Kapittel 2: Utenforstående

Theas perspektiv

"Jeg må dra," sa jeg, ordene kom ut i en strøm. "Kan du passe på Leo?"

Sebastian sa noe, men det tok for lang tid før ordene hans nådde mine kaotiske tanker. Alt føltes fjernt, som om jeg var under vann. Endelig brøt stemmen hans gjennom: "...vil du at jeg skal passe på ham nå?"

"Vær så snill." Jeg klarte ikke å møte blikket hans, kunne ikke håndtere hvilken som helst dom jeg kanskje ville finne der. "Bare... jeg kan ikke ta ham med til sykehuset. Ikke for dette."

Det var en pause, kanskje bekymring, forvirring eller irritasjon, men ærlig talt, jeg brydde meg ikke. Hjernen min var allerede halvveis til sykehuset.

"Jeg får moren min til å passe ham," sa han, tonen hans bar en ukjent mykhet som på en annen dag kunne ha betydd noe.

"Takk." Jeg snudde meg for å gå, men stoppet. "Si til ham... si til ham at jeg elsker ham? Og at jeg snart er tilbake?"

"Selvfølgelig."

Kjøreturen til Moon Bay sykehus føltes endeløs. Gatelysene fløt forbi mens minner strømmet på - å vokse opp i Sterling-flokken, alltid som en outsider, familiens største feil. Datteren uten ulv, som brakte skam til vår blodlinje.

Jeg husket siste gang jeg kjørte denne ruten - natten Leo ble født. Den eneste gangen faren min noen gang hadde sett på meg med noe som lignet stolthet.

"Du kan ikke komme til seremonien," pleide mamma å si på hver flokk-samling, stemmen hennes perfekt høflig. "Du forstår, ikke sant kjære? Det ville ikke være... passende."

Roman hadde prøvd, i begynnelsen. Storebroren min, fremtidens Alfa, som smuglet sjokolade til meg etter spesielt dårlige dager. "De kommer rundt," pleide han å si. "Bare gi dem tid."

Men de gjorde det aldri. Og etter hvert ble til og med Romans vennlighet til intet mer enn pinlige blikk over middagsbordene.

Så var det Aurora. Perfekte, vakre Aurora og hennes perfekte forbannede liv. Hver flokkmedlems drømmedatter, mens jeg var marerittet de prøvde å gjemme bort. Spøkelset i familiebildene, navnet de aldri nevnte offentlig.

Alt gjorde vondt som bare det, men jeg kunne ha levd med det. Jeg hadde levd med det hele livet. Inntil syv år siden, da alt gikk til helvete. Aurora sverget at hun aldri ville se meg igjen etter det som skjedde. Min egen søster, som så på meg som om jeg var verre enn ingenting. Etter det, avviste til og med Sebastian og Ashworth-flokken meg. Bare Leo - min kjære Leo - så fortsatt på meg som om jeg betydde noe.

Sykehusets parkeringsplass var nesten tom så sent. Jeg parkerte, men klarte ikke å gå ut med en gang. Hva gjorde jeg egentlig her? Mannen som lå døende i den bygningen hadde brukt hele livet sitt på å gjøre det klart at jeg ikke virkelig var hans datter. Hvorfor skulle hans krise bevege meg?

Men jeg var her. Fordi til tross for alt, var han min far. Fordi en dum, ødelagt del av meg fortsatt brydde seg.

Akuttmottaket luktet av antiseptisk middel og frykt. "Derek Sterling," sa jeg til resepsjonisten. "Han ble brakt inn med... med skader fra et Rogue-angrep."

Øynene hennes ble litt større ved navnet. Selvfølgelig - alle kjente Sterling-flokkens Alfa. "Han er i akuttkirurgi. Familieventerommet er ned den gangen."

Jeg fant moren min og Roman i venteværelset. Mors bluse var gjennomvåt av blod - pappas blod - og mascaraen hadde laget svarte striper nedover kinnene hennes. Roman sto ved siden av henne, en hånd på skulderen hennes, og prøvde å virke rolig selv om jeg kunne lukte angsten som strømmet fra ham i bølger.

"Hva skjedde?" spurte jeg, og holdt avstand.

Roman så opp, ansiktet hans strammet seg da han så meg. "Rogues overfalt ham på vei hjem. Flere angripere. De... de rev ham nesten i stykker." Stemmen hans brast. "Alfa-helbredelsen virker ikke. De tror det kan ha vært gift."

Mor slapp ut et kvelt hulk. Jeg tok et instinktivt skritt mot henne, men stoppet meg selv. Vi visste begge at hun ikke ønsket trøst fra meg.

"Han er i operasjon nå," fortsatte Roman. "De gjør alt de kan."

Jeg nikket, halsen stram. Hva kunne jeg si? Beklager at faren som aldri ønsket meg kanskje er døende? Beklager at jeg kom selv om vi alle skulle ønske jeg ikke hadde gjort det?

Dørene svingte opp og de trillet pappa forbi oss mot operasjonsrommet. Mor og Roman løp straks til hans side. Jeg holdt meg tilbake, og så på. Han så på en eller annen måte liten ut, blek og ødelagt på båren. Denne mannen som alltid hadde virket større enn livet, som hadde styrt flokken vår med absolutt autoritet, nå kjempet for hvert åndedrag.

"Alfa Sterling," hvisket mor, og klemte hånden hans. "Min kjærlighet, vær så snill å kjempe."

Romans øyne glødet gull da ulven hans presset seg frem. "Far, bli hos oss. Flokken trenger deg."

Jeg sto stille, en outsider som så på et familiebegivenhet jeg ikke var en del av. Pappas hånd beveget seg litt, og han ga noe til mor før de trillet ham bort. Legeteamet hastet ham gjennom operasjonsromdørene, og etterlot oss i en tung stillhet brutt kun av hennes stille hulk.

Ventetiden var uendelig. Jeg gikk frem og tilbake, ute av stand til å sitte stille, mens minner skyllet over meg igjen som bølger. Pappa som lærte Aurora å skifte mens jeg så fra soveromsvinduet mitt. Mor som flettet Auroras hår før flokkseremonier mens hun ba meg bli på rommet slik at jeg ikke ville gjøre dem flaue. Den dagen jeg fylte seksten og fortsatt ikke hadde en ulv, skammen i pappas øyne da han kunngjorde for flokken at hans yngste datter var ulveløs.

Roman hentet kaffe. Mor ba til Månegudinnen. Jeg gikk runder i venteværelset og prøvde å ikke tenke på hvor jævla urettferdig alt var - at selv nå, selv her, følte jeg fortsatt at jeg ikke hørte til.

To og en halv time gikk før legen kom ut, ansiktet hans alvorlig. "Fru Sterling? Jeg er så lei meg. Vi gjorde alt vi kunne, men hjertet til mannen din stoppet. Vi klarte ikke å få ham tilbake."

Mors hyl av sorg rystet veggene. Roman fanget henne da knærne hennes sviktet, hans egne øyne lyse av tårer. Lyden skar gjennom meg, primal og rå - skriket til en ulv som hadde mistet sin make. En lyd jeg aldri ville være i stand til å lage.

Jeg presset hånden mot brystet, prøvde å holde inne den merkelige hule smerten der. Min far var død. Mannen som aldri hadde akseptert meg, aldri elsket meg, var borte. Jeg burde føle noe. Sorg eller lettelse eller... noe. I stedet følte jeg meg nummen.

Så slo en forferdelig tanke meg som et fysisk slag. Pappas død betydde mer enn bare en ny Alfa for Sterling-flokken.

Det betydde at Aurora måtte komme hjem.