Kapittel 6God sorg

PIPPA

Darla, Kat og Mike sitter ved et bord i det bakerste hjørnet, rett ved siden av jukeboksen. Sangen som spilles er "The Stroke" av Billy Squire. For en tier per sang, spiller musikken kontinuerlig i åpningstiden.

«Hei, Pippa!»

Darlas mørke krøller danser på skuldrene hennes mens hun vinker. Kat, hennes kusine, er opptatt med å børste bort de knuste skallene fra en tom krakk. Utseendemessig kunne jentene vært søstre. De har det samme mørke håret, ovale ansikter og fawnfarget hud. Darlas øyne er hasselbrune, mens Kats øyne er dype mørkebrune.

Kat gir meg et intenst blikk og befaler meg: «Sett deg her, Pippa,» mens hun peker på den nå rene stolen.

Ja, selvsagt.

«Egentlig hadde jeg tenkt å sette meg der borte,» sier jeg og peker mot det motsatte hjørnet. «Borte fra dere.»

«Ja, ja. Du vet hva jeg mener,» sier Kat og sender meg et surt blikk. «Neste gang kan du rydde din egen forbanna krakk.»

Hun klapper hendene sammen. De sønderknuste skallene faller fra håndflatene og fingrene hennes som små fe-sprinkler. Etter et øyerull i min retning, tar hun opp den fruktige drinken sin og tar et langt drag fra sugerøret.

Jeg skreller noen peanøtter og putter dem i munnen. Inni meg smiler jeg av Kats spydige holdning. Etter å ha jobbet med Kat i to uker, har jeg lært at dypt der inne er hun en hyggelig person. Hun har vært en flott mentor, og jeg er takknemlig for tipsene hennes om hva Mr. Sayle liker og ikke liker.

Fra det hun har fortalt meg, er mannen et sant helvete å jobbe for.

For eksempel har Kat advart meg om aldri å komme for sent med frokosten til Mr. Sayle. Jeg skal også holde arbeidsplassen min ryddig, fordi han hater rot, og hvis jeg er den siste i området, skal jeg slå av alt utstyret fordi han hater sløsing.

«Og hva du enn gjør,» hadde Kat sagt, mens hun kikket rundt meg og deretter under pulten sin for å sjekke om noen lyttet, «ikke rot det til. Mr. Sayle vil sparke deg på flekken. Jeg har sett det skje.»

Siden Kat har vært så hjelpsom, tolererer jeg holdningen hennes. Men Darla gjør det ikke. Hun slipper ut et høyt sukk mens hun gir Kat et skarpt blikk. «Ta det rolig, Kat,» freser Darla. «Pippa vil tro du er en bitch.»

Siden de er i slekt, kan de kalle hverandre hva de vil, men jeg har hørt ordet "bitch" for ofte til å bruke det tilfeldig.

Kat kaster en peanøtt på Darla. Den spretter av det høyre brystet hennes og lander i drinken. Darla fisker den ut med en lang negl, mens hun banner til kusinen sin under pusten.

Oi da.

Noe har skjedd som har skapt uenighet mellom de puertorikanske prinsessene. Den negative atmosfæren rundt bordet vårt er nå tykkere enn tåken i London.

«Greit jenter, ro dere ned. Ingen grunn til å krangle på grunn av lille meg,» sier jeg og holder opp hendene i overgivelse.

«Ja, de har holdt på siden vi kom hit,» mumler Mike. Kat skyter ham et blikk som kunne stekt et egg i minus ti grader.

Stakkars Mike.

Han har et godt øye til Kat, men er for sjenert til å gjøre intensjonene sine kjent. Han kommer opp fra IT-etasje for å besøke, med øynene på Kat hele tiden mens en eller annen dårlig unnskyldning faller fra leppene hans.

I mellomtiden gjør Kat ingenting annet enn å late som hun ikke legger merke til det.

Da jeg spurte Kat om Mike, sa hun at han ikke var dårlig, han var bare ikke aggressiv. Hun mente han ikke ville vite det første om hvordan å tilfredsstille henne i senga.

Den gangen rullet jeg med øynene. Utad ser Mike uskyldig ut, men inni meg føler jeg at han kan legge ned og legge en kvinne ut. Hans slanke kropp er full av senelignende muskler, mørkt, utemmet hår går forbi kragen, og de grå øynene bak de vintage brillene er slående, en vakker, glødende sølv som en nylaget mynt. Med egen leilighet og bil er mannen et kupp.

Synd Kat ikke synes det. Det blir hennes tap hvis hun går glipp av sjansen.

Jeg trekker av meg dongerijakken, legger den på fanget og bretter opp ermene før jeg går løs på saken. «Ok, folkens. Hva skjer?»

Jentene sender dolkelignende blikk til hverandre før de ser bort.

Ok, så ingen svar fra dem.

«Fortell meg, Mike. Hva skjer?»

Mike åpner munnen, men Darla snakker, eller snarere skriker, først. «Hun ydmyket meg, Pippa!» Darla griper glasset så hardt at det ser ut som det vil knuse når som helst. «Justice snakket til meg og så måtte Kat bare blande seg inn og fortelle ham at jeg har en kjæreste.»

Første gang vi kom som en gruppe til baren, gjorde Darla sitt ønske om Justice kjent mens Kat bare i hemmelighet siklet over ham. I la familia-lovene gjelder først til mølla.

Darla har førsterett, men kvinnen har faktisk en av-og-på-slimete-kjæreste ved navn Diego "Colgar" Busigó. Diego er travelt opptatt med å gjøre absolutt ingenting og behandler Darla som en skitten oppvaskklut.

Kat og jeg har begge sagt til Darla at hun bør dumpe ham, men hun går tilbake til ham gang på gang.

Alt jeg kan tenke er at han må ha en stor—

Kat avbryter tankene mine med et indignert snøft. "Du vet godt at du og den der... kjæresten din var sammen," sier hun, mens hun peker et dryppende sugerør mot Darla. "Ikke prøv å lyve."

"Ja, jeg var med Diego da, men det er ikke poenget. Du måtte bare åpne den store kjeften din—" begynner Darla.

"Å, din heks!" avslutter Kat.

Akkurat da kommer Justice over med flere peanøtter og de lovede gratis drinkene.

Snakk om å bli reddet av drinken.

Han plasserer peanøttene på bordet, lener seg så langt over Darla at han nesten ligger oppå henne. Darla utvider neseborene, som en hund på duften av en kanin.

Jeg er så glad jeg aldri falt for hans sjarm.

Justice er en flott fyr, men han har ødelagt mange kvinner for alle andre.

Eller så har jeg blitt fortalt.

Når min tidligere sjef gir meg min vanlige seltersvann, tar jeg en lang og takknemlig slurk. Mike får en øl fra fatet, og både Darla og Kat får en jordbær daiquiri med krem på toppen.

Når Justice har delt ut drinkene, setter han seg på huk og begynner å hviske til Darla. Hun fniser og blafrer med øyevippene som en dårlig skuespiller i en stumfilm.

Kat slipper ut et lite damete fnys, tømmer resten av sin fruktige drink og begynner på daiquirien, bruker sugerøret til å skrape kremen inn i munnen.

Mike synker ned i stolen, og følger med på hver bevegelse Kat gjør. Hans stålgrå øyne klarer ikke å skjule begjæret han har for jenta mi.

Noe må gjøres med det.

"Hei, Mike. Bli med meg et øyeblikk, ok?" Jeg tar tak i hånden hans og drar ham bort fra krakken før han rekker å protestere. Jeg leder ham bort til jukeboksen. Siden dette er en hastesak, går jeg rett på sak.

"Du liker Kat, ikke sant?"

Mike stirrer på meg som om jeg plutselig har tatt fyr og svovel skyter ut av munnen min.

"Eh," sier han, mens han stirrer på jukeboksen.

Var det et ja, eller et nei? Jeg tar det som et ja.

"Mike, du prøver altfor hardt med Kat. Den eneste måten å få henne til å falle for deg er å ignorere henne."

Mike snur hodet tilbake. "Hva? Hvordan gjør jeg det?"

"Ser du den kvinnen der borte?" Jeg peker på en liten rødhåret jente i utkanten av en gruppe studenter ved enden av baren.

"Ja?"

"Gå bort og spør henne om hun vet om det er en minibank i nærheten."

Han trekker haken inn i halsen. "Hvorfor skulle jeg gjøre det?"

"Fordi når Kat ser deg snakke med Frøken Rød, vil øynene hennes være på deg resten av kvelden."

Nå sender jeg ikke Mike på et dumt ærend. Kat har snakket om ham. Det er derfor hun ikke åpent gjorde krav på Justice i utgangspunktet. Kvinnen trenger bare litt insentiv. Et dytt i riktig retning. Når hun ser Mike—en fyr som vil behandle henne som gull—vise interesse for noen andre, vil hun rette seg opp som en hund som ber om en godbit.

Jeg børster en liten lo fra Mikes skjorte og retter kragen hans. "Og når du kommer tilbake til bordet, ikke snakk til Kat, ok?"

"Jaaa, ok," sier han, med tvil om min visdom synlig på hvert eneste centimeter av ansiktet hans.

Jeg burde gi ham en smekk. Jeg burde virkelig.

I stedet gir jeg ham et lite dytt. Han går noen nølende skritt, så snur han seg for å få bekreftelse. Jeg vifter med hendene, effektivt sender jeg fugleungen ut av redet. Mike gir meg et lite smil før han retter opp skuldrene og går bort til Frøken Rød.

Jeg snur meg mot jukeboksen, graver en mynt ut av den høyre lommen på jeansen min. Pengene klirrer i sporet før de forsvinner inn i innmaten. Jeg lar fingrene danse over de elfenbensfargede tastene, på jakt etter den perfekte sangen.

Denne vil gjøre susen.

Mitt valg av "These Boots Are Made for Walking" av Nancy Sinatra er den perfekte stemningsmusikken.

Gitarens klang og tamburinens klirr fyller høyttalerne.

Mike tapper Frøken Rød på skulderen.

Hun snur seg og gir ham et interessert smil.

Kat vrir hodet i deres retning. Når øynene hennes snevres inn, ler jeg for meg selv.

Oppdrag fullført.