KAPITTEL HUNDRE OG NITTISEKS

Vi ble værende i den merkelige boblen i en uke til, helt til Octavio plutselig kom inn i huset en tirsdag morgen, med et tomt uttrykk i ansiktet.

"Octavio?" ropte jeg overrasket, og så på alle som umiddelbart la merke til ham da jeg ropte.

Hele huset ble en kakofoni av spenning og gode ønsker, men...

Logg inn og fortsett å lese