Kapittel to

Klokken som ringte inne fra skolen kunngjorde offisielt at sommerferien var over og at et nytt skoleår hadde begynt. For noen var det en spennende tid, å ta igjen med venner og fortelle historier om hva de hadde gjort. Noen så ut som før, mens andre så annerledes ut. Det var en energi i luften, en svak summing av spenning som utstrålte fra alle.

Alle unntatt meg.

Jeg klemte hendene tett rundt stroppene på ryggsekken min mens den hang fra skuldrene mine, og gikk forbi alle som et spøkelse. For nesten alle var jeg usynlig. Ingen så på meg eller snakket til meg hvis de ikke måtte. Jeg var ok med det nå, selv om det hadde gjort vondt i begynnelsen. Nå ønsket jeg velkommen folk som var blinde for meg. Hvis jeg gikk en hel dag uten å snakke med noen som ikke var en skoleansatt, så regnet jeg det som en seier.

Jeg la tingene mine i skapet og skyndte meg til timen, med blikket ned. Jeg hadde en nøye utformet plan som stort sett fungerte. Jeg sørget alltid for å komme til første time før noen andre. Min plageånd (hvis han var i klassen min) var alltid en av de siste som dukket opp, noe som betydde at han ikke hadde noen måte å peke meg ut på.

Snart nok strømmet andre elever inn i klasserommet, og stillheten ble sakte drept. Som forventet ble jeg fullstendig ignorert. Jeg holdt hodet nede, stirret på boken min, lot som jeg leste, lot som jeg ikke brydde meg, men det gjorde jeg.

Det føltes som en evighet siden jeg snakket med noen som ikke var sjefen min eller broren min. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde snakket med noen ansikt til ansikt om ingenting og alt.

Jeg snakket med folk på nett i spillforum og slikt, men det var ikke det samme. Disse folkene var fremmede, eller venner som jeg aldri faktisk ville møte.

"...Jeg hørte at han ikke får komme tilbake på skolen ennå fordi han er mistenkt i det angrepet i sommer."

"Virkelig?! Herregud, det er så sykt!"

"Ikke sant? Hvis han blir siktet for det, kan han havne i fengsel."

Jeg prøvde å ignorere de to jentene som sladret foran meg, men jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg ikke var interessert. Jeg fulgte ikke med på skolens aktuelle saker, så det var merkelig hyggelig å høre noe sladder.

Patetisk, jeg vet.

"Wow… det burde overraske meg at Noah Winters ville ende opp i fengsel, men det gjør det ikke. Jeg mener, han er en psykopat."

"Det er én måte å si det på."

Nyheten traff meg som et friskt pust. Jeg hadde gruet meg til å se Noah. Jeg visste at jeg hadde et par timer med ham, og selv med vitner ville Noah finne måter å plage meg på. Jeg følte lettelsen skylle over meg, en liten kribling av håp i brystet. Kunne det være at jeg kunne komme meg gjennom mitt siste skoleår i fred?

Jeg kom meg gjennom skoledagen på en merkelig rus. Jeg hadde forventet det verste dette året. Noah hadde lovet å ødelegge meg, og jeg visste ikke engang hvorfor. Jeg hadde aldri gjort noe for å få oppmerksomheten hans. Som alle andre holdt jeg meg unna ham, men av en eller annen grunn la Noah øynene på meg og bestemte seg for å gjøre livet mitt til et mareritt.

Da jeg gikk hjem, sa jeg stille til meg selv at kanskje ting ville bli annerledes dette året. Universitetet var rett rundt hjørnet, og snart ville jeg kunne legge marerittet fra videregående bak meg. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente på universitetet, men det måtte være bedre enn dette.

Jeg dro hjem siden jeg ikke hadde jobb denne kvelden og jeg ville nyte en sjelden kveld uten lekser. Luksusen ville ikke vare lenge. Jeg ville være heldig om jeg klarte en uke før leksene strømmet inn.

Da jeg dro nøklene ut av vesken min, sukket jeg lettet ut da jeg nådde inngangsdøren. Men lettelsen var kortvarig. I det øyeblikket jeg satte nøkkelen i låsen og fant ut at bolten ikke lenger var låst, stivnet jeg, hjertet sank ned i magen.

Den første tanken jeg fikk var at noen hadde brutt seg inn. Jeg visste at jeg hadde låst døren den morgenen, men hvis det var tilfelle, hvordan hadde noen klart å låse opp døren?

Jeg svelget mot klumpen i halsen mens jeg gjorde mitt beste for å åpne døren så stille som mulig, og ba om at den som hadde kommet inn allerede hadde dratt. Hjernen min sa at jeg burde ringe politiet, men jeg hadde lagt igjen telefonen hjemme den morgenen.

Huset var stille og overraskende nok var ingenting ute av plass. Jeg hadde forventet å finne stedet i kaos, ettersom den som hadde brutt seg inn ville prøve å finne noen verdisaker (ikke at det var noen). Men alt var akkurat som jeg hadde forlatt det da jeg dro på skolen i morges.

Kanskje jeg hadde glemt å låse døren likevel.

Sukkende over min egen paranoide angst, dro jeg vesken av skulderen og gikk opp trappen for å legge fra meg tingene og skifte til noe mer komfortabelt. Men halvveis opp trappen hørte jeg vannet renne fra badet. Jeg stivnet igjen, hjertet stoppet mens blodet frøs til is.

Noen var i huset.

Huset vårt var ikke stort, men jeg hadde mitt eget bad. Siden jeg bodde her mest, hadde Liam latt meg ta det største soverommet. Det var et andre bad som bare ble brukt når Liam var hjemme. Sist jeg var der inne var i helgen da jeg gikk inn for å vaske. Jeg hadde ikke skrudd på dusjen, og jeg ville ha lagt merke til det nå hvis jeg hadde latt den stå på ved et uhell.

Før jeg rakk å la panikken sette seg, eller bevege meg, hørte jeg dusjen stoppe og noen bevege seg rundt på det lille badet. Et lite klynk av frykt forlot meg da jeg husket at jeg hadde lagt igjen telefonen min på soverommet ved et uhell denne morgenen, og den eneste måten jeg kunne ringe etter hjelp var ved å gå til en nabo. Mitt eneste andre alternativ var å snike meg til rommet mitt, som lå i enden av gangen, forbi badet, og hente telefonen min.

Vitende om at jeg sannsynligvis ikke hadde mye tid, klatret jeg resten av trappen og prøvde å bevege meg så raskt og stille som mulig mot soverommet mitt. Hjertet hamret smertefullt mot ribbeina og beina føltes som gelé. Hvorfor jeg valgte dette alternativet fremfor å gå til en nabo, forundret meg. Jeg hadde sett nok tenåringsskrekkfilmer til å vite hvordan dette kunne ende, men her var jeg og presset meg selv videre uansett.

Turen tok maks fem sekunder, men tiden hadde stoppet opp (eller kanskje jeg var lammet av frykt og visste det ikke). Jeg fortsatte å si til meg selv at jeg måtte bevege meg mens jeg kjempet for å holde meg stille, i håp om at jeg rakk soverommet før baderomsdøren åpnet seg.

Jeg var uheldig.