Kapittel 1Den hensynsløse alfa - Hans Gale Luna

UKJENT

Jeg sto ved vinduet og så ut på utsikten foran meg. Det har vært min tradisjon hver morgen når jeg våkner. Jeg går rett til vinduet for å se på hagen, noen få meter unna pakkehuset mitt. Jeg elsker hvordan morgenglory-blomstene åpner seg hver morgen. Det er et bevis på en vakker morgen. Et lite smil slapp over leppene mine, og jeg skjulte det raskt. Som om jeg husket noe, snudde jeg meg raskt. Hva er så bra med denne morgenen? Ingenting! Ikke med nyhetene jeg fikk i går. Jeg stønnet og satte meg i sofaen. Jeg burde ringe Martins. Jeg trenger å vite hva som skjer. Om vi skal angripe eller ikke. Jeg reiste meg og gikk for å hente telefonen min. Alarmen min ringte, og jeg stønnet. Tid for å gjøre seg klar til skolen. Jeg himlet med øynene. Sa jeg skole? Tid for å forberede seg til jobb. Jeg børstet håret bakover. Herregud, jeg må gå på skole og samtidig kaller jobben. Jeg stønnet. Det har vært vanskelig å holde tritt med begge deler. Jeg lo litt. Jeg snakker som om de er mennesker, ikke sant? Vel, de er som foreldrene mine. De som døde for noen år siden. Jeg blunket med øynene. Jeg hater å huske den natten de døde. Jeg... Telefonen min ringte, og jeg sukket. Jeg sjekket hvem som ringte, og det var Martins. "Perfekt timing," tenkte jeg.

Jeg tok opp samtalen. "Sjef?"

Jeg sukket. "Du reddet meg akkurat fra å tenke"

"Jeg er glad jeg kunne hjelpe"

Jeg nikket. "Hva er oppdateringen?"

"Moon-pakken har nektet å samarbeide. Jeg foreslår at vi angriper"

Jeg smilte. Det er min gutt. "Og Sunrise-pakken?"

"Samme"

Jeg nikket. "Bra. Gjør deg klar. Vi angriper ved midnatt"

"Ja, sjef"

Samtalen ble avsluttet, og jeg sukket. De vil ha det hett, jeg skal besøke dem i natt!

Jeg satt på rommet mitt og gikk gjennom noen dokumenter. Det var kartet som inneholdt alle skjulestedene i pakkene. Vi skal invadere noen pakker denne uken. Moon-pakken er den vi vil starte med. Jeg gikk gjennom kartet da døren åpnet seg. Vennen min kom inn. Jeg gjemte raskt papirene. "Hei, No..." Han stirret på meg, og jeg smilte. "Hva skjuler du?"

"Å, mitt. Du er allerede kledd opp?" spurte jeg og prøvde å skifte tema.

Han så strengt på meg. "Ikke prøv å skifte tema, ok?"

Jeg klødde meg litt i hodet. "Jeg burde gå og gjøre meg klar til skolen"

Han rynket pannen. "Skole?" Jeg nikket.

"Eller har du planer om å skulke skolen?"

"Jeg trodde vi hadde et møte med Williams AS?"

Jeg lo. "Vel, jeg tror jeg..."

Han freste. "Bare gjør deg klar og møt meg nede"

Han gikk ut av rommet, og jeg lo. Jeg burde gjøre meg klar før han stormer inn på rommet mitt som en sint løve.

Jeg tok på meg masken og plukket opp sverdet mitt. Jeg var kledd i svarte bukser og en svart skjorte, med mine svarte støvler og frakk. Jeg elsker å kle meg i svart når jeg skal på et dødelig oppdrag. Jeg kaller det klærne for stemningen. Etter å ha forsikret meg om at masken dekket ansiktet mitt, gikk jeg ut. Klokken var over midnatt. Fire av vaktene mine ventet allerede på meg. De bøyde seg da de så meg. "Alpha, vi er klare for oppdraget"

Jeg nikket, selv om jeg ikke var interessert i det. "Er de andre sverdene klare?"

Arden, en av vaktene, bøyde seg. "Ja, min herre"

"Bra". Jeg så meg rundt. Overalt virket stille. Vi var midt i en tett skog, i en av mine mange lagre. Jeg sukket og gestikulerte med hendene for at de skulle komme nærmere. "Vi burde dra". De bøyde seg alle da jeg gikk inn i bilen. Vi kjørte av gårde.

Bilen stoppet, og jeg steg ut. Martins og tjue av krigerne mine var allerede i posisjon og ventet. "Du er her, sjef" Martins bøyde seg.

Jeg smilte skjevt. "Selvfølgelig er jeg det. Hva er oppdateringen?"

"Alle sammen sover"

Jeg stønnet. "Jeg vil ikke at de skal sove. Vi skal ikke drepe dem i stillhet, ok?"

"Boss, jeg tenkte..."

"Vi vekker dem. Det er dårlig å drepe dem i søvne."

Han bøyde seg. "Ja, boss."

Jeg smilte. "Bra."

Stillheten vendte tilbake mens mørket la seg over området. Du kunne knapt se hva som var ved siden av deg eller foran deg. Du kunne heller ikke si hva som var bak deg. Takket være mine varulvøyne kunne jeg se klart. Jeg smilte. Drømmen min er i ferd med å bli virkelig. Jeg skal vise dem hvorfor jeg kalles den nådeløse Alfaen! "Krigere, la oss gå nå! Drep hver sjel dere ser. Men ikke rør kvinnene og barna!" beordret jeg. Jeg kan være nådeløs, men jeg bryr meg fortsatt om disse vesenene. Jeg ser på dem som skjøre vesener.

"Ja, Alfa," svarte de.

"Alfa, skal vi angripe fra luften?" spurte Martins.

Jeg nikket. "Vær på vakt, alle sammen!"

"Ja, Alfa."

Vi marsjerte inn i territoriet. De gikk stille, drepte vaktene ved porten. Jeg freste. "Jeg vil ikke ha stille død!"

"Ja, boss," svarte de i kor.

Jeg smilte. "Bra, Martin, du og guttene dine skal gå til høyre."

Han bøyde seg. "Ja, boss."

Jeg pekte på noen krigere. "Arden, led dem til venstre, og Max og resten skal gå gjennom bodene."

"Ja, boss."

"Jeg går fremover."

"Boss, bare du alene?" spurte Arden.

Jeg smilte. "Ja. Alfaen av måneflokken tilhører meg."

"Du kan ikke gå alene. Jeg vil gå med deg," sa Martins.

"Jeg vil også gå med deg," svarte Arden.

Jeg smalnet øynene. "Du våger ikke å stille spørsmål ved min ordre!"

"Vi beklager, boss. Vi vil bare passe på deg," svarte Martins.

Jeg fnyste. "Dere burde passe på dere selv." Jeg gestikulerte med hånden. "Nå gå, og la meg ikke måtte gjenta meg selv."

De bøyde seg. "Ja, boss."

"Husk, ta livet av hver mann du ser." De nikket enig. Jeg så dem gå hver sin vei, i henhold til min ordre. Jeg smilte og gikk mot flokkens hus. Alfa Jordan, vent på mitt angrep!

Mens jeg gikk forbi noen steder, kunne jeg se døde kropper. Kvinner gråt, og det gjorde barna også. De sørget over sine døde, antar jeg. Jeg så bort før jeg ble beveget av deres klager. Flokkens hus var bare noen få skritt unna meg. Jeg kunne se Jordan utenfor huset med noen få krigere. Jeg sto foran ham. "Godt å se deg, Alfa Jordan." Han stirret på meg, men sa ingenting. Jeg kunne se frykten i øynene hans, men han prøvde å skjule den så godt han kunne. "Har hunden endelig kuttet av tungen din?"

"Alfa..."

"Du kjenner ikke engang navnet mitt? Jeg skal hjelpe deg. Du kan kalle meg den nådeløse Alfaen."

Han trakk seg litt tilbake. "Du... Du er den nådeløse Alfaen?"

"Ja, det er jeg."

Han falt på kne, og resten fulgte etter. "Jeg... Jeg... Jeg visste aldri at du er..."

"Den nådeløse Alfaen. Vel, nå vet du det."

"Jeg er så lei meg, Alfa."

"Jeg vet at du er det. Men det er bare for sent." Han forsøkte å si noe, men jeg hysjet på ham. "Si din siste bønn." Jeg løftet sverdet og skar det gjennom halsen hans. Blod sprutet, og jeg stønnet. Jeg trakk frem en klut fra lommen og tørket bort blodet. Jeg stirret på de andre. "Beklager, dere har ikke gjort meg noe, men jeg kan ikke spare livene deres." Jeg drepte dem en etter en og snudde meg. "Martins, samle de overlevende. Jeg må snakke med dem."

Martins kom nærmere og bøyde seg. "Ja, boss."

Noen minutter senere var de alle samlet. Jeg så på ansiktene deres. "I dag har jeg blitt deres nye Alfa. Den som går imot min ordre, vil bli straffet hardt."

"Ja, Alfa," svarte de med skjelvende stemmer.

Jeg smilte skjevt. Jeg elsker å se folk frykte meg. Jeg elsker det når de ikke våger å gå imot mine ordre. De sier at jeg er kaldhjertet og brutal. Men jeg kaller meg selv nådeløs. Ja, jeg er den nådeløse Alfaen!