Kapittel 8

Sephie

Jeg sovnet etter hvert. Det var ikke en rolig søvn, da jeg følte meg fanget i panikkfylte drømmer. I en drøm gjenopplevde jeg hendelsene fra kvelden før. Jeg kjempet mot Anthony, prøvde å komme meg unna ham, følte igjen luften forlate lungene mine, som om livet mitt sakte gled bort. Jeg kunne ikke snakke i drømmen. Jeg så stadig mot bakrommet på restauranten, men ingen kom. Det var bare mørke. Stillhet. Mørket slukte til og med Anthony foran meg, så det bare var meg igjen, ute av stand til å puste eller bevege meg. Jeg vet ikke hvor jeg fikk styrken, eller luften, til å gjøre det, men jeg skrek. Jeg skrek så høyt jeg bare kunne.

Så snart jeg våknet og innså at det var en drøm, ble soveromsdøren min kastet opp. To menn stormet inn mot sengen min. Jeg skrek igjen, fortsatt ikke helt våken og klar over hva som skjedde. En mann kom mot meg, den andre sjekket resten av rommet mitt.

En vag kjent duft fylte nesen min, da jeg kjente en varm berøring på armene mine og sengen gi etter ved siden av meg. "Shhhh... du hadde et mareritt. Du er trygg. Jeg skal aldri la noe skje med deg igjen," sa Adrik mens han la armene rundt meg og trakk meg inntil seg.

"Adrik?"

"Ja, solnishko. Du er ok. Du hadde et mareritt, men det var ikke virkelig. Du er trygg nå."

Jeg kunne ikke stoppe flommen av følelser som kom ut da jeg lente meg inn mot hans brede bryst. Jeg begravde ansiktet mitt i brystet hans og gråt.

"La det ut. Du har hatt noen store dager, men du er trygg nå. Jeg lover," sa han. Han strøk sakte hånden opp og ned ryggen min, prøvde å roe de rå nervene mine fra marerittet. "Vil du fortelle meg om det?"

Jeg trakk pusten dypt og tørket ansiktet mitt. Jeg lente meg tilbake, med øynene fortsatt lukket, prøvde å finne motet til å gå gjennom det en gang til. Han rakte opp med tommelen og tørket forsiktig noen få tårer fra øynene mine mens han ventet på svaret mitt. Jeg åpnet øynene og fant hans dype blå øyne, fylt med bekymring, fokusert intenst på meg. Jeg bare stirret inn i øynene hans noen øyeblikk, ute av stand til å snakke. Hvorfor følte jeg at jeg hadde kjent ham i lengre tid enn 24 timer? Hvorfor følte jeg meg trygg i armene hans?

Da jeg ikke svarte, ga han meg et smil og strøk forsiktig håret bort fra ansiktet mitt. "Du er vakker selv når du gråter," sa han.

Jeg rødmet og så ned på hendene mine. Jeg kjente hånden hans under haken min, løftet blikket mitt opp igjen for å møte hans. "Ikke skjul de vakre øynene dine for meg, solnishko. Jeg kunne stirret inn i de unike øynene dine hele dagen og natten uten å bli lei av synet."

På dette tidspunktet visste jeg at ansiktet mitt ble en fin nyanse av rødt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare, så jeg sa det første som falt meg inn. "Vent, hvordan kom du hit?"

Han lo. "Jeg tok med deg arnica. For nakken din. Jeg diskuterte en sak med Ivan og Misha da vi hørte deg skrike. Vi trodde du var i trøbbel eller ble kidnappet."

"Hvorfor skulle noen ville kidnappe meg?"

Han la hodet på skakke og smilte lurt til meg. "Jeg kan tenke meg noen få grunner."

Jeg forsto tydeligvis ikke helt svaret hans. "Jeg er ingen. Det er ingen grunn til å kidnappe meg."

"Du er ikke en ingen, Persephone. Og dessverre har du blitt merket som en fiende av en mektig mafiaboss sin sønn. En bortskjemt unge av en sønn, men fortsatt sønnen til en mektig mann. Han vil ikke stoppe før han har fått hevn for den respektløsheten han mener du viste ham."

"Han mener jeg viste ham respektløshet?? HAN PRØVDE Å DREPE MEG!!"

"Jeg vet det. Alle de andre bossene vet det. Selv faren hans vet det, men Anthony takler ikke å bli ydmyket offentlig særlig godt. Uansett hvor fortjent det var. Egoet hans ble såret."

Jeg stirret bare på ham mens han snakket, og prøvde å ikke tenke på hvor kjekk han var, hvor mild berøringen hans føltes, eller hvor pragmatisk forklaringen hans på min nært forestående undergang var. "Er det derfor du sendte livvaktene dine for å bli hos meg? Hva med deg? Er ikke du i fare uten dem?"

Han lo og ristet på hodet. "Jeg har nettopp fortalt deg at noen vil ha hevn over deg, og du er bekymret for min sikkerhet?"

"Vel, ja."

"Jeg er godt beskyttet, solnishko. Jeg har andre livvakter, men Viktor, Andrei, Ivan og Misha er de beste, derfor har jeg satt dem til å passe på deg. Jeg har full tillit til dem."

"Hvor lenge skal de være her? Når kan jeg gå tilbake på jobb?"

"Jeg er ikke sikker på om det er en god idé ennå. Vi har ikke funnet Anthony ennå. Han forsvant etter møtet i går kveld, og ingen ser ut til å vite hvor han dro. Vi må finne ham først før jeg føler meg trygg på at du kan gå tilbake på jobb." Han så at jeg rynket pannen og la til, "ikke bekymre deg, solnishko. Regningene dine er dekket."

"Hva? Nei. Jeg kan ikke be deg om å gjøre det."

"Det gjorde du ikke. Jeg tilbød det. Nå aksepterer du tilbudet mitt," sa han med sitt blendende smil.

Jeg mistet meg selv i øynene hans. De var enda vakrere når han smilte. Mens de kunne være kalde og livløse når han var i sjefmodus, når han smilte til meg, glitret de praktisk talt i det svake lyset på soverommet mitt. Jeg fant meg selv smilende tilbake, glad for å se gleden i øynene hans. Det fikk meg til å ville se den gleden hver dag.

"Greit. Men jeg trenger ikke å like det," sa jeg og krysset armene over brystet som et lite barn, surmulende.

Han lo igjen og denne gangen lente han seg inn og kysset pannen min. Hele kroppen min føltes varm ved berøringen hans, men da leppene hans presset seg mot pannen min, var det et nytt nivå av varme. Jeg var litt forbløffet over gesten, men fant meg selv fortsatt å ønske mer.

Jeg tok hånden hans og holdt den mellom begge mine. "Takk."

"Selvfølgelig, solnishko. Du bør få litt hvile igjen."

"Ja, om det, jeg tror jeg vil unngå mareritt en stund. Jeg vil ikke klare å sove igjen på en stund."

"Da, kom. Vi skal smøre litt arnica på den lilla halsen din," sa han mens han tok hånden min og reiste seg. Han dro meg opp før jeg kunne stoppe ham.

"Åh... vent..." sa jeg da jeg reiste meg, og avslørte at jeg bare hadde på meg en stor t-skjorte og ingen bukser.

Han så sakte nedover kroppen min, mens jeg prøvde å trekke t-skjorten så langt ned som mulig. Øynene hans ble mørkere. Jeg la merke til at kjeven hans strammet seg litt, og han knyttet neven med hånden som ikke holdt min. Blikket hans vendte tilbake til ansiktet mitt, og han lente seg inn for å kysse pannen min og sa, "beklager. Jeg møter deg på kjøkkenet."