månen gjemmer seg bak en sky, og øynene mine tilpasser seg det manglende lyset uten vanskeligheter. Jeg leter bare et øyeblikk før jeg finner skoene mine nær døren. Jeg tar dem med til det fjerne hjørnet av sengen hennes, og for ikke å forstyrre henne, setter jeg meg forsiktig ned og begynner å knyte lissene.

Jeg føler meg ikke dårlig for å ikke bli. For lenge siden fant jeg ut at å overnatte er for late tullinger. Det fører bare til løfter jeg nekter å gi. Hva er poenget med å utveksle meningsløse følelser når de ordene ikke vil holde sant i dagens lys?

Jeg er opptatt av å fortelle sannheten—i forretninger og i sengen. Jeg sier til en kvinne fra starten av at hun ikke bør regne med noe mer, og hvis hun ikke kan håndtere det, er det andre som kan og gjør det.

Med et fornøyd grynt, fullfører jeg, hopper opp og griper lommeboken fra nattbordet hennes. Uten å se meg tilbake, går jeg mot døren og lukker den forsiktig bak meg.

Heisen kommer raskt. Jeg går inn og trykker på knappen for kjelleren. Alt går bra—helt til jeg prøver å glatte håret. Det tungsindige uttrykket i ansiktet mitt speiler seg i den blanke messingflaten og dreper tilfredsheten jeg nettopp følte. Skylden som skyller over meg etter god, men meningsløs sex, invaderer meg som den alltid gjør etter disse møtene. Følelsene jeg opplever er fantastiske mens det står på, men etterpå er det alltid en plage.

Det var ikke alltid slik.

En gang hadde jeg mer.

En gang hadde jeg smakt kjærlighet.

Alt det forsvant da forloveden min dro.

Dette siste året, når jeg har orket å begynne på nytt, har intimitet stort sett bestått av ansiktsløse møter og å forlate i løpet av natten.

Og hvis det får meg gjennom, så er det greit.

Jeg smiler av rimets lille fornuft og tvinger de triste tankene til de dypeste lagene av sinnet mitt. Jeg er aldri en som er skuffet over meg selv lenge, og når neste trang melder seg, vil jeg være tilbake der ute, på jakt etter noen nye.

I hvert fall til jeg kommer tilbake til New York. Mest fordi Gia er der.

Vakre Gia.

Gia er en tidligere modell med en kropp i størrelse 34 og langt blondt hår. Den fantastiske munnen hennes (det hun gjør med tungen er en forbrytelse i de fleste land) og de lange beina har fått meg til å komme tilbake.

Dessverre har hun blitt klamrende, alltid spør om vår neste date eller ber meg følge henne hit og dit. Jeg sa til henne fra starten av at vi ikke var et par og aldri ville bli det. Hun var enig i det i begynnelsen, og vi fortsatte lykkelig med å se andre mennesker.

Ingen sjalusi. Ingen krangler. Ingen drama.

Jeg trodde alt var i orden inntil for noen måneder siden da hun begynte å bevege seg nedover veien "jeg vil ha deg som kjæreste", som for meg er en enveiskjøring til ingensteds.

Hvis hun starter med det tullet når jeg kommer tilbake, kommer jeg til å avslutte det.

Jeg tvinger leppene mine til å forme en sur mine og prøver å hente frem et snev av tristhet. Et år tilbrakt i noens selskap burde vel telle for noe, ikke sant? Burde jeg ikke føle noe ved tanken på å miste henne?

Det gjør jeg ikke. Jeg kan ikke.

Ikke et stikk. Ikke en kribling. Ikke en bekymring.

Jeg har alltid vært en kald og distansert jævel, selv før forloveden min dro. Og for å være ærlig, er jeg livredd for at jeg vil forbli slik.

Jeg hører brølet fra et kjøretøy idet jeg går ut av heisen. Sjåføren min, Alfonso, møter meg med bilen. Som tidligere Navy Seal er militær presisjon inngravert i alt han gjør. Hans oppmerksomhet på detaljer og effektivitet er grunnen til at han har vært hos meg siden jeg var seksten.

Jeg hopper inn i forsetet og synker ned i det myke skinnet med et sukk.

En mann av få ord, Alfonso spør enkelt: "Til hotellet?" Han lytter etter svaret mitt mens han med presisjon svinger bilen mot utgangen.

"Ja. Jeg er drittlei," sier jeg tørt.

Jeg ser på Alfonso for å se reaksjonen hans. Leppene hans trekker seg litt, men han svarer ikke. Det gjør han sjelden. Smilende lukker jeg øynene. Jeg lar den jevne kjøreturen og Alfonsos fraværende samtale vugge meg i søvn.