Kapittel 2

Alyssa

Niko er ikke like stor drittsekk som King, men han gjør det fortsatt til sin oppgave å irritere meg. Han er litt mindre og mindre muskuløs enn King, med piggete, skittent blondt hår og blå øyne. Som vanlig har han et blått bandana rundt hodet, selv når han er kledd i svart dress.

Mason, derimot, er av middels høyde med en slank kroppsbygning. Han er rødhåret med kortklipt hår, grønne øyne og tykke briller. Han er sannsynligvis den roligste av gjengen, og vil aldri skitne til hendene sine. Men bare fordi han er assosiert med dem, hater jeg ham også.

Jeg himler med øynene. "Fantastisk, akkurat det jeg trengte. Hele settet av min brors irriterende venner."

Niko ler, stemmen hans fylt med underholdning. "Så slem uten grunn, Alyssa. Vi passer bare på deg, søster."

"Hvis dere passet på meg, ville dere ikke plage meg hele tiden," svarer jeg, krysser armene og stirrer på dem.

King tar et nytt drag av sigaretten sin, det intense blikket hans forlater aldri mitt. "Det er vår måte å vise hengivenhet på, Kattunge. Du vet at du elsker det."

Nei. Det. Gjør. Jeg. Ikke.

Niko legger en arm over skulderen min, og jeg stivner ved den uønskede kontakten. "Som jeg sa, jeg har det bra. Ingen trenger å bekymre seg, spesielt ikke Grayson. Isaac er mannen min. Han vil ta vare på meg," insisterer jeg.

"Er du klar til å gå, Alyssa?" Isaacs stemme skjærer gjennom spenningen idet han går over plenen mot oss. Lettelse skyller over meg. Endelig er han her for å redde meg fra mine plageånder.

Isaacs blikk flakker mellom de tre mennene rundt meg, en skygge krysser ansiktet hans når han ser Nikos arm tilfeldig drapert over skulderen min. "Hva gjør dere her ute med kona mi? Få de jævla hendene deres av henne!" Stemmen hans er høy og pinlig, og trekker oppmerksomheten til de få andre gjestene som henger utenfor. Jeg skaper raskt avstand mellom meg og guttene, skynder meg over til Isaac og legger en beroligende hånd på brystet hans.

"Det er greit, Isaac. De sa bare farvel," hvisker jeg, prøver å avverge situasjonen før den eskalerer ytterligere og flere folk kommer ut for å se.

Jeg kan allerede se at han har drukket noe; det betyr at han er mer sannsynlig å starte en slåsskamp. Pusten hans bærer den skarpe lukten av alkohol, og øynene hans har det harde, ufokuserte blikket.

"Vil du at vennene og familien min skal tro at du er en hore?" freser mannen min truende. "Kom deg inn i den jævla bilen før du gjør meg mer flau."

Jeg bøyer hodet, føler skammen skylle over meg, selv om jeg vet at jeg ikke gjorde noe galt. Hjertet mitt synker, og en klump former seg i halsen. Jeg vil ikke krangle på bryllupsnatten vår; jeg vil tilbake til all moroa og gleden vi hadde for bare noen minutter siden.

"Men hva med alle som skal vinke oss farvel?" spør jeg med en liten stemme, blikket mitt flakker tilbake til huset hvor gjestene våre fortsatt feirer.

"Jeg er for forbanna til det. Vi drar bare," sier han, tonen hans etterlater ingen rom for diskusjon. Han griper armen min, fingrene hans synker smertefullt inn i huden min, og jeg grimaserer.

Det er greit, han er bare full. Dette er ikke min Isaac, minner jeg meg selv på.

Når jeg ser opp på King, Niko og Mason, ser jeg at uttrykkene deres er spente og dødelige. Kings evige smil er borte, erstattet av et blikk som kunne drepe. Selv Masons avslappede holdning har skiftet til en av årvåken beredskap. Niko trer frem, øynene hans smale, men jeg rister raskt på hodet, ber dem stille om å la det gå.

Nikos kjeve strammer seg, stemmen hans en lav knurring. "Alyssa, jeg tror ikke vi vil at du skal dra med ham. For at han skal tro det er greit å snakke til deg på den måten, tror jeg King og jeg burde knekke kjeven hans."

Å nei.

"Hvem er du til å fortelle kona mi hvem hun ikke kan dra med? Hold deg på din jævla plass, freak," freser Isaac, drar meg mot bilen.

"Vær forsiktig med hvordan du snakker til ham," advarer King i en truende tone.

"Ellers hva?" svarer Isaac, alkoholen gir ham åpenbart en falsk følelse av selvtillit.

King trer frem, lett tårnende over Isaac. Han er rundt 1,90 høy og dobbelt så tung, forskjellen er de stramme musklene hans. "Ellers ommøblerer jeg ansiktet ditt," advarer King, stemmen hans farlig lav.

Jeg stiller meg mellom dem, legger en hånd på Isaacs bryst og skyver forsiktig. "Isaac, vær så snill, stopp. Ikke på bryllupsnatten vår," ber jeg, tårer springer frem i øynene mine. Spenningen er til å ta og føle på, og den en gang fredelige atmosfæren rundt oss tykner.

Skal han virkelig fortsette å erte tre gutter i en motorsykkelgjeng? Med broren min som sannsynligvis kommer ut her og slår seg sammen med dem hvis de bestemmer seg for å hoppe på ham?

Isaacs ansikt vrir seg av raseri og ydmykelse. "Tar du virkelig deres side nå?" skriker han i ansiktet mitt.

"Hun prøver å hindre deg i å få bank, kompis," bryter Mace inn, hans vanligvis rolige stemme erstattet av irritasjon. De skoggrønne øynene hans, vanligvis skjult bak brillene, lyser av sinne.

"Jeg snakket til henne!" brøler Isaac, og vender sin raseri tilbake mot meg.

Jeg holder blikket fokusert på mannen min, prøver å nå frem til mannen jeg vet er et sted under det rasende monsteret foran meg. "Vær så snill, kan vi bare dra?" spør jeg, drar i hånden hans. Stemmen min skjelver, avslører frykten jeg føler.

Neseborene hans blusser mens han stirrer ned på meg. "Greit. Men jeg vil aldri se deg alene med disse drittsekkene igjen. Forstått?"

Jeg nikker raskt, hva som helst for å roe ham ned før han mister kontrollen enda mer. Dette begynner å føles akkurat som mesterskapskampen vårt juniorår, hvor han havnet i en stor slåsskamp med quarterbacken på det andre laget. Men denne gangen er innsatsen høyere. King og Niko vil drepe ham, mens Mace ser på. Det siste jeg vil på bryllupsnatten min er å se mannen min dø.

"La oss gå, la oss gå," mumler jeg beroligende, drar Isaac til bilen. Jeg ser ikke på dem, men jeg kan føle de brennende blikkene deres idet jeg går forbi dem og setter meg i passasjersetet i bilen.

Selv når vi kjører av gårde, og Isaac suser gjennom trafikken, holder jeg hodet nede, stirrer på de skjelvende hendene mine. Stillheten i bilen er kvelende, fylt med usagt raseri og spenning.

Ved et lyskryss ser jeg endelig opp akkurat i tide til å se Isaacs hånd kollidere med kinnet mitt. Den skarpe stikkingen får meg til å gispe. "Ikke gjør noe sånt igjen. Du fikk meg til å se svak ut der ute, jeg kunne ha tatt dem," knurrer han, ansiktet hans skyet av raseri.

En hulken slipper ut av meg, stille og desperat. Han... slo meg. Han slo meg faktisk, og på bryllupsnatten vår. Jeg burde gå ut av bilen nå, ikke sant? Men så spiller jeg scenen i hodet mitt om igjen.

Det var min feil. Jeg vet hvor possessiv Isaac kan være; jeg burde ikke ha vært der ute med brorens venner. Selv om det var tilfeldig. Når jeg så King der ute, burde jeg ha gått tilbake inn.

"Jeg-jeg er lei meg, Isaac," sier jeg mykt, stemmen min knapt hørbar over bilens motor.

"Det burde du være," svarer han rolig, pusten hans gradvis roer seg. "Jeg mente ikke å slå deg, men hvis vi skal få dette ekteskapet til å fungere, må du slutte å gjøre meg sint, ok?"

Jeg nikker, kinnet mitt dunker. "Ok."

Jeg mener, jeg vil virkelig få ekteskapet vårt til å fungere. Faren min døde da jeg var yngre, og selv om han var en farlig mann, var de lykkelige og forelsket. Det er det jeg vil ha.

Et lykkelig ekteskap.

Jeg presset Isaac over kanten i kveld, men nå skal jeg bli bedre til å passe på hva jeg sier eller gjør. Da vil alt bli bra mellom oss.

Isaac strekker hånden sin mot meg, og selv om ansiktet mitt fortsatt gjør vondt, legger jeg hånden min i hans. Grepet hans er fast, possessiv.

"Jeg elsker deg," mumler han, stemmen hans mykner.

"Jeg elsker deg også," sier jeg med et lite smil, prøver å overbevise meg selv om ordene.

Men lite visste jeg, hans type kjærlighet ville bryte meg bit for bit til det ikke var noe igjen.