Kapittel 6

Stående i klesskapet mitt klarer jeg ikke å bestemme meg for hvilket antrekk som passer best. Kanskje det er best å behandle dette som en mulig date! Jeg plukker ut favorittjeansen min i svart og den kremfargede blusen med knapper som har to bånd som kan knytes til en sløyfe rundt halsen. Jeg bestemmer meg for en rotete toppknute og små blomsterøredobber. Jeg har aldri vært stor fan av høye hæler, så jeg velger heller mine svarte Converse! Med et siste blikk i speilet er jeg fornøyd med antrekksvalget, og jeg griper vesken min som henger på en krok ved døren og går ut for å finne Tommy.

Jeg fant ham ventende og nervøst fiklende med hendene ved inngangen til campus. Det var et øyeblikk før han så meg hvor jeg kunne beundre ham litt. Han hadde på seg mørke jeans med en svart skjorte med knapper og svarte snøresko. Han så nesten ut som en modell, og jeg kunne ikke annet enn å beundre ham. Da han fikk øye på meg, utvidet øynene hans seg litt, og jeg følte umiddelbart anger. Hadde jeg kledd meg for mye opp?

Jeg følte meg flau over at han så på meg slik, som om jeg kanskje hadde gjort en feil med antrekket mitt. Jeg gikk mot ham og senket blikket ned til føttene mine til jeg sto foran ham.

"Hei," sa jeg mykt.

"Hei! Wow, du ser flott ut, Maya!" sa han lykkelig.

Jeg så opp på ham litt overrasket.

"Er du sikker på at jeg ikke er for overdressed?" spurte jeg og senket blikket til antrekket mitt.

"Absolutt ikke! Du ser vakker ut!" sa han lett.

Jeg kunne ikke unngå rødmen som kom over kinnene mine, og jeg skjulte instinktivt den nedre delen av ansiktet mitt med hendene slik at han ikke skulle se. Han lo og rakte ut en hånd og tok en av mine.

"Kom igjen, la oss gå og spise!" sa han mens han holdt hånden min og ledet meg mot gaten.

Tommy strammet grepet om hånden min da vi nærmet oss fotgjengerovergangen, som om han sørget for at jeg holdt meg langt nok unna. Jeg syntes handlingen var litt søt, det virket som om han prøvde å beskytte meg. Jeg kunne ikke unngå å smile for meg selv, det var første gang på lenge at jeg følte meg trygg.

Mens jeg tenkte på dette, gikk det opp for meg noe. Leah sa at han var en beskytter, var personen han var ment å beskytte meg? Var det det hun prøvde å fortelle meg? Jeg hadde aldri møtt Tommy før, så hvorfor skulle denne fremmede bli sendt for å beskytte meg? Var han også en varulv?

Sansene mine hadde blitt svakere da Leah hadde stengt meg ute, noe som gjorde det vanskeligere å oppdage andre av min type. Jeg kunne ikke engang fortelle at Nathaniel var en av oss før han fortalte meg det. Selv om luktesansen min var bedre enn et menneskes, var den fortsatt ikke like finjustert som den pleide å være.

Jeg visste at de fleste ulver prøvde sitt beste for å unngå interaksjoner med mennesker så mye som mulig, men var det en sjanse for at flere ulver var rundt meg. Kunne en av dem være sendt av Alfaen? Var jeg i fare her, og det var derfor Tommy skulle beskytte meg? Men han sa at han hadde vært her i to år, løy han?

Lyden av fotgjengerovergangen brøt meg ut av tankene mine, og Tommy dro lett i hånden min for å lede meg over gaten. Jeg ønsket å stole på ham, men hvis han var sendt hit, så var dette bare en jobb for ham. Skulle han late som om han likte meg, slik at jeg ville stole på ham? Jeg følte meg litt kvalm nå, og en burger fristet ikke så mye lenger. Jeg trengte å forstå, jeg måtte spørre ham hva som foregikk. Før vi gikk lenger nedover gaten, stoppet jeg, og Tommy snublet litt over den plutselige handlingen.

"Maya? Hva er galt?" spurte han og snudde seg mot meg.

"Kjenner vi hverandre? Har vi møtt før?" spurte jeg ham rett ut.

"Jeg tror ikke det, jeg ville ha husket å møte deg! Hvorfor?" Han virket oppriktig forvirret av spørsmålet mitt.

"Har noen bedt deg om å komme nær meg?" spurte jeg i en bestemt tone og trakk hånden min ut av grepet hans.

Han så på meg et sekund, antagelig for å prøve å finne ut av humørsvingningen min.

"Nei. Hvorfor skulle noen be meg om å komme nær deg?" spurte han, med rynkede bryn.

"Se, Tommy, jeg er glad for å ha møtt deg, men hvis dette er en slags triks, vil jeg ikke være en del av det," svarte jeg og krysset armene defensivt.

"Maya, er du i trøbbel? Er det derfor du spør meg disse tingene?" Han gikk nærmere, men jeg trakk meg tilbake.

"Vær så snill, bare fortell meg, er dette et triks?" spurte jeg og myknet stemmen min litt.

"Maya, jeg forteller deg sannheten. Jeg har aldri sett deg før i går, og ingen har bedt meg om å snakke med deg. Men hvis du er i trøbbel, vil jeg hjelpe deg," sa han søtt.

Jeg så på ham i noen øyeblikk for å se om jeg kunne merke om han snakket sant eller ikke. Hver del av meg sa at han var ærlig, men jeg følte fortsatt at dette var uvanlig.

"Jeg beklager. Jeg ville bare være sikker. Fordi noen leter etter meg, en ond mann, og jeg trodde kanskje han hadde sendt deg," innrømmet jeg.

Jeg kunne se bekymringen skylle over ham.

"Noen er etter deg? Hvorfor?" spurte han mens han ledet meg bort til en benk i nærheten.

Jeg setter meg ved siden av ham og tar en dyp pust, kanskje jeg burde fortelle ham hva som skjer.

"Det er en lang og trist historie," advarte jeg ham.

"Akkurat den typen historie jeg liker," sa han med et oppmuntrende smil.

Jeg lo litt. "Er du sikker på at du vil høre dette? Jeg mener, du kjenner meg ikke engang, og dette skulle bare være et uformelt måltid."

"Dates skal være når man blir kjent med noen. Hvis denne historien er en del av livet ditt, vil jeg vite det," sier han og tar hånden min igjen og klemmer den mykt.

"Så dette er en date?" spurte jeg sjenert.

"Ja, det er det! Jeg håper det er den første av mange," sa han smilende.

Jeg pustet lettet ut. "Vel, foreldrene mine ble drept for litt over en uke siden. De vet ikke hvem som drepte dem eller hvorfor de lot meg leve, men de tror han kanskje vil lete etter meg," fortalte jeg ham.

Det bekymrede uttrykket jeg hadde sett i ansiktet hans tidligere kom tilbake på en mer alvorlig måte.

"Var du der da foreldrene dine ble drept?" spurte han med en alvorlig tone.

"Ja, jeg så morderen, men han var tildekket så jeg kunne ikke identifisere ham. Av en eller annen grunn drepte han meg ikke, men politiet tror han fortsatt vil det. Så jeg kom hit for å ligge lavt og være et sted han kanskje ikke vet om," forklarte jeg.

"Maya, jeg er så lei meg! Det er fryktelig! Men jeg lover at ingen har bedt meg om å passe på deg eller spionere på deg! Jeg ville aldri gått med på noe sånt! Jeg sverger!" sa han med en nesten panisk stemme.

"Jeg tror deg," sa jeg til ham med et smil.

"Jeg er bekymret for deg! De har ikke gitt deg noen til å beskytte deg?" spurte han.

Stemmen hans virket sint nå, og jeg kunne ikke la være å føle meg skyldig for å ha ødelagt stemningen.

"Nei, men jeg har det bra. Jeg er vel bare litt paranoid," sa jeg med en liten latter.

"Jeg tror jeg også ville vært litt paranoid hvis noen var etter meg og hadde drept foreldrene mine," sa Tommy med en litt humoristisk tone. "Beklager, antar at dette ikke er tiden for vitser."

"Det går bra. Jeg kan ikke tro at jeg nettopp fortalte alt dette til noen jeg nettopp har møtt!" innrømmet jeg flau.

"Jeg er glad du fortalte meg, Maya! Nå kan i det minste noen passe på deg, er ikke det bedre enn å håndtere alt dette alene?" spurte han nesten bedende om at jeg skulle stole på ham.

Jeg antar at han er ganske snill.

"Hvordan med at du viser meg hvor denne burgerplassen er nå?" spurte jeg med et smil.

"La oss gå!" Han tok hånden min og trakk meg etter seg nedover fortauet mot en liten butikkfront.

Middagen med Tommy gikk slik jeg alltid hadde forestilt meg en første date skulle være. Selv etter å ha delt nesten hele marerittet som var livet mitt akkurat nå, virket han lykkelig. Kanskje han var glad for at jeg stolte på ham med sannheten, men han virket ikke som om han var klar til å løpe enda. En del av meg elsket hvor normalt det føltes å være der med ham, men den andre delen av meg tenkte at det ville være en dårlig idé å bli for knyttet. Hva om jeg måtte rømme igjen?

Jeg prøvde å ikke tenke på det mens jeg var på daten vår, men når jeg var komfortabel i sengen min, flommet alle disse tankene over meg. Han er så snill og fortjener å ha et normalt liv, og noe med meg ville ikke være noe i nærheten av normalt. Kanskje det ville være best å la ham være i fred. Sakte begynte tankene jeg hadde å lulle meg i søvn. Den natten drømte jeg om ulven igjen! Den med de forskjellige fargede øynene, og han prøvde å fortelle meg noe. Han stirret inn i øynene mine og prøvde å koble seg til tankene mine, men ulven min hadde blokkert ut alle mine varulvevner. Han så på meg nysgjerrig og prøvde sitt beste for å få meg til å forstå, men det var helt stille for meg.

Før jeg kunne si noe, fløy en annen ulv over oss begge, landet bak meg med et dunk, og et dypt knurr ristet bakken vi stod på. En alfa! Denne svarte ulvens øyne var røde og fulle av hat. Jeg skrek og prøvde å løpe, men jeg snublet og falt til bakken og snudde meg for å se ham kaste seg mot meg, tennene klare til å rive meg i stykker. Ulven med de fargede øynene angrep alfaen i luften og kastet ham til bakken med nakken stramt i munnen. Ulven så tilbake på meg med sitt ene brune øye og ett blått øye før han vred alfaens nakke og drepte ham.

Jeg våknet med et skrik igjen den natten og lette rundt i rommet mitt etter ulven som reddet meg. Bare en drøm. Det var bare en drøm.

Selv om dette bare var mareritt, kunne jeg ikke la være å huske det min mor en gang hadde fortalt meg om drømmer.

"Drømmer kan være skjebnen som prøver å fortelle deg den rette veien å ta. Det kan være et glimt av hva fremtiden din vil bringe."