Kapittel 6 Ikke kvalifisert

"Etter å ha gitt fra seg husholderskeoppgavene, følte Ava seg som en ny person.

Morgensolen var myk og lys, som om den kunne vaske bort all trettheten fra før. Etter frokost følte Ava for en gangs skyld for å gå til gårdsplassen for litt te og tenke på sine neste trekk.

Hun fant glassdrivhuset altfor skittent og sverget at hun aldri skulle gå dit igjen. Etter litt ettertanke bestemte hun seg for å slappe av på balkongen i tredje etasje, hvor hun kunne nyte brisen og utsikten fra høyden.

Eliza helte opp teen hennes og sto ved siden av, med et tilfreds smil. Ava hadde vært overveldet i årevis, og som hennes personlige tjenestepike hadde Eliza vært fast ved pulten for å hjelpe henne. Denne typen vær, med en bris som bar med seg et hint av blomster, var noe hun ikke hadde nytt på lenge.

Akkurat da Eliza ikke kunne la være å strekke seg dovent, i troen på at de var alene, hørte hun latter bak glassdøren, etterfulgt av et dunk da noen traff veggen.

Ava hørte det også. Hun satte fra seg tekoppen, forundret, og skulle til å si noe da to personer, viklet inn i hverandre, braste ut på balkongen. Det var Ethan og Sophia.

Sophia la merke til Ava først. Tross alt var hun på toppen av Ethan, og gjennom glassdøren så hun Eliza, som alltid var med Ava. Naturligvis var Ava der også.

Trangen til å provosere tok over Sophia. Hun hektet umiddelbart armen rundt Ethans hals, kysset ham lidenskapelig mens den ene hånden strakte seg rundt for å vri på dørhåndtaket.

Ava snakket kaldt, "Jeg var ikke klar over at ridderne dine var så glad i offentlige kjærlighetsoppvisninger."

Da hun hørte det, trakk Ethan seg unna og så på Ava, med en rynke i pannen. "Hva mener du med det?"

"Ethan, din kone er sjalu." Sophia trakk tilbake hånden, tok noen skritt nærmere, og banket på bordet, og spurte, "Har du noe imot at jeg sitter her?"

Ava signaliserte til Eliza om å gå først, så så hun alvorlig på kvinnen foran seg og svarte, "Bare sett deg."

Ava hadde bare hørt om henne før. Dette var første gang hun hadde en nær kontakt med imperiets første kvinnelige ridderkaptein. Fra hennes intense øyne til hennes røde lepper, landet Avas blikk til slutt på ringen på Sophias hånd. Hvis hun husket riktig, hadde hun nettopp sett samme stil på Ethans hånd.

"Ava, jeg håper det er greit at jeg kaller deg det." Sophia fulgte Avas blikk til ringen på hånden hennes og kunne ikke la være å smile stolt. "Dette er ringen Ethan ga meg da han fridde. Han sa at han hadde en kone hjemme, men tid og avstand hadde visket ut hva liten hengivenhet de hadde. Så nå som han har møtt noen han virkelig elsker, har han bestemt seg for å følge hjertet sitt."

Ethan, som sto ved siden av henne, hadde også et svakt smil om munnen. Han satte seg ned ved siden av Sophia, holdt hånden hennes med fingrene flettet sammen."

Ava ignorerte deres lille kjærlighetsforestilling og spurte: "Så, trenger dere at jeg trekker meg tilbake?"

Sophia hevet et øyenbryn. "Det har jeg aldri sagt. Ethan og jeg har snakket om det. Familien Martinez kan fortsatt støtte deg, så ingen kan anklage ham for å ha forlatt sin kone. Og hvis du trenger det, kan jeg godta at Ethan får et barn med deg. Tross alt trenger du en arving til familieformuen, ikke sant?"

Ethan åpnet munnen for å si noe, men Sophias siste setning stoppet ham. Uttrykket hans skiftet flere ganger før han ble stille.

Da familien satte ham opp for å møte Ava, gjorde de det klart at han måtte vinne henne over, uansett hvordan hun så ut, fordi hun hadde Davis-familien i ryggen. Hertug Davis' formue var nesten helt overlatt til hans eneste datter. Å gifte seg med Ava var en god avtale.

Ethan likte å tro at han ikke var en som jaget etter penger. Da han falt for Ava og klarte å fri, var han hemmelig glad for at han ikke giftet seg med henne av skitne grunner. Han brydde seg ikke om pengene og hadde ingen planer om å bedra henne. Men nå, når hans elskede Sophia åpent nevnte at Ava trengte noen til å arve eiendommen, innså han at hvis Ava forble barnløs, ville formuen hennes gå tilbake til staten.

Ethan tenkte, 'Sophia er så generøs og omtenksom, villig til å dele meg med Ava og til og med tenke på fremtiden til sin rival. Men hva med Ava? Alt hun gjør er å ty til skitne triks som de sosiale klatrerne og hisse opp allmuen mot meg. Hva godt har hun noen gang gjort?'

Men Ava kunne ikke la være å smile av Sophias ord. "Hvorfor tror du at jeg ville trenge et slikt barn?"

"Og dessuten..." Hun pekte mot Ethan og fortsatte, "Et barn med hans blod."

Ethan forventet ikke at Ava skulle snakke om ham med slik forakt. Ansiktet hans mørknet, og han sa sint, "Sophia og jeg er forelsket. Jeg hadde aldri tenkt å være sammen med deg. Hvem er du til å være så kresen?"

Plutselig, som om han tenkte på noe, stirret han på Ava og truet, "Med mindre... du ser noen andre. Hvis du blir gravid med en annen manns barn, bør du ta hånd om det. Hvis du våger å føde og sverte Martinez-familiens navn, vil du angre!"

Ava, som hadde smilt, snakket plutselig kaldt, "Ethan, du bør passe på hva du sier. Jeg er Ava, datter av hertug Davis. Jeg er ikke noen du kan sverte som du vil, og jeg synker ikke til ditt nivå av promiskuitet."

Hun så på den forbløffede Ethan og fortsatte, "I bryllupet vårt sverget du å elske meg og bare meg, men du brøt det løftet. Nå gir du den samme lovnaden til Sophia. Jeg bryr meg ikke om du bryter ordet igjen, men med din karakter, hvordan er du kvalifisert til å være far til mitt barn?"