Kapittel 1 KONFIRMASJON
Det er mange studenter som står i universitetsgangen. Alle er så glade. Hvorfor? Fordi i dag er dagen vi uteksamineres. Men jeg er ekstra glad fordi etter dette kan jeg endelig dra til drømmelandet mitt, New York. Ja, jeg vet, alles drømmeland.
"Naina Joshi!" rektor ropte opp navnet mitt, og jeg reiste meg raskt fra setet, nesten løpende mot scenen. Alle klapper, og alle vennene mine roper navnet mitt. Med hvert skritt føler jeg at jeg er ett steg nærmere drømmene mine.
Nå står jeg foran rektor. Han ønsket meg lykke til i fremtiden, og jeg smilte til ham. Så plutselig ropte han, "VÅKN OPP!"
"Vent, herr rektor! Hvorfor høres du ut som mamma?" spurte jeg ham.
Så kjente jeg noe kaldt i ansiktet mitt. ÆSJ, hva er dette nå? Vann!
Jeg åpnet øynene og satte meg opp i sengen, og så meg rundt i rommet mitt i sjokk. Hvorfor er jeg i rommet mitt? Jeg var jo på universitetet, ikke sant?
Så kjente jeg noen se på meg med sinne. Jeg snudde meg og så mamma stå der med en bøtte i hånden, stirrende på meg.
Å nei! Dette var bare en drøm. Gud, når skal denne drømmen bli virkelighet?
Mamma sa, "Når skal du dra til universitetet?"
"UNIVERSITETET?" spurte jeg, fortsatt halvt i søvne.
Da hun hørte spørsmålet mitt, slo mamma seg i pannen og sa, "Å herregud, hva skal jeg gjøre med henne?"
Jeg himlet med øynene. Bare en typisk asiatisk mamma-ting.
"I dag er dagen du uteksamineres; husker du ikke?"
I det øyeblikket forsvant søvnen min som dugg for solen.
"HVA?" spurte jeg, sjokkert med hele ansiktet.
Hun sto der med hendene på hoftene og hevet et øyenbryn. Jeg grep raskt telefonen min og så at i dag var mandag. Men hvordan? I går var det jo lørdag, og nå er det allerede mandag? Hvorfor, Gud, hvorfor kryper helgen som en skilpadde og flyr av gårde som en hare? Æsj!
Jeg hoppet raskt ut av sengen, ga mamma en rask klem og løp til badet for å gjøre meg klar. Jeg pusset tennene mens jeg hørte mamma klage til pappa om hvor mye han skjemmer meg bort. Bare si meg, hvilken far skjemmer ikke bort datteren sin?
Etter å ha gjort meg klar, løp jeg til stua. Vel, det er et rom, men jeg kaller det stua for å tilfredsstille meg selv, ikke spør meg hvorfor. Der plumpet jeg straks ned på sengen.
"Frokosten min!" ropte jeg mot kjøkkenet.
Mamma kom innen et minutt med frokosten. Etter å ha gitt den til meg, gikk hun tilbake til kjøkkenet. Jeg spiste mens mamma begynte å erte meg om hvordan jeg burde våkne tidlig og lage frokost til meg selv. Hva skal jeg gjøre når hun ikke er her?
Etter å ha spist frokosten min, grep jeg vesken min og gikk ut døren. Ikke før jeg minnet mamma og pappa på å komme til universitetet i tide. Jeg klemte pappa, kysset mamma, tok sykkel nøklene fra bordet og forlot huset. Jeg startet sykkelen og dro til universitetet.
La meg fortelle deg noe: når jeg går til universitetet, hver gang jeg ser noen gutter, plystrer jeg til dem eller blunker til dem. Slik de gjør til jenter, ikke til alle, selvfølgelig.
Hvorfor gjør jeg dette? Vel, fordi jeg liker det pinlige uttrykket i ansiktene deres.
Hvorfor ikke la dem smake sin egen medisin?
Alle klapper. Jeg holder eksamensbeviset mitt i hånden med så mange drømmer, smilende rett mot foreldrene mine, som gråter og ser på meg med stolthet. Ja, pappa, mamma, jeg lover dere at en dag skal jeg forandre livene våre—livet dere ikke kunne leve på grunn av meg.
Jeg kom ned fra scenen og gikk mot foreldrene mine, klemte dem tett. Nesten hele universitetet kom for å gratulere meg. Hvorfor ikke? Jeg er en kjent student—ikke fordi jeg er en toppstudent eller noe sånt. Jeg var kjent for å være en plage for dem. Det var ikke en eneste dag uten at en klage nådde huset vårt, om hvordan jeg slo noen eller noe annet. Alle lærerne mine og rektor er mer glad enn meg for at jeg uteksamineres. Hvorfor ikke? Fra nå av blir det ingen flere slåsskamper, ingen flere klager, og ingen flere foreldre som roper, "Se hvordan hun slo barnet mitt." Ingenting.
Så fortell meg, hvordan er kapitlet? Ikke vær en stille leser.
God lesing 😌💜
Ha tålmodighet og stol på meg, du vil nyte denne historien like mye som jeg nyter å skrive den.
