2.
De to jentene utvekslet et raskt blikk. Hun som sto nærmest, fnyste kort. Det den tause hadde sagt, var tydeligvis ikke det den andre ville høre.
«Du ser ut som du tipper rett over hvis vinden tar tak på riktig måte. Hvem er du?»
Farryn la armene rundt seg selv, sakte. Det kjølige vannet dempet feberen. Tankene klarnet litt, som når tåka letter over myra en tidlig morgen.
«Farryn. Farryn Amari, tidligere fra Clear Oak-flokken.» På refleks senket Farryn hodet litt, i respekt.
Jenta nærmest svarte med et misfornøyd «hmf» før hun gikk tilbake til søsterens side. Da snakket hun andre endelig.
«Vi er Amelia og Emily Taylor, fra Storm-flokken. Du går ulovlig på territoriet vårt.»
Farryns bryn trakk seg sammen av forvirring idet hun løftet hodet. Det kunne ikke stemme. Dette var like utenfor grensene til den forrige flokken hennes. Det fantes ingen flokk så nær.
Før hun rakk å åpne munnen for å rette på den hyggelige søsteren, ble skogen stille igjen. Stillheten la seg tungt mellom granstammene, som om selv fuglene holdt pusten. Søstrene så kjapt på hverandre.
«Emily… du gjorde ikke det,» sa Amelia.
Emily trakk bare på skuldrene, likegyldig, med et uskyldig smil. «Han ville vite om vi fant noen,» forklarte hun.
I mellomtiden ble Farryn bare mer og mer forvirret. Så brøt en massiv grå ulv fram mellom trærne, med flere store ulver etter seg. Ingen var like stor som lederen.
Den grå ulven lot blikket gli først over tvillingene, som om han sjekket om de var uskadd. Så fant øynene hans Farryn.
Farryns tomme stirr møtte et fiendtlig, men nysgjerrig blikk. Pelsen hans var mørk som en tung stormsky over fjellet. Øynene var derimot klare, blå – som en juli-himmel når regnet endelig har gitt seg. Han snuste et par ganger. Den grove lyden dro Farryn ut av iakttakelsen, og da skjønte hun at han hadde kommet nærmere.
Fiendtligheten hans bleknet. Nysgjerrigheten vokste.
Farryn tok noen raske skritt bakover. Hun overrasket både seg selv og alle andre med hvor lett hun beveget seg.
«Kanskje hun ikke løy likevel,» sa Amelia lavt.
Farryns øyne smalt over på Emily.
«Selvfølgelig løy jeg ikke!» Emilys overleppe krøllet seg da hun knurret en advarsel mot den påståtte inntrengeren.
Ett skarpt bjeff fra den store grå ulven foran Farryn fikk Emily til å tie momentant. Alle vendte oppmerksomheten mot ham.
Han var en alfa, da. Men… hvordan kunne de være her? Menneskene hadde tatt over territoriet hennes for mange år siden.
Han snudde seg brått, nikket med hodet mot jentene som tegn, og satte i vei.
Amelia gikk langsomt bort til Farryn og samlet opp klærne hennes fra vannkanten.
«Bli med oss.» Amelia rakte Farryn en vennlig hånd og et enda vennligere smil. Likevel var det tydelig at Farryn egentlig ikke hadde noe valg. Hun nølte, da. Blikket flakket raskt, og erkjennelsen av situasjonen hun hadde havnet i, begynte endelig å sige inn i det feberhete hodet.
Hendene hennes begynte å skjelve, helt til Amelia tok den ene med et mykt, men fast grep.
«Ikke vær redd. Alfaen vår vil snakke med deg selv, men et sted som er litt mer behagelig. Og med folk som har litt mer klær på seg.» Hun lo lavt.
Emily sto ved vannkanten med armene i kors. Mistilliten lå skarpt og åpent i øynene hennes.
«Åh … okei. Da kan jeg bli med, ikke sant? Jeg skjønte ikke at jeg hadde kommet inn på noen andres område. Jeg merket ingen duftmarkeringer.»
Tvillingene utvekslet enda et blikk. Det fikk uroa i Farryn til å vokse. Ingen av søstrene sa noe mer, mens Amelia rakte henne klærne og dro henne bort fra vannet. Amelia gjorde et lite nikk mot Emily, antakelig for å få henne til å hente deres egne klær.
Magen til Farryn knurret igjen da de begynte å gå, men sulten var nå det siste hun tenkte på.
Jeg skal ikke dø. Det nekter jeg.
Turen til flokkens hjem var ikke så mye lenger unna innsjøen. Farryn ville faktisk ha snublet over stedet før eller siden. Det var som et lite tettsted, husene lå tett i tett. Alt ved det ropte flokk—nært, samlet, beskyttende.
Jo mer Farryn så seg rundt, desto mer innså hun at hun kjente dette stedet. Hun hadde alltid fått høre at hun skulle holde seg unna. Det bodde mennesker her. Men måten Emily og Amelia beveget seg gjennom gatene på, fikk henne til å tvile et øyeblikk.
Likevel var hukommelsen det eneste som fortsatt var helt intakt.
«Vi er framme.»
Farryn blunket og så opp. De hadde tatt henne med til et stort hus på tre etasjer. Det lignet nesten på et rådhus. Det kunne lett ha gått for det.
«Gå.» Emily dyttet Farryn i ryggen. Farryn hadde ikke engang merket at Amelia hadde sluppet hånden hennes og gått fram til døra.
Ansiktet til Farryn ble varmt. Hun rettet seg opp og gikk inn.
«Amelia. Emily. Takk begge to, men dere kan gå.»
Tvillingene stivnet på stedet, før de senket hodene raskt i respekt. Farryn fulgte lyden av den unge, men myndige stemmen og fikk øye på en høy mann som sto i en døråpning like ved.
Bygningen hans gjorde det åpenbart: Han var den samme mørkgrå ulven som hadde holdt blikket hennes tidligere. Øynene hadde den samme stormfulle tonen som pelsen. Mørk sjokoladebrune—nesten svarte i riktig lys. Han ruvet, bredskuldret, med kort blondt hår; kortere på sidene enn på toppen. En frisyre Farryn hadde lagt merke til at var ganske vanlig blant menneskemenn.
Mannen kremtet. De stormmørke øynene hvilte på henne, forventningsfulle.
«Hva?» Farryn så seg over skulderen for å sjekke om det sto noen bak henne. Nei. Han stirret faktisk på henne. Ansiktet hans sprakk opp et øyeblikk, som om han ble tatt på senga, før han skjønte at hun ikke hadde fulgt med.
«Jeg spurte om du er sulten.»
Farryn blunket én gang. Hva i all verden slags spørsmål var det? Hun var sikkert bare en uke unna å sulte i hjel.
«Ja… ja, det er jeg… takk, eh…» Hun lot setningen dø ut. Hun visste ikke hva han het, og han snudde seg allerede og gikk foran henne inn i huset. Videre inn i spisestua. Der sto det mat klart, et helt bord fullt, som om noen hadde ventet på henne.
Knærne hennes skalv svakt da luktene traff henne. Varmt kjøtt, brød, fet saus, søtt og salt om hverandre. Hun nølte ikke. Hun dro til seg en stol og begynte å spise uten å vente på om han skulle sette seg, eller si navnet sitt.
I stedet lente han seg tilbake mot veggen med armene i kors og så på den utsultede kvinnen som kastet i seg så mye hun klarte, helt til hun endelig ble mett. Tida ble seig. Først etter det som kjentes som en time, sank tempoet hennes. Til slutt stoppet hun, lente seg bakover og trakk pusten dypt.
Hannen klarte ikke la være å trekke på smilebåndet. Hadde hun i det hele tatt pustet mens hun spiste?
«Du heter Farryn, ikke sant? Emily sa det, men hun kan jo ha hørt feil.» Han tok endelig plass ved bordet, helt oppe ved enden. Det virket… instinktivt, som om stolen allerede tilhørte ham. «Hun sa at du kom fra Clear Oak-flokken…»
Farryn tørket seg om munnen med håndryggen.
«Ja. Det er navnet mitt, og det… var flokken min.» Hun svelget hardt, men tvang seg til å holde blikket hans. «De ble utslettet for fire år siden. Jeg er den eneste som overlevde. Men jeg vil likevel be om unnskyldning for at jeg gikk inn her. Jeg visste virkelig ikke. Det var ikke flokkterritorium her før.»
Denne gangen var det hans tur til å trekke pusten dypt.
«Jeg er lei meg for å høre det.» Stemmen var lavere nå. «Vi hadde hørt at menneskene hadde tatt noen av brødrene våre, men vi trodde ikke de ville klare å ta en hel flokk.» Han ristet svakt på hodet før han flettet fingrene. «Vi kommer opprinnelig fra lenger nord. Det ble altfor utrygt der, så vi flyttet sørover hit. Denne bygda var ganske nedslitt. Det var bare noen få mennesker her og der. Vi bestemte oss for at det kunne bli et godt hjem for oss, så… vi tok det.»
Farryn rynket pannen. Det var sånn kriger startet. Det var sånn de ble jaget i utgangspunktet. Fordi territorielle alfaite trodde det var greit å bare ta det de ville ha.
«Unnskyld. Jeg heter Jason.» Han rakte hånda forsiktig fram for å hilse. Farryn så på hånda med et nytt lite rynk i panna. En merkelig alfa, det måtte hun innrømme. Alfaen i hennes egen flokk hadde aldri vært så… åpen. Så mild.
«Takk for vennligheten du har vist meg, Alfa Jason.» Hun presset fram ordene, formelt, slik hun hadde lært. «Jeg skal dra nå. Jeg skal ut av territoriet ditt så fort som mulig.»
Hun grep kanten av bordet og skjøv stolen bakover. Jason rakk fram og tok tak rundt håndleddet hennes før hun kom seg opp. Øynene hans blaffet, som om noe annet våknet bak blikket. Et øyeblikk var det der, og så var det borte igjen, skjult så raskt at hun nesten kunne tro hun hadde innbilt seg det.
«Ja,» sa han, rolig, men med en kant. «Jeg har vært svært snill mot deg. Mer snill enn jeg trengte å være.» Grepet hans var fast. «Til gjengjeld kan du forklare hva du mente da du sa til Emily at du ikke ville skifte for å bevise at du ikke er menneske. Jeg lurer fortsatt på det selv.»
Farryn forsøkte å vri håndleddet fri. Armen hans rørte seg ikke. Hånda hans slapp ikke. Øynene hans smalnet, og grepet strammet seg. Kjeven hennes låste seg da hun kjempet mot trangen til å frese av smerte.
«Du gjør meg vondt,» hvisket hun.
Hun la den frie hånda over hans og prøvde å lirke fingrene hans opp.
«Og likevel viser du ingen tegn til ulv.» Han knurret lavt, før han reiste seg brått og dro henne opp samtidig. «Du trygler og vrir deg som et menneske. Du lukter som et menneske. Og likevel påstår du at du er en av oss.»
Nå begynte han å ligne den typen alfaer hun kjente fra før. Dominansen og raseriet rullet av ham ved tanken på at hun hadde forsøkt å lure ham for å redde sitt eget skinn. Av en eller annen grunn presset det tårer fram i øynene hennes.
«Alfa Jason, vær så snill.» Stemmen hennes sprakk. «Jeg sverger ved Månegudinnen at jeg ikke lyver. Jeg sa ikke at jeg ikke ville skifte. Jeg sa at jeg ikke kunne. Så vær så snill… det gjør vondt.»
Bare det å nevne Månegudinnen fikk en liten nøling til å trekke over ansiktet hans. Men presiseringen av det hun hadde sagt til Emily, hjalp tydeligvis ikke.
Han knurret en gang til før han endelig slapp. Farryn tok raske skritt bakover, som ved vannkanten tidligere, med håndleddet presset mot brystet.
«Du går ingen steder før du snakker,» befalte han.
Så snudde han på hælen og for ut av rommet. Døra ble smelt igjen bak ham, hardt, og Farryn ble stående alene i spisestua.
