Kapittel 3

Tre dager senere

"Dette rosa vil se flott ut på deg."

Bryllupsplanleggeren holder opp en rosa kjole og viser den til meg med entusiasme. Stoffet er tettsittende, paljettene er designet for å tiltrekke seg blikk på alle deler av kroppen min, og eksponerer huden min for den kalde luften. Jeg likte verken ideen eller fargen rosa. Selvfølgelig antar hun at jeg er interessert i hva jeg må ha på meg om morgenen, som hun antar at jeg bryr meg om dette tvangsekteskapet.

"Kanskje gul? Jeg tror sitrongul vil passe deg perfekt!" Triss, bryllupsplanleggeren min, utbryter og plukker opp et annet stykke stoff mot den bare bh-en min.

Hun er fra Hardins flokk. Alfaen som tok meg fra hjemmet mitt.

Jeg forblir som en statue, lar henne måle og jobbe uten å røre meg.

"Hva med blå?"

"Jeg vil gjerne ha på meg hvitt." Jeg snakket endelig etter en stund med stillhet.

Triss stirrer på meg et øyeblikk før hun nikker. "Det er greit, hva med dette?"

Hun holder opp et stykke av sitt tynne stoff som om de få centimeterne skal dekke hele meg. Tomt rister jeg på hodet.

"Det er tradisjon at hver brud kler seg slik. Hver mann vil ha deg, og hver kvinne vil være deg, og du vil bare tilhøre Alfaen. Synes du ikke det er en vakker ting?" Triss smiler, nesten drømmende.

Jeg har hørt noen historier om Alfa Hardin i denne flokken, hver ulvetispe snakker om hans rikdom og karisma. Noen av dem ville til og med drepe en mann for å være i min posisjon som hans brud, som om han er en slags gud.

Kanskje han er, djevelens gud, som har forbannet meg.

For alltid.

"Nei, det gjør jeg ikke," sier jeg med en stemme.

Kall meg bitter og kynisk, men jeg sluttet å bry meg om livet mitt i det øyeblikket foreldrene mine solgte meg.

Triss' skuldre synker mens smilet hennes falmer, det beste jeg har sett siden jeg kom hit. Kanskje nå vil hun føle litt av det jeg gjør, kanskje hun vil forstå at jeg ikke forventer en lys og lykkelig fremtid i denne flokken.

"Vår Alfa valgte deg av en grunn, Katalayha, og jeg kan forstå hvorfor. Du har blodlinje fra en Alfa, og du er ung, vakker og fortsatt jomfru," sa Triss.

"Vakker?" hvisker jeg. Ingen har noen gang fortalt meg at jeg er vakker fordi jeg alltid er dekket av blåmerker og arr.

"Ja, veldig mye." Hun nikker bestemt.

En del av meg følte trangen til å slutte å være sarkastisk mot henne. Likevel bryr en del av meg seg fortsatt ikke. Jeg kunne ikke tenke på en dum kjole eller glitrende antrekk, fordi etter i morgen vil jeg være fanget med en mann jeg aldri har kjent for alltid.

Triss tar stillheten min som en enighet og fortsetter å forberede kjolen og presser meg til å ha på meg det 'tradisjonelle' valget av klær.

Jeg gadd ikke å krangle om hennes stilvalg, så lite brydde jeg meg om dette bryllupet. Min kjole, eller Triss' kjole, vil ikke endre noe uansett hvordan den ser ut.

Jeg ser på meg selv i speilet, de glitrende paljettene gir en skinnende glød til mine smaragdgrønne øyne. Er jeg virkelig verdt ordet vakker? En setning gled ut av halsen min uten oppmerksomhet.

"Er det greit om jeg går en tur?"

"Selvfølgelig, jeg trenger at du velger en farge, og en liten pause skader ikke." Triss smiler til meg.

En svak overraskelse fyller meg, jeg hadde ikke forventet at hun skulle si ja.

Er hun ikke bekymret for at jeg kanskje rømmer?

"Gul."

Triss gir meg et strålende smil, henrykt over at jeg frivillig deltar i dette. Vi beveger oss sakte mot døren på den andre siden av rommet.

Ingen ord blir utvekslet mens vi går ned gangen og opp den store trappen. Triss holder seg nær, litt for nær for min smak, men jeg vet at hun hindrer meg fra å rømme. Hun trenger ikke bekymre seg, for å rømme vil ikke løse noe, jeg ville uansett bli jaktet på av Hardin og flokken hans.

Selv med Triss limt til hvert skritt jeg tar, lar jeg det ikke stoppe meg fra å nyte friheten ved å være ute. For meg er ute et trygt sted, fordi foreldrene mine alltid fikk huset til å føles som et fengsel. Hver eneste dårlige ting som noen gang har skjedd meg, skjedde bak lukkede dører. Som en varulv søker jeg naturlig mot skogen, en slags frihet selv om jeg vet at jeg igjen er fanget.

"Kan jeg spørre deg om noe?" Triss bryter stillheten etter en stunds vandring gjennom skogen.

Jeg nikker svakt, kaster et blikk på henne før jeg vender øynene tilbake til de endeløse grønne omgivelsene. Jackson fortalte meg at skogens farge matchet øynene mine.

"Hvorfor holdt du ut?" Hun ser alvorlig på meg. I et øyeblikk stirrer jeg tomt, usikker på hva hun mener.

"Misbruket," sier Triss mykt.

Jeg vender blikket et annet sted, skjuler de dype følelsene som hun kanskje kan merke.

"Du kunne ha rømt, hvorfor gjorde du det ikke?" presser hun.

Jeg hadde aldri tenkt på hvorfor jeg ikke rømte. Antall ganger jeg kunne ha flyktet er utallige. Men utenfor flokken hadde jeg ingenting, ingen venner, ingen familie, ingen allierte. Jeg ville være en ensom hunnulv med Alfa-blod, sårbar for de grusomme røverne som alltid lurer.

"Enhver familie er bedre enn ingen," mumler jeg.

Triss stirrer på meg. "Selv oss?"

Jeg vil ikke fornærme henne ved å fortelle mine sanne følelser, så jeg forblir taus og ser tilbake på skogen.

"Flokken vil ikke skade deg, ikke uten god grunn," sier Triss som om hun føler behovet for å trøste meg.

En stund går vi videre, Triss stiller ulike spørsmål underveis, de fleste ignorerer jeg. Kall meg uhøflig, men jeg føler ikke for å dele livet mitt med noen jeg ikke kjenner. Jeg er ikke i humør til å få venner, og jeg er heller ikke villig til å fortelle henne noe om meg selv.

Solen begynner å forsvinne bak de høye trærne, kaster en truende skygge over landskapet og flokkens hus, bringer mørket med seg. Jeg føler at mørket har kjølt ned knoklene mine, venter passivt på den skremmende virkeligheten av hva morgendagen vil bringe meg.

I morgen skal jeg bli Alfa Hardins kone, og jeg vil tilhøre ham. Min frihet er under hans kontroll, og jeg kan ikke stille ham spørsmål om noe.

Akkurat som hjemme.

"Kom, vi har kastet bort nok tid," sier Triss, og drar meg bort fra den fjerne, vagt synlige solnedgangen.