Fire | Ingen enkel vei ut
Violet
Da jeg våknet, skalv jeg da en kald bris gikk gjennom rommet. Jeg rullet over og la merke til at Ted ikke lå ved siden av meg, og så hørte jeg dusjen gå. Jeg benyttet sjansen til å få på meg noen klær, grep en skjorte av hans og undertøyet mitt fra gulvet. Etter å ha tatt dem på, åpnet jeg døren sakte. Jeg kikket nedover gangen og så ingen, og begynte å gå mot Codys rom. Forsiktig og sakte åpnet jeg hver dør og kikket inn til jeg fant det. Jeg så Ana ligge på sengen, kun dekket av et laken, og jeg gikk sakte bort til henne. Jeg kikket rundt etter Cody, men så ham ikke. Jeg gikk bort til sengen og klatret forsiktig opp på den, noe som skremte Ana. Hun så så ødelagt ut fra den sterke og utfordrende jenta jeg kjente.
"A... Det er meg," hvisket jeg til henne da jeg klatret opp ved siden av henne.
"Vi?!" Ana spurte sjokkert, stemmen hennes lav og hes.
"Ja. Hvorfor er du her?" spurte jeg, bekymring i stemmen min. Jeg trengte svar, og jeg håpet hun kunne gi dem til meg. Hvorfor var hun her? Var hun her som pressmiddel for at jeg skulle lytte og adlyde?
"J-jeg v-vet i-ikke," stammet hun litt, noen tårer falt. Jeg kunne se frykten i øynene hennes da hun så tilbake på meg gjennom tårene.
"Vel, vi må komme oss ut herfra!" sa jeg, mens jeg bygde opp motet mitt. Jeg var en sterk kvinne, og jeg måtte få meg selv og min beste venn ut herfra. Uansett hva det tok, vi skulle komme oss ut herfra.
"Hvordan?!" gråt hun, tårene falt raskere.
"Jeg vet ikke, men stå opp," sa jeg, mens jeg gikk for å samle klærne hennes. Mens jeg lette etter klærne hennes, fulgte jeg ikke med på hva som skjedde rundt meg.
"VI!" hørte jeg Ana skrike, så følte jeg en hånd på hodet mitt som grep håret mitt.
"Hva i helvete tror du at du gjør?!" hørte jeg Cody knurre.
"Vi drar!" sa jeg, og prøvde å være sterk. Jeg skulle ikke tillate dem å behandle oss slik. Ikke pokker.
"Det tror jeg ikke!" Cody freste, grep håret mitt og dro meg opp.
Han presset kroppen sin mot min, så meg opp og ned mens han flyttet den andre hånden sin til siden av meg. Han lente seg ned, og jeg følte hans varme pust på halsen min, og jeg krympet meg.
"Slipp oss!" gråt jeg, tryglet ham.
"Beklager," sa han med en ikke-så-omsorgsfull stemme.
Han begynte å dra meg over til sengen og kastet meg ved siden av Ana. Ana prøvde å løpe bort til meg, men ble stoppet av Cody.
"Ikke. Rør. Henne!" Cody freste.
Ana hørte ikke etter og tok armen min og prøvde å dra meg bort fra Cody, bare for at Cody skulle slå henne i ansiktet.
"Ana!" skrek jeg da jeg så henne falle tilbake på sengen.
"Hold. Kjeft!" Cody freste, begynte å bevege hendene sine opp og ned sidene mine.
"STOPP!" ropte jeg, tryglet ham mens jeg prøvde å vri meg unna ham. Uten å nøle, løftet han hånden og slo meg hardt i ansiktet, smerten nummen.
"Stopp. Å. Bevege. Deg!" beordret han gjennom sammenbitte tenner.
"Cody! Hva i helvete!?" ropte Ted da han gikk inn i rommet.
"Hun prøvde å ta Ana og stikke av," sa Cody og stirret ned på meg.
"La meg ta meg av henne," smilte Ted, mens et glis dukket opp på Codys ansikt.
"Neste gang," hvisket Cody i øret mitt, noe som fikk meg til å skjelve av frykt.
Cody reiste seg av meg, og Ted gikk bort og grep armen min, dro meg av sengen og trakk meg tilbake til rommet hans. Vel inne, kastet Ted meg på sengen og ga meg et blikk som kunne drept noen.
"Skal du være vanskelig, eller?" hånte Ted i en ikke-så-tilfreds tone.
"J-jeg...v-vil...h-h-je-m," klynket jeg.
"Det kommer ikke til å skje," Ted's stemme var selvsikker mens han gikk nærmere sengen.
"Hvorfor?!" skrek jeg, sint på ham for å holde meg her. Ted gikk bort og lente seg over sengen, bare noen få centimeter fra ansiktet mitt.
"Fordi jeg vil ha deg, og jeg ALLTID får det jeg vil ha." Teds stemme var så trassig, og øynene hans bestemte.
Jeg bet meg i leppa og lukket øynene hardt, tenkende at jeg kom til å være fast med ham for alltid. Jeg mener, han var ganske kjekk, men han var heller ikke den hyggeligste personen. De gangene jeg så ham, når han var hyggeligere, fanget øynene hans oppmerksomheten min, men jeg visste det var noe i dem som gjorde at jeg ikke ga ham en sjanse. Nå ser jeg hvorfor jeg tok det valget. Jeg ble revet ut av tankene mine av en hånd på innsiden av låret mitt. Jeg gispet og spente meg ved berøringen. Teds lepper var bare noen få centimeter fra mine.
"Gi Ted et kyss." Ted krevde, og flyttet hånden lenger opp på låret mitt.
Jeg tok et dypt pust da han presset leppene sine mot mine. Jeg kysset ikke tilbake før han la press på låret mitt, noe som fikk meg til å gispe og åpne munnen. Ted begynte å kysse meg hardt, og jeg prøvde å skyve ham bort fra meg. Hånden hans beveget seg til buksene mine, og han begynte å dra. Jeg laget en klynkende lyd og prøvde å vri meg unna ham, men han presset kroppen sin mot min og holdt meg fast. Han ble avbrutt da telefonen hans ringte. Stønnende reiste han seg og svarte, mens jeg rullet over på siden og krøllet meg sammen, takknemlig for den som ringte og avbrøt ham.
Ana
Liggende på sengen holdt jeg meg så stille jeg kunne mens Cody reiste seg. Jeg hørte døren åpne seg og lukke seg, og hørte vannet begynne å renne. Jeg sukket av lettelse, visste at jeg hadde litt tid til å planlegge en måte å komme meg ut herfra. Jeg husker at jeg ble båret inn i huset i går kveld. Vi var oppe, tror jeg, da jeg hørte navnet mitt bli ropt. Stemmen hørtes kjent ut, men det var også vanskelig å forstå. Jeg var i ferd med å bevege meg da jeg hørte døren åpne seg igjen.
Jeg lå stille og ba om at det ikke var Cody. Jeg følte sengen synke ned ved siden av meg og en hånd på armen min. Jeg ble skremt og spente meg litt.
"Ana... Det er meg." Jeg hørte en kjent kvinnelig stemme hviske. Jeg kjente den stemmen. Hva i all verden gjorde hun her?
"Vi?!" spurte jeg sjokkert, stemmen min lav og hes.
"Ja. Hvorfor er du her?" spurte hun, bekymring i stemmen.
"J-jeg v-vet ikke." stotret jeg litt, noen tårer falt. Jeg hadde ærlig talt ingen anelse om hvorfor jeg var her. Hvis Cody ville date meg, alt han trengte å gjøre var å spørre. Nå vil jeg ikke ha noe med ham å gjøre. Han avskydde meg etter det han gjorde.
"Vel, vi må komme oss ut herfra!" erklærte hun, motet kom gjennom tonen hennes. Hun var så sterk, og jeg skulle ønske jeg kunne være halvparten av kvinnen hun er.
"Hvordan?!" gråt jeg, tårene falt raskere. Jeg visste at vi måtte komme oss ut herfra, men jeg hadde ingen anelse om hvordan.
"Jeg vet ikke, men stå opp." sa hun, og gikk av sengen, jeg antar for å finne klærne mine.
Mens hun lette etter klærne mine, så jeg over da jeg så rommet lyse opp og så Cody komme ut, se mindre enn fornøyd ut.
"VI!" skrek jeg, bare for å se i skrekk da Cody bøyde seg ned og grep en neve av håret hennes.
"Hva i helvete tror du at du driver med?!" knurret Cody.
"Drar!" sa Vi, og prøvde å være sterk. Dette er hvorfor hun er min beste venn. Hun sto alltid opp for dem hun brydde seg om.
Cody freste, ikke fornøyd med svaret hennes, og grep håret hennes og dro henne opp. Han presset kroppen sin mot hennes, så henne opp og ned mens han flyttet den andre hånden til siden hennes. Jeg ba ham om å la henne være i fred, men alt han gjorde var å rope til meg og dra Vi i håret. Han begynte å dra henne til sengen og kastet henne ved siden av meg. Jeg prøvde å skynde meg bort til henne, men ble stoppet av Cody. Jeg hørte ikke etter og tok armen min og prøvde å dra henne bort fra Cody, bare for at Cody skulle slå meg over ansiktet. Vi skrek da jeg falt tilbake på sengen og holdt meg for ansiktet.
"Hold kjeft!" freste Cody, og begynte å bevege hendene opp og ned sidene hennes.
"STOPP!" ropte Vi, og ba ham mens jeg prøvde å vri meg ut fra under ham. Uten å nøle, hevet han hånden og slo henne hardt over ansiktet.
"Slutt. Å. Bevege. Deg!" beordret han gjennom sammenbitte tenner.
"Cody! Hva i helvete!?" ropte Ted da han kom inn i rommet.
"Hun prøvde å ta Ana og stikke av," sa Cody og stirret ned på meg.
"La meg ta meg av henne," smilte Ted, mens et glis bredte seg over Codys ansikt. Cody sa noe til Vi før Ted dro henne ut av rommet. Da de var borte, kom Cody bort til meg. Jeg holdt fortsatt ansiktet mitt mens tårene trillet.
"Hva-hva kommer han til å gjøre med henne?!" stemmen min skalv, redd for Vi. Jeg håpet virkelig at hun ville være i orden. Jeg visste at hun kunne ta vare på seg selv, men disse mennene var nådeløse.
"Ikke bekymre deg for det," sa Cody i en rolig tone mens han kom tilbake til sengen og la seg ved siden av meg.
Han flyttet deretter hånden til siden min og dro meg tilbake til midten av sengen. Redd, lot jeg ham flytte meg, og ønsket ikke at han skulle gjøre noe. Han beveget seg til nakken min og begynte å kysse og suge på huden min. Han fortsatte, prøvde å få en hvilken som helst lyd ut av meg. Jeg bet meg i leppen mens han fortsatte å suge og bruke tennene. Til slutt ga jeg etter og lot ham høre det han ville. Et smil bredte seg over ansiktet hans, og han trakk seg tilbake.
"Var det så vanskelig?" sa Cody sarkastisk med et smil.
Jeg bet meg i leppen og lukket øynene, ristet på hodet. Cody var i ferd med å gå igjen da det banket på døren.
"Virkelig?!" stønnet Cody, reiste seg og gikk til døren. Da han åpnet den, sto Ted på den andre siden.
"Få henne klar. Vi må dra til faren min for en bankett," sa Ted, litt irritert i stemmen.
"Greit," sukket Cody og gikk tilbake inn i rommet etter å ha lukket døren. Han gikk bort til skapet, tok noe og kastet det på sengen.
"Kle på deg!" befalte Cody hardt.
Jeg tok en titt på den korte, trange svarte kjolen og ristet på hodet.
"Jeg spurte ikke. Jeg sa det til deg!" spyttet Cody, og begynte å gå mot meg.
"OK! OK! Jeg tar den på!" sa jeg, prøvde å stoppe ham.
"Bra," smilte Cody, og gikk bort til meg. Han bøyde seg ned og kysset meg, og gikk deretter for å hente tingene sine.
Violet
Ted hadde kommet tilbake til rommet etter å ha lagt på telefonen. Han gikk bort til skapet sitt og tok noe ut. Da han kom ut av skapet, gikk han bort til sengen og la ned en kjole.
"Kle på deg!" beordret Ted, og gikk tilbake til skapet sitt.
Jeg tok en titt på kjolen og kastet den av sengen. Da Ted kom ut, så han kjolen på gulvet og meg fortsatt liggende i sengen. Han gikk bort og plukket opp kjolen og sukket frustrert.
"Det var ikke et forslag," knurret Ted, gikk bort til sengen og stirret på meg.
"Jeg skal ikke ha på meg den!" protesterte jeg, med fast stemme. Det var ingen måte jeg skulle kle meg som hans lille hore. Nei. Ikke jeg.
"Er det sånn?!" hveste Ted, beveget seg nærmere og knelte på sengen. Han grep armen min og dro meg opp.
"Ahh!" ropte jeg av den skarpe smerten i armen fra presset hans.
"Du SKAL ta på deg denne, selv om jeg må gjøre det for deg." Stemmen hans var hard og krevende.
Jeg nikket, og han slapp armen min. Jeg reiste meg og begynte å gå mot badet da Ted grep armen min.
"Her!" sa han, og pekte på stedet foran ham.
Jeg gjorde som jeg ble fortalt og tok av meg skjorten jeg hadde på, og tok på meg kjolen. Den var stram på kroppen min og endte rett under hoftene, toppen var lav og avslørende. Ted smilte og slikket seg om leppene, elsket synet. Jeg kjørte hendene nedover kjolen, prøvde å gjøre den lengre, da Ted grep håndleddet mitt.
"Det er perfekt som det er." Han gliste. "Nå gå og ta på sminke. Kan ikke la noen se de merkene." Han sa om rødheten og hevelsen fra Cody tidligere, mens han strøk meg over kinnet med tommelen.
Jeg holdt hodet nede mens jeg gikk inn på badet. Jeg så i speilet og gispet i skrekk da jeg så rødheten og hevelsen i ansiktet mitt. Noen tårer begynte å falle mens jeg begynte å legge på sminken. Når jeg var ferdig, gikk jeg ut, og Ted tok hånden min, ledet meg ut av rommet hans og ned trappen til der Cody og Ana ventet. Utenfor gikk vi alle inn i en limousin som ventet utenfor. Når vi kom inn, fikk Cody Ana til å sitte med ham, og Ted fikk meg til å sitte med ham. De hadde armene rundt oss og en hånd på lårene våre. De begynte å snakke mens Ana og jeg så hjelpeløst på hverandre.
Bankett: Violets perspektiv
Vi ankom stedet der Teds far hadde en slags middag. Vi gikk ut av limousinen, og Ted grep straks hånden min og flettet fingrene sine med mine, klemte hardt. Han så seg rundt et øyeblikk før han nikket og vendte oppmerksomheten tilbake til meg.
"Hvis du prøver noe, blir det ikke lett." Ted truet hardt, og jeg svelget. Dette var vår ene og eneste sjanse akkurat nå til å komme unna, og jeg hadde en følelse av at han skulle gjøre det umulig.
"Det samme gjelder deg." Cody sa hardt til Ana, grep hånden hennes og gjorde det samme som Ted.
Vi begge nikket til trusselen, redd for hva som kunne skje. De begynte å trekke oss med seg mens vi gikk inn. Da vi kom inn, ble vi møtt av Teds far, tror jeg.
"Hei sønn." Han hilste på ham, ga Ted en klem. "Hvem er denne vakre damen?" Han spurte, smilte til meg.
"Dette er Violet. Jenta jeg har fortalt deg om." Ted gliste, trakk meg nærmere seg.
"Ah. Så du er jenta min sønn ikke kan slutte å snakke om." Ted Sr. sa mens han tok hånden min og førte den til leppene sine. Jeg kjente at Ted spente seg ved siden av meg, og jeg smilte for meg selv.
"Det er meg." Jeg sa, falskt smilende.
"Ah, hei Cody." Ted Sr. sa da Cody kom bort med Ana.
"God dag, Sir." Cody svarte, håndhilste på ham.
"Du må være Ana. Cody har snakket mye om deg." Ted Sr. sa, smilte til Ana, tok hånden hennes og kysset den også.
"Det er meg." Ana smilte falskt også, trukket nærmere Cody.
"Vel, jeg lar dere snakke. Hjelp dere selv til hva dere vil." Ted Sr. sa, gikk bort.
Etter at han gikk, dro Ted og Cody oss bort til et bord som var borte fra alle andre. Når vi kom dit og skulle til å sette oss, dro de oss inn i fanget sitt, la armene rundt oss. Redd for å kjempe imot, bare satt vi der. Etter en stund ble vi sultne, og de gikk for å hente mat til oss.
"Vi må komme oss vekk herfra." Ana hvisket, lente seg nærmere meg.
"Jeg vet. Jeg prøver å finne ut hvordan." Jeg hvisket tilbake til henne.
"Vi må få dem til å la oss være i fred." Ana sa, hørtes desperat ut.
"Vi finner på noe." Jeg sukket og så på hvor de var. Når de så over på oss, sørget de for at vi ikke beveget oss i det hele tatt.
"Hei jenter." En yngre fyr sa, kom bort til bordet.
"Hei?" Jeg svarte, usikker på hvem han var.
"Jeg er Brett. Brett DiBiase. Teds yngre bror." Han smilte, satte seg ned.
"Å, hei." Ana sa forsiktig, så bort på Ted og Cody, som ikke så fornøyde ut.
"Eh, Vi." Ana sa, dyttet til meg.
"Hmm?" Jeg spurte, så opp for å se uttrykket i ansiktene deres. Jeg bannet lavt for meg selv. Vel, jeg skulle få ham til å angre på at han tok oss fra livene våre.
"Er du ok?" Brett spurte, bekymring i tonen.
"Umm... Kan du vise meg hvor badet er, vær så snill?" Jeg spurte, tenkte på noe.
"Selvfølgelig." Brett smilte og reiste seg da jeg gjorde det.
"Vi!" Ana grep hånden min, panikk i uttrykket hennes.
"Jeg kommer tilbake." Jeg sa og fulgte Brett til hvor badet var.
