Kapittel 1 La oss få en skilsmisse

Nathaniel Heilbronn spredte Aurelia Semonas ben på den myke sengen, og avslørte hennes fortsatt tørre fitte. Han brydde seg ikke om mer forspill, bare tok på en kondom og gikk rett på sak.

Aurelias ansikt ble blekt av smerte, og hun slapp ut et lavt skrik, mens hun prøvde å skyve ham bort. Nathaniel hånflirte og grep hånden hennes. "Slutt å late som du er uskyldig. Tror du virkelig at du kan forbli ren for Samuel nå?"

Aurelias motstand smuldret ved hans ord. Hendene hennes falt slapt ned ved sidene, og hun snudde hodet bort.

Da han merket at hun hadde sluttet å gjøre motstand, glinset et mørkt uttrykk i Nathaniels øyne, raskt erstattet av en sterkere lyst. Han beveget seg med hensikt, hans store hender grovt knadde brystene hennes. "Chelsea er tilbake i byen. La oss få signert skilsmissepapirene."

Da hun hørte navnet Chelsea Thompson, følte Aurelia seg fortapt, og tårer strømmet nedover ansiktet hennes.

Noen timer tidligere hadde Aurelia blitt ranet på vei hjem. To høye bøller hadde omringet henne i en mørk bakgate. I panikk tilbød hun dem sin designerveske og tryglet, "Dette er en limited edition. Dere kan selge den for mye. Ta armbåndet mitt også."

Men bøllene dro henne bare dypere inn i bakgaten. Aurelia skrek om hjelp, prøvde å stoppe dem fra å rive av henne kjolen, men ropene hennes ble uhørt i det avsidesliggende området.

En av bøllene rev av henne klærne, hendene hans vandret over kroppen hennes. Den slimete berøringen fikk Aurelia til å skjelve, og hun tryglet tårevått, "Jeg har penger. Mannen min er rik. Jeg gir dere hva dere vil. Bare la meg gå."

Bøllene ble bare røffere. Akkurat da de var i ferd med å kle henne helt av, hørte en patruljerende politimann oppstyret og skyndte seg inn med batongen sin.

Bøllene utvekslet et blikk, rev gifteringen av Aurelias finger, og flyktet. Ringen gled lett av, ikke ment for hennes finger.

Etter å ha overlevd prøvelsen, pakket inn i politimannens jakke, satt Aurelia på huk ved veikanten og ringte Nathaniel, hennes lovlige ektemann.

Etter utallige forsøk, ble samtalen endelig besvart over en halvtime senere. Men i stedet for Nathaniels stemme, svarte en myk, melodisk kvinnestemme, "Beklager, Nathaniel er i dusjen. Vil du legge igjen en beskjed?"

Bakgrunnen var fylt med lyden av rennende vann. Aurelia kjente igjen stemmen. Det var Chelsea, Nathaniels første kjærlighet.

Etter å ha lagt på, mottok Aurelia en melding fra Chelsea: et ultralydbilde som viste en seks ukers graviditet. Aurelia følte all styrke forlate kroppen. Hun slo av telefonen og begravde hodet i knærne, skjelvende.

Da hun ble dratt inn i bakgaten, gråt hun ikke. Da bøllene angrep henne, gråt hun ikke. Men da en folkemengde samlet seg rundt henne, spurte om hun var ok, brøt hun sammen og gråt høyt.

Aurelia var fortapt i sine tanker, knapt merkende at Nathaniel fortsatt holdt på. Nathaniel økte plutselig tempoet, og Aurelia slapp ut et mykt stønn. "Katten tatt tunga di fordi du er så glad?"

Aurelia holdt tårene tilbake, kroppen hennes skalv. "Ja. Gratulerer. Jeg håper du og fru Thompson får et langt og lykkelig ekteskap."

Etter det som føltes som en evighet, stoppet Nathaniel endelig. Han hvisket i øret hennes, "Takk. Hvis du og Samuel noen gang trenger noe, vet dere hvor dere finner meg." Aurelia oppfattet ikke ordene hans tydelig og duppet av til søvn.

Neste morgen vekket telefonen henne. Det var politimannen som hadde reddet henne i går kveld. "Fru Heilbronn, vi har tatt de to bøllene. Det ser ut som de fulgte ordre, men de sier ikke hvem som hyret dem. Har du fornærmet noen?"

Det sterke sollyset fikk Aurelias øyne til å renne. Hun løftet hånden for å skjerme dem. "Vet mannen min om dette?"

Politimannen nølte. "Nei, vi har ikke fortalt herr Heilbronn ennå. Hvis du vil, kan vi..."

Aurelia avbrøt ham. "Ingen grunn. Ikke fortell ham."

Som husmor uten sosialt liv eller nære venner, var den eneste grunnen til at noen kunne rette seg mot henne, ekteskapet med Nathaniel. Bøllene ignorerte designklærne hennes, men tok den dårlig tilpassede gifteringen. Svaret var klart.

Etter å ha lagt på, gikk Aurelia ned trappen. Nathaniel var i spisestuen. Da han så henne, pekte han på skilsmissepapirene og en sjekk foran seg. "Signer dette, og fyll inn hvilket beløp du vil på sjekken."

Allerede klar over skilsmissen, var Aurelia ikke overrasket. Hun kastet et blikk på sjekken og tenkte, 'Bare Nathaniel ville gi ekskona si en blankosjekk, uten bekymring for at jeg ville ruinere ham. Men med Chelseas ultralydbilde, ikke rart han er så sjenerøs.'

Aurelia tok opp pennen, bladde til siste side, og signerte uten å lese. Nathaniel, som leste avisen, stoppet opp, et hint av misnøye i øynene hans.

Aurelia la ikke merke til det. Hun tok en bit av maten og spurte, "Når skal vi fullføre skilsmissen?"

Nathaniel la skjeen ned med et klirr, og myste mot henne. "Har du det travelt?"

Aurelia fortsatte å spise, uttrykket hennes likegyldig, selv om hånden hennes skalv litt. "Vil bare ikke forsinke deg og fru Thompson."

Chelsea var allerede seks uker på vei. Enhver forsinkelse, og den voksende magen hennes ville gjøre det vanskelig å se bra ut i en brudekjole.

Nathaniel fnyste, signerte skilsmissepapirene, og banket på bordet. "Du er bare ivrig etter å komme til Samuel. Men..."

Han banket på bordet igjen. "Vi trenger ikke å haste med skilsmisseprosessen."