Kapittel 3
Aloras synsvinkel forts.
Jeg var knapt ved bevissthet da de fortsatte å snakke om meg, de hørtes bekymret ut.
"Hun har merker i ansiktet, se, det er et håndavtrykk," sa den eldre stemmen.
"Pappa, hvem ville mishandle en valp?" spurte den unge stemmen.
"Jeg vet ikke. Se på armen hennes, det er et mørkt blåmerke i form av fingre, og se på neglmerkene, hun har et annet håndformet blåmerke på det andre kinnet," bemerket den eldre stemmen.
"Hvorfor, pappa? Hun er bare en valp, de må ha kastet henne i elva," sa den yngre stemmen.
"Jeg er redd du har rett, sønn, og hun kunne ha dødd, elva er stor og farlig, beina hennes...." den eldre stemmen stilnet.
"Så mange blåmerker..." den yngre stemmen stilnet også.
"Alle disse kuttene, hun må ha blitt kastet rundt og rundt, stakkars barn, hvordan kom hun seg ut av elva?" spurte den eldre stemmen undrende.
"Hvor kom hun fra, pappa?" spurte den yngre stemmen.
"Det er en flokkpiknik i dag, husker du? Det var dit vi var på vei. Det ser ut som hun hadde på seg sin fineste kjole, til tross for hvordan den ser ut nå. Hun må ha kommet derfra," sa den eldre stemmen.
"Pappa, det er fem mil opp elva," bemerket den yngre stemmen.
"Jeg vet. Gudinne, hun burde ha dødd, enhver annen valp ville ha gjort det. Hun er utrolig heldig som overlevde," sa den eldre stemmen.
"Hun har mørk hud og svart hår, tror du kanskje hun tilhører Stenmakerne eller Fjellflytterne?" den yngre stemmen funderte. "De har begge noen mennesker blant seg med solbrun hud, men de fleste har brunt, rødt eller blondt hår," la han til.
"Det er også oss, Månestjernene, og så, Svartildene og Skyggestjertene, vi har alle svart hår og solbrun hud blant våre klaner også, men jeg vet at hun ikke er en av våre, og hun lukter ikke som de klanene," sa den eldre stemmen.
"Frost- og Nordfjellfamiliene, derimot, har vært utelukkende bleke og blonde i noen generasjoner nå, hun kan ikke være en av dem," bemerket den yngre stemmen.
"Den klanen har med vilje avlet ut mørk farge. De parer seg bare med andre som har blondt hår og blå øyne, sønn. Ethvert familiemedlem født med solbrun hud eller mørkt hår blir gjort til en outsider, eller giftet bort, fjernet fra familien. Hvis deres skjebnebestemte partner har mørk farge, avviser de dem," sa den eldre stemmen.
"Det er dumt, hvorfor gjør de det?" spurte den yngre stemmen.
"Jeg vet ikke, sønn, men den klanens praksis er grunnen til at jeg alltid har vært i konflikt med dem. Allister Nordfjell avviste sin gudinne-gitte partner for den Isdronningen han giftet seg med fordi hans skjebnebestemte partner hadde mørk hud. Den Isdronningen avviste også sin skjebnebestemte partner fordi han hadde mørkt hår," sa mannen, og fortsatte,
"Hjertesangklanens stamfar var solbrun, med svart hår og fiolette øyne. Det sies at Allister og Bettina hadde en datter som så ut som Hjertesangens stamfar, den første alfaen. Det var sannsynligvis karma for å avvise deres gudinne-gitte partnere," sa den eldre stemmen, mumlende den siste setningen.
"Tror du denne jenta er henne, pappa?" spurte den yngre stemmen.
"Mishandlingen dette barnet åpenbart har lidd er uberettiget. Vi vil finne ut om dette var hennes families verk," sa den eldre stemmen. Jeg klarte endelig å åpne øynene og se på dem. Den unge mannen ved siden av meg gispet da han så øynene mine.
"Heter du Alora, lille valp?" spurte den eldre ulven. Jeg nikket ja, halsen min gjorde for vondt til at jeg kunne snakke.
"Hun har blåmerker på halsen også, pappa," sa den unge mannen. Han hadde svart hår, midnattblå øyne og blek hud, og skuldrene hans var brede. Du kunne se at han kom til å bli en kjempe av en varulv når han var ferdig med å vokse, like stor som den eldre mannen ved siden av meg. Den eldre mannen så ut som den unge, bare at øynene hans var grønne, og det var en sølvstripe i håret hans ved tinningen, noe som gjorde ham enda mer kjekk.
"Vet du hvem jeg er, barn?" spurte den eldre ulven.
Hvordan kunne jeg ikke? Jeg hadde bare sett ham en gang, men jeg hadde følt hans makt og status over meg. "Alfa," hvisket jeg.
"Ja, barn, og dette er min sønn, Damien. Vi skal ta deg til flokkhuset og behandle deg før vi tar deg tilbake til familien din," sa alfaen.
"Pappa, skal vi virkelig la dem få henne tilbake?" spurte Damien.
«Vi har ikke noe valg, sønn, hun må være med familien sin, og jeg kan ikke bare ta barnet bort.» Jeg hadde besvimt igjen mens de kranglet.
Dunkingen på soveromsdøren min trakk meg tilbake fra det minnet. Dessverre var det ikke det eneste vonde minnet jeg bar på. Det var ikke det eneste arret familien min hadde risset inn i sjelen min. Det var mange, mange flere. Jeg visste hvem som hadde dunket på døren, selv før jeg hørte stemmen hennes.
«Kom deg opp, din elendige!» skriker hun. Hun skriker alltid til meg. Halvparten av tiden tror jeg hun har glemt navnet mitt, fordi hun alltid kaller meg «din elendige». 'Hun' er min mor. Du skulle tro hun ville bruke navnet mitt, men det var bortkastet å håpe på noe annet. Det har jeg visst en stund nå.
Tid for å kle på meg og gå på skolen. Jeg gjør mitt beste for ikke å gi etter for trangen til å synge i dusjen. Hver gang jeg synger, blir familien min rasende. De sier at jeg må slutte å skrike som en døende katt, og at stemmen min får ørene deres til å blø. Det var enda en ting de brukte for å såre meg.
Jeg har blitt mindre og mindre tolerant overfor den undertrykkende og voldelige måten de behandler meg på. Jeg har kjempet for å holde tilbake, for å opprettholde bildet av en underdanig og lydig hunulv. Det er bare to uker igjen av skolen. Det er det jeg må minne både meg selv og Xena på.
«Bare to uker til, Xena, så er vi fri,» sier jeg til henne.
Hvilke eksamener har vi i dag? spør Xena.
«Vet du hva, jeg tror vi har treningsprøver i dag, både i menneske- og ulvekamp.» Jeg føler hennes enorme glede; vi liker begge treningen, å føle hvor sterke vi egentlig er.
Skal du be meg om å holde tilbake? spør hun. Jeg føler at gleden hennes avtar ved tanken. Jeg sukker.
«Ja, vi må nok det. Vi skal opp mot eliten i dag, men vi skal opp mot dem foran resten av avgangselevene,» sier jeg til henne.
«Det tar bort all moroa,» klager hun. Jeg føler halen hennes henge ned.
Jeg sukker, «Ja, ja, det gjør det.» Svaret mitt er fylt med min egen skuffelse.
Så stopper jeg opp for å tenke et øyeblikk. Det var ingen reell grunn til å holde tilbake på eksamenen. «Siden vi ikke skal opp mot Isprinsessen, og dette er siste eksamen, er det ingen grunn til å holde tilbake lenger.» Jeg følte Xenas begeistring ta seg opp igjen, og jeg så for meg halen hennes logre, tungen hengende ut av munnen, og ørene spisset i interesse. Ulvens påfunn får meg til å le.
Jeg bestemte meg for at hvis eksamenen skulle være fysisk, måtte jeg kle meg for det, i stedet for de posete joggebuksene og hettegenseren jeg har brukt for å skjule meg selv alle disse årene. Jeg går for de nye klærne jeg har kjøpt med noen av pengene mine fra burgerrestauranten.
Jeg er lei av å gjemme meg på denne måten også. Jeg tar på meg en mørk lilla, trådløs sports-bh som støtter og løfter jentene der de skal være. Jeg tar på meg en svart Razorback magetopp dekorert med lilla hodeskaller, og et par svarte capri-leggings med sidelommer nedover lårene til mobilen min.
Jeg fletter håret mitt i en fransk flette ned til nakken, binder det med en mørk lilla hårstrikk, og deler resten av lengden i tre forskjellige fletter, som jeg binder opp med tynnere, mørk lilla hårstrikker. Jeg tar på meg et lilla omslagsskjørt over leggingsene og en skulderlang svart kortermet cardigan over magetoppen. Jeg bestemmer meg for å bruke sølvstifter i ørene slik at øredobbene ikke setter seg fast mens jeg slåss.
Jeg kommer sikkert til å få kjeft for klærne mine, men jeg bryr meg virkelig ikke lenger. Jeg føler ulvens utålmodighet. Vi er lei av å gjemme oss. Det pleide å være en måte å beskytte oss selv på da vi var svake, da vi visste at de kunne ta alt vi ønsket fra oss, men nå har jeg allerede fullført eksamenene for universitetet.
Jeg vil få doktorgraden og lisensen min så snart jeg får beskjed om at jeg har bestått eksamenene og har uteksaminert. Det er fortsatt de offisielle seremoniene å gå til, men det er bare for show. Faktum er at Alfaen og begge skolene gjør alt offisielt umiddelbart etter seremonien. De vil ikke risikere at familien min eller klanen finner en måte å forhindre at alt skjer.
Jeg skal bli fri fra dem uansett hva.
