Kapittel seks
Den første kalde dagen kom midt i september da de første høstregnene rullet inn fra fjellene.
Rutinen med skole, jobb og å holde seg unna Aiden ble raskt som en annen natur. Tammy hadde begynt å bli en hyppig tilstedeværelse i huset, hennes myke parfyme av rose og bergamott fløt i stuen, kjøkkenet og gangen. Hennes sprudlende personlighet fylte huset mens hun påtvang meg sin varme, uvitende om min keitethet. Det tok meg noen uker å innse at hun prøvde å bli venn, et konsept som var fremmed for meg.
Nå hadde jeg blitt vant til hennes tilstedeværelse, kanskje mer enn jeg var vant til Aidens. Jeg søkte henne ikke nødvendigvis ut, men min evne til å puste eller tenke stoppet ikke hver gang hun kom inn i rommet.
De første kalde regndråpene falt fra skifergrå himmel da jeg var på vei til skolen, unngikk andre elever som ikke hastet med å komme inn i bygningen selv om himmelen åpnet seg sakte. Temperaturen ville bare bli kaldere, men allerede var tuppen av nesen min kald, og jeg snufset mens jeg tok av meg den strikkede lua, mørkebrunt hår skjulte synet mitt da jeg gikk inn i klasserommet.
Denne midlertidige blindheten kostet meg.
Jeg ryddet håret fra øynene, snudde meg mot pulten min og frøs til is fylte årene mine.
På toppen av pulten jeg vanligvis bruker, satt en liten hvit teddybjørn med svarte øyne og et tilsynelatende søtt og uskyldig smil. Et lite stykke brettet papir lente seg mot en av føttene, en nøyaktig kopi av gaven som ble etterlatt på kafeen for flere uker siden.
Alt i meg sa at jeg skulle løpe, snu meg og gå ut, men bena mine sviktet meg, og i stedet for å bære meg bort, beveget de meg nærmere og nærmere pulten til jeg var innen rekkevidde. Fingrene mine skalv da jeg plukket opp den lille lappen fra pulten og sakte foldet den ut.
Jeg ser deg snart.
Lappen falt fra fingrene mine mens verden syntes å vippe og halsen min lukket seg. Frykten hadde slått til raskt, fingre som is krøllet seg rundt hjertet og ryggraden min, klemte ondskapsfullt.
Jeg ser deg snart.
Den andre klokken ringte, og som på kommando begynte elevene å strømme inn i klasserommet, uvitende om meg, den uskyldige lille bjørnen og den korte men truende lappen. Støyen rev meg ut av min fryktinduserte lammelse. Raskt snappet jeg opp bjørnen og lappen, stappet dem røft ned i sekken min og sank ned i setet mens skjelvingen i knærne satte seg og gjorde bena mine til gelé.
Skole dagen gikk forbi som i en tåke. Jeg klarte ikke å konsentrere meg i timene, og jeg mistet appetitten når det ble lunsjtid. Rundt meg gikk verden videre, men jeg følte meg nummen, fanget i en boble og ute av stand til å bryte fri. Det var ikke som om tankene mine raste. Hvis noe, satt de fast på én setning.
*Jeg ser deg snart.
Jeg ser deg snart.
Jeg ser deg snart.
Jeg ser d---*.
Ytterdøren smalt igjen, og sprengte boblen min endelig og brakte meg tilbake til virkeligheten. Jeg hadde vært hjemme i nesten to timer og hadde sittet på sofaen siden da, stirrende ut i ingenting.
Aiden's maskuline, skogaktige duft nådde meg før han gjorde det, men jeg merket det knapt, ute av stand til å riste meg ut av en bekymring for å møte en annen. Jeg gadd ikke å se opp, kanskje han ikke ville legge merke til meg. Han hadde vært mye ute med vennene sine og Tammy. Det var normalt for ham å komme inn, gå til soverommet sitt og deretter komme rett ut igjen nydusjet og i rene klær. Etter det ville han være borte til sent på natten, enten alene eller med Tammy.
"Ellie?"
Jeg så opp før jeg kunne stoppe meg selv, pustet hardt inn da øynene mine møtte de uvirkelige blå og grønne øynene hans. Jeg falt lett inn i dem, ute av stand til å motstå da de trakk meg inn. Jeg skyldte på min dumme oppførsel gjennom dagen. Kanskje jeg var trøtt. Kanskje jeg var i sjokk. Kanskje det var fordi Aiden rett og slett hadde vakre øyne.
"Ellie?" Tonen i stemmen hans krøllet seg rundt meg og strøk nedover ryggraden min. "Er du ok?"
Jeg blunket ut av fortryllelsen jeg var under da, rynket pannen mot Aidens forvirrede uttrykk med mitt eget forvirrede. Forvirringen ble raskt erstattet av forlegenhet, varme flommet oppover halsen og kinnene mine. Jeg så raskt bort, prøvde å fokusere på noe annet for å unngå å se på ham igjen. Blikket hans vaklet aldri.
"Fint," svarte jeg stille. "Bare trøtt."
Aiden var stille og jeg kunne føle øynene hans på meg, kanskje søkende etter en løgn eller bare betraktende den rare jenta han bodde med.
"Jeg skal lage middag til deg," annonserte han.
"Jeg er ikke sulten."
"Når spiste du sist?"
Jeg nølte ved Aidens velkjente spørsmål. Jeg var ikke en frokostspiser og jeg hadde hoppet over lunsjen. Teller en pose potetgull til middag?
Nei, det gjorde det ikke.
"Jeg er ikke sulten," gjentok jeg svakt.
"Jeg lager middag til deg."
"Venter ikke Tammy på deg?"
Det kom ut som hardt. Irritasjon hadde feid gjennom årene og hjertet mitt som ild før det døde ut da jeg så opp på Aiden som hadde blitt stående stille, øynene hans på meg. Øynene hans virket å mørkne et øyeblikk som om jeg hadde truffet en nerve før det var borte. Han kjørte en hånd gjennom håret som om han skulle massere bort irritasjonen før han snudde seg mot kjøkkenet.
"Jeg lager middag til deg." Var alt han sa før han forsvant.
En anspent stillhet la seg over huset mens Aiden jobbet på kjøkkenet. På et tidspunkt gikk jeg inn på kjøkkenet og satte meg ved det gamle spisebordet med sine ulike stoler og riper på den matte overflaten. Jeg var nesten for redd til å snakke, og Aiden gjorde ingen forsøk på å fylle stillheten mens han jobbet, beveget seg rundt med letthet som noen som kjente stedet godt, som om det var hjemme.
Jeg så på ham en stund, prøvde å gjette hva han laget før tankene mine til slutt vandret til jobb, skole, broren min, bjørnen og lappen.
Jeg prøvde fortsatt å rasjonalisere lappene som pek mens jeg gravde neglen inn i en ripe på bordet da en tallerken dukket opp i synsfeltet mitt, full av spaghetti bolognese og salat. Jeg løftet hodet da Aiden satte seg motsatt meg med sin egen tallerken med mat. Musklene i hans tatoverte underarmer beveget seg mens han flyttet pastaen på tallerkenen sin for å slippe ut dampen.
"Spis." Sa han da han så at jeg ikke hadde rørt tallerkenen min.
"Jeg sa at jeg ikke er sulten." svarte jeg trassig.
Han sa ingenting. Han trengte ikke, for i det øyeblikket han låste meg i et bestemt blikk, falt min besluttsomhet sammen. Jeg sukket oppgitt og plukket opp bestikket. Aiden rørte seg ikke før jeg endelig puttet mat i munnen. Så gikk han tilbake til å spise.
Stillheten var ubehagelig og anspent. Jeg ønsket desperat å skynde meg til soverommet mitt og gjemme meg under dynen. Men jeg ble sittende og spiste sakte. Aiden var ferdig lenge før meg, men ble sittende ved bordet som om han måtte overvåke meg.
"Er du opprørt fordi Tammy har vært her mye?" spurte Aiden endelig.
Jeg ristet på hodet, snurret gaffelen gjennom pastaen.
"Ok. Så er det på grunn av kjæresten din?"
Jeg frøs og så på Aiden i forvirring. Jeg la merke til irritasjonen i ansiktet hans. Kjeven hans var anspent, musklene dirret, og leppene var satt i en hard linje. Dette forvirret meg enda mer. Hvorfor trodde han at jeg hadde en kjæreste, og hvorfor var han sint?
"En kjæreste?"
"Ja." svarte Aiden. "Jeg fant teddybjørnen og lappen du kastet i søpla."
Hjertet mitt hoppet over et slag, og jeg følte at fargen forsvant fra ansiktet mitt. Det var ikke Aidens sak, men i stedet for å bli sint, følte jeg meg flau og ukomfortabel.
Jeg så ned på tallerkenen min og begynte å skyve maten rundt. "Jeg har ikke en kjæreste. De tingene var fra noen som bare spilte en dum spøk."
Aiden forble stille en stund. Jeg nektet å se på ham. Bare det at han satt på andre siden av bordet rotet til hodet mitt. Jeg ville ikke bli fanget i de hypnotiske øynene hans.
"Jeg går og legger meg." sa jeg endelig, ute av stand til å spise mer.
"Ellie---"
"Jeg vil bare gå og legge meg." sukket jeg oppgitt, og så på Aiden før jeg kunne stoppe meg selv. "Jeg skal rydde opp før jeg går på skolen."
Uten å se på Aiden reiste jeg meg og gikk opp trappen før han kunne si noe.
Aiden var ikke hjemme da jeg stod opp neste morgen for å gjøre meg klar til skolen. Kjøkkenet var rent med rester i kjøleskapet. Jeg kunne ikke la være å føle meg skyldig. Jeg hadde vært umoden i går kveld, oppført meg som et trassig barn. Hva Aiden tenkte om hele greia kunne ikke ha vært bra. Med flauhet som farget kinnene mine, tvang jeg meg selv til å gå på skolen, og ba til at ingen uhyggelige overraskelser ventet på meg der.
Før jeg visste ordet av det, var det helg. Det hadde ikke vært flere lapper og skumle kosedyr, men jeg kunne ikke riste av meg kulden av frykt fra beina.
Tammy var i huset da jeg kom hjem fra skiftet på kafeen. Hun satt på sofaen i et vinrødt maxiskjørt og en ermeløs band-t-skjorte. Det var ingen tegn til Aiden, og det faktum at lastebilen hans ikke var i oppkjørselen, antydet enten at Tammy hadde sluppet seg inn eller at Aiden hadde latt henne være her av en eller annen grunn.
Jeg var utslitt og på ingen måte klar til å håndtere Tammys energi, men hun hadde meg i klørne sine før jeg kunne gjøre min flukt opp trappen.
"Ellie!"
Tammy var over meg før jeg kunne reagere, de lange, slanke armene hennes lukket seg rundt meg i en klem, de ildrøde krøllene hennes kilte nesen min.
"Hei Tammy," mumlet jeg. "Jeg forventet ikke å se deg."
"Å ja, jeg bare venter på Aiden. Han har dratt for å hente fetteren sin." forklarte Tammy og trakk seg tilbake før hun grep hånden min og trakk meg inn i stuen og ned på sofaen ved siden av henne. "Ville du ha noe å drikke?"
Øynene mine fulgte hennes til vinflasken som sto på bordet med et halvtomt vinglass.
"Å nei. Jeg er ikke gammel nok til å drikke." svarte jeg.
"Å, tull! Det er bare en drink. Liam pleide å drikke i din alder." fnøs Tammy mens hun foldet seg ut fra sofaen igjen og sprang inn på kjøkkenet for så å komme tilbake med et annet glass. "Jeg lover at jeg ikke skal fortelle Liam eller la deg bli full."
